Jeg skulle så gjerne ha besøkt Beijing i høst for å feire 600-årsjubileet for Den forbudte by. Men et farlig virus står i veien, og trolig også kinesisk UD, som hater utenlandske kritikere. Jubileet er likevel verd en skål. Den forbudte by sto ferdig i 1420 etter seksten års arbeid. Her bodde 24 keisere de neste fem hundre årene, til keiserstyrets fall i 1911.
Arbeidet begynte i 1406, under Ming-dynastiet. Keiserhovedstaden lå på den tiden lenger sør i landet, i byen Nanjing. Av flere grunner mente den daværende keiseren, Yongle, at Beijing var et bedre sted. På hans befaling dro utsendinger av sted for å anskaffe byggematerialene – eik, kamfer og furu, marmor og mye annet. Det harde nanmutreet ble hentet fra Sichuan, to hundre mil unna. Transporten fra skog til palass kunne ta opptil fire år.
Anslagsvis en million mennesker bidro med sin arbeidskraft – gratis. Det eneste de fikk, var mat og drikke og tak over hodet. På talløse offentlige arbeidsplasser rundt om i landet slet vanlige kinesere på denne måten, i år etter år, uten betaling. Straffanger ble også engasjert. I mylderet av svette kropper var de lett gjenkjennelige, siden de til enhver tid måtte bære sin brysomme gapestokk rundt halsen.
Sluttresultatet ble naturligvis strålende. Murer og vegger ble malt i purpur, mens takene blinket i gult. Purpur var gledens farge, gult var keiserens. Stilige kontraster ble skapt ved hjelp av de hvite marmorterrassene, som omsluttet hallene i flere høyder. Ifølge en legende fikk byen 9999 rom, siden nitallet ifølge tradisjonell tenkning representerte den maskuline yang-kraften.
I dag består palassbyen av 8728 rom fordelt på 980 bygninger. Hele området utgjør 720 dekar.
Innvielsen fant sted 2. februar (første nyttårsdag etter den kinesiske kalenderen) i 1421. Beijing var pyntet til fest, og dignitærer strømmet til fra fjern og nær. De begynte med å gå gjennom den storslåtte Meridianporten. Bak den kneiset seremonihallene på rekke og rad, i rett akse fra sør mot nord. Store, åpne plasser sørget for luft mellom hallene.
På begge sider av hovedaksen lå mindre bygninger for ministre, sekretærer, tjenere, evnukker, kokker, vakter, soldater og hester. Keiserfamiliens private boliger lå i palassets nordlige del, i pakt med anvisningene i Ritualenes bok. Her ble det også anlagt en velduftende hage beplantet med eviggrønne trær.
Muslimen Hafiz-i-Abru kom fra Herat i Afghanistan. Før innvielsen fikk han streng beskjed om ikke å bære hvite klær, for hvitt var sorgens farge. Som de andre gjestene ble han ført inn i palasset ved midnatt, forbi lange rekker av røde, lysende lanterner. Festen begynte ved soloppgang. Keiseren trådte fram i porten, og gjestene falt på sine knær og gjorde koutou. Etterpå bød han på et utsøkt måltid, og før punktum ble satt, hadde akrobater og sjonglører underholdt de langveisfarende.
Fremtiden virket lys. Men da festen var over, døde keiserens favorittkonkubine. Snart kom det for en dag at to andre konkubiner hadde hatt et intimt forhold til en av evnukkene. Slikt var ikke uvanlig, men keiseren ble rasende og forlangte en granskning. Etter lange forhør ble 2800 andre, både konkubiner og evnukker, trukket inn i skandalen, og et ukjent antall ”syndere” ble henrettet.
Noen måneder senere ble tre av seremonihallene rammet av lynnedslag. I løpet av minutter sto de i lys lue. Dagen etter var keiserens tronstol forvandlet til aske. Det samme skjedde med flere mindre bygninger, og mange omkom i flammene. Tynget av sorg trakk keiseren seg tilbake for å be.
Dager senere utstedte han et keiserlig edikt: ”Mitt hjerte er fylt av frykt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det kan virke som om vi ikke har utført ritualene med å ære Himmelen og åndene godt nok. Kanskje har vi krenket våre forfedres lover, eller kanskje har regjeringens moralske atferd ikke vært god nok? Jeg vet ikke hvorfor jeg er så forvirret.” Mange murret og tolket brannene som tegn på at keiseren hadde mistet Himmelens mandat.
”I mer enn tyve år har Deres majestet vært oppslukt av arbeidet med å bygge Beijing”, skrev en tjenestemann. ”Men helt siden prosjektet startet, har kostnadene vært enorme, og de ansvarlige har ikke oppfylt sine plikter fullt ut. Arbeiderne er blitt skilt fra familiene sine og har ikke vært i stand til å dyrke sin egen jord … tømrere og murbrennere er blitt jaget fra hjemmene sine i ditt navn og blitt til en ny armé av hjemløse mennesker. Nå spiser mange ikke annet enn trebark, gress og hva som helst annet som de kan finne.”
Flere embetsmenn mente keiseren burde flytte tilbake til Nanjing for å blidgjøre Himmelen. Men det ville han ikke, og tre år senere døde han.
Ming-dynastiet skulle bestå til 1644. Den ene keiseren avløste den andre, og alle bodde i Den forbudte by. De fleste levde et regelmessig liv preget av seremonier og offisielle handlinger. Keiserens morgenaudiens fant sted ved soloppgang. Etter å ha bukket og skrapt det foreskrevne antall ganger, avleverte ministrene og embetsmennene dagens viktige dokumenter. Senere gikk keiseren gjennom dokumentene, og som et tegn på samtykke undertegnet han dem med rødt blekk. Keiserlige dekreter ble ansett som udiskutable. Fra Den forbudte by ble de formidlet til alle rikets kanter ved hjelp av ridende bud.
Keiseren sto i spissen for et stort byråkrati. I Den forbudte by bodde flere tusen mennesker. Den enkeltgruppen som etter hvert ble mest tallrik, var evnukkene. Deres viktigste oppgave var å beskytte keiseren og hans harem mot mannlige inntrengere.
Da Ming-dynastiet gikk mot slutten, fikk evnukkene stadig mer makt – så mye at de påskyndet dynastiets fall. For Chongzhen, den siste Ming-keiseren, ble slutten ytterst dramatisk. Mens opprørere omringet Den forbudte by, flyktet han gjennom en av portene og opp på Kullhaugen, en høyde bak palassbyen. Etter å ha kastet et siste blikk på sitt forlatte hjem, hengte han seg i tempelbjelke på toppen av høyden.
Ming-dynastiet ble etterfulgt av det mandsjuiske Qing-dynastiet (1644-1911). Mandsjuene var et halvnomadisk folk fra Mandsjuria. På forbausende kort tid klarte de å tilpasse seg sitt nye liv bak maktens murer. Flere av Qing-keiserne viste seg mottakelige for impulser utenfra, selv fra Vesten. En jesuittmisjonær, Ferdinand Verbiest, fikk et nært forhold til en av keiserne. Jesuittene ble høyt verdsatt for sin vitenskapelige innsikt, ikke minst i astronomi – et særdeles viktig fag for keisere som til enhver tid var opptatt av å handle i pakt med Himmelens vilje.
Med tiden ble Den forbudte by landets største skattkammer. Store og små palasser ble fylt til randen av kalligrafi og edelt porselen, av sølv og gull og jade. Mange skatter ble imidlertid stjålet da soldater fra flere land, som Frankrike og Storbritannia, trengte seg inn i keiserbyen i år 1900. Hendelsen markerte slutten på det fremmedfientlige Bokseropprøret.
Elleve år senere raknet keiserstyret, og igjen gikk store verdier tapt. Kinas siste keiser var en seks år gammel gutt, Puyi. Overgangen til republikk skjedde 1. januar 1912. Den avsatte barnekeiseren fikk likevel bo i Den forbudte by inntil videre. Han ble tilgodesett med en årlig apanasje og fikk også lov til å beholde sine tjenere, blant dem to tusen evnukker. ”Min barndom er utenkelig uten evnukker”, skrev han som godt voksen. ”Evnukker kledte av og på meg, ledsaget meg til undervisningen, betjente meg når jeg spiste, og våket over meg mens jeg sov.”
I 1924 ble Puyi fratatt sine privilegier og skysset ut av Den forbudte by. De neste årene ble keiserbyen hjemsøkt av forfall. Ingen tok ansvar for å vedlikeholde de gamle palassene. Fra 1937 til 1945 lå landet i krig med Japan. Da japanerne endelig var beseiret, begynte kineserne å slåss mot hverandre. I god tid før Maos styrker rykket inn i Beijing, ble de viktigste skattene i palassbyen pakket ned og ført over havet til Taiwan. I dag befinner de seg i det storslåtte Palassmuseet i Taipei.
Med kommunistenes maktovertakelse i 1949 begynte en gradvis restaurering av Den forbudte by. Men Mao og hans menn manglet både penger og en dypere forståelse av keiserbyens kulturhistoriske verdi. I dag er situasjonen en annen. Kina har penger nok, og lederne forstår at det er viktig å ta vare på en så storslått kulturarv.
Den forbudte by er Kinas største turistattraksjon. I fjor ble den besøkt av sytten millioner mennesker. I år begenses tilstrømningen av Covid-19-viruset. De som slipper inn, får til gjengjeld bedre plass, ja en gyllen mulighet til å nyte palassområdet og de mange utstillingene som holdes i anledning jubileet.
Lese mer?
- Torbjørn Færøvik: Kina på 200 sider, Kagge forlag, Oslo 2020
- Torbjørn Færøvik: Midtens rike. En vandring i Kinas historie, Cappelen Damm, Oslo 2009
- Torbjørn Færøvik: Maos rike. En lidelseshistorie, Cappelen Damm, Oslo 2012
- Pu Yi: Jeg var keiser av Kina, Aschehoug, Oslo 1975
- Wood, Frances: The Forbidden City, The British Museum Press, London 2005
