Kina er en realitet. Med sine 1,4 milliarder innbyggere representerer det rundt en femtedel av verdens befolkning. Derfor er det viktig å snakke med de kinesiske lederne. Globale utfordringer som miljø og helse kan bare løses i fellesskap. Men det betyr ikke at Norge skal søke samarbeid med Kina på alle områder. Vi må skille mellom det som er nødvendig og det som ikke er det.
Norge og Kina har i flere år forhandlet om en frihandelsavtale. En slik avtale kunne tjene visse selskaper og visse bransjer, men ikke Norge som nasjon. Den vil gjøre landet vårt mer sårbart overfor Kina og svekke våre muligheter til å tale Beijing midt imot når situasjonen krever det. Tettere økonomiske bånd får politiske følger. En sunn norsk politikk burde gå ut på å begrense det økonomiske samrøret med Kina. Vi har så mange alternativer. Vi trenger ikke Kina for å vokse.
Begge parter, Norge som Kina, ønsker å få fortgang i frihandelsforhandlingene. Kanskje blir de sluttført innen årets utgang. Det er påfallende hvor liten offentlig diskusjon det har vært om dem. Det er synd, for en eventuell avtale vil få vidtrekkende følger for norsk økonomi.
Utenriksminister Søreide forsikrer oss at hun i dagens samtaler også vil snakke om menneskerettigheter med sin kinesiske motpart. Kinas grove menneskerettighetsbrudd er velkjente for de fleste. Tibet, Xinjiang, Hongkong. Stadige arrestasjoner av menneskerettighetsadvokater, dissidenter og bloggere. Massiv overvåkning. Tvungne tilståelser, tortur og farseaktige rettssaker. Anneksjonen av Sørkinahavet står i en klasse for seg. Men Søreide går sjelden lenger enn å uttrykke «bekymring» på Norges vegne. Tenk om en million mennesker hadde sittet i fangeleirer i Spania, Bulgaria eller Hvite-Russland, og regjeringen hadde nøyd seg med å si at den var «bekymret».
Hvorfor er menneskeliv i Kina så mye mindre verd?
Dette er bare trist. Derfor har jeg ingen forventninger til dagens møte.
