Her bodde en ung brite, Eric Arthur Blair, på 1920-tallet. Før han ble forfatter og verdenskjent som George Orwell, gjorde han karriere i det britiske imperiepolitiet. ”Jeg hatet jobben min fra første stund”, skrev han mange år senere. Etter å ha herset med de uskikkelige burmeserne i fem samfulle år, reiste han hjem, tynget av skam og skyldfølelse.
Han skrev seg inn i litteraturhistorien med bøker som Dager i Burma, Kamerat Napoleon og 1984. I den sistnevnte beskrev han et framtidssamfunn preget av undertrykkelse og massiv overvåking. Av Store Bror, Tankepolitiet, Rom 101 og mye annet. ”For dyster til å være troverdig”, skrev en anmelder da den utkom i 1948.
I det nye årtusen er Store Bror mektigere enn noensinne, ikke minst i Kina. Et overvåkingssamfunn som det kinesiske avler frykt. Vanlige mennesker tør ikke varsle, for som oftest er det varsleren som blir straffet, ikke den skyldige. Det erfarte legen Li Wenliang da han 30. desember i fjor ble innkalt til politiet fordi han hadde vært så frekk å advare mot et nytt og farlig virus. Politiet anklaget ham for ”ryktespredning”. Så gikk det som det måtte gå. Folk begynte å dø. Til slutt døde også dr. Li.
Folkerepublikken Kina har en lang tradisjon i å undertrykke sannheten. Da millioner av kinesere led sultedøden for seksti år siden, sa en arg formann Mao til den franske ungsosialisten Francois Mitterrand: ”Sult forekommer ikke i dette landet. Jeg gjentar: Sult forekommer ikke!” Seksten år senere ble millionbyen Tangshan rammet av et kraftig jordskjelv. 240 000 mennesker omkom. Lederne i Beijing lot som om ingenting hadde skjedd, og tilbud om nødhjelp utenfra ble avvist med forakt. Den kvinnelige legen som i 1991 varslet et større utbrudd av HIV og Aids, ble forfulgt og trakassert i mange år. Utbruddet av SARS-viruset i 2003 ble håndtert på samme måte. Viruset eksisterte ikke. ”Fiender av sosialismen” som satte ut slike ”grunnløse rykter”, ble truet med straff.
De kinesiske kommunistene erklærer i disse dager sin usvikelige lojalitet til partiet og dets leder, kamerat Xi Jinping. Som Orwell skrev i 1984: ”Det forutsettes at et partimedlem ikke har noen private følelser og aldri slapper av i sin begeistring. Han skal leve i en uavbrutt orgie av hat mot utenlandske fiender og innenlandske forrædere, og av jubel over landets seire … Det første og enkleste trinn i denne disiplinen, som selv småbarn kan lære, kalles forbryterstopp. Det betyr evnen til å bråstoppe, som på instinkt, på terskelen til enhver farlig tanke.”
På kommunistpartiets kongress i 2017 uttalte Xi at Kinas utviklingsvei kan tjene som forbilde for andre land. Han kan ikke ta mer feil. Ingen vei er farligere enn Kinas. Vi lever i en tid med et sterkt behov for åpenhet og dialog. Orwellske tilstander er det siste vi trenger. Ikke desto mindre forsøker de kinesiske lederne å eksportere sine ”løsninger” til andre land. Myanmar er ett av dem.
Landet med de ti tusen pagoder befinner seg i en kritisk fase mellom demokrati og diktatur. I mange år ble det styrt av strenge generaler. Opposisjonens valgseier i 2015 og utnevnelsen av Aung San Suu Kyi til ”statsrådgiver” tente et nytt håp. Men generalene har fremdeles stor makt. I nasjonalforsamlingen besetter de en fjerdedel av plassene. Om de vil, kan de stanse ethvert grunnlovsforslag.
Kinas ledere frir til begge parter, men legger ikke skjul på at de foretrekker en nabo som holder orden i eget hus. I Myanmars største avis leser jeg at det på kinesisk initiativ skal holdes en ny konferanse i Yangon (Rangoon) om viktigheten av ”internettsuverenitet”. Det betyr at små og store tyranner skal kunne etablere sine egne amputerte Internett. Kina bistår gladelig med både software og hardware, og mange takker ja, fra Nord-Korea i øst til Cuba i vest. Profittsugne vestlige høyteknologiselskaper gjør dessverre vondt verre ved å gå Kinas ærend.
Kina har for lengst skapt sitt eget internettunivers. Så tidlig som i 2013 kunngjorde kinesiske medier at landets Internett ble overvåket av to millioner sensorer. ”Når vi åpner et vindu, må vi regne med at noen fluer slipper inn”, skal partinestor Deng Xiaoping ha sagt tidlig på 1980-tallet. Med dagens teknologi forsøker Dengs etterfølgere å stanse selv de minste fluer. Først da kan de føle seg trygge.
I Orwells 1984 møter vi fjernskjermen, en innretning som avslører enhver politisk avviker i lykkeriket Oseania. Nå arbeider Kina under høytrykk for å utvikle den perfekte fjernskjerm, en overvåkingsteknologi som selv Orwell ikke kunne forestille seg. I spissen for prosjektet går kinesiske selskaper som Hikvision og Dahua, begge med titusener ansatte. Vårt hjemlige Oljefond har investert tungt i dem. Huawei er også en stor aktør. Den vestlige Xinjiang-regionen sies å være et prøvefelt for de siste høyteknologiske løsningene. Her sitter en million uighurer innesperret i store fangeleirer. Både i og utenfor leirene er overvåkingen massiv.
Kina hadde ved årsskiftet rundt 200 millioner overvåkingskameraer, ifølge det amerikanske selskapet Comparitech. Antallet antas å være tre ganger så høyt om to år.
Hikvision, Huawei og Dahua produserer ikke bare for det hjemlige kinesiske markedet. Det er også opptatt av å eksportere sine Store Bror-løsninger. Blant de rundt seksti land som kjøper kinesisk overvåkingsteknologi, finner vi Myanmar, Russland, Kasakhstan, Nord-Korea, Saudi-Arabia, Iran, Venezuela og Zimbabwe.
Human Rights Watch advarer eksplisitt mot denne utviklingen i sin siste årsrapport. Organisasjonens direktør, Kenneth Roth, minner om at Kina samtidig arbeider aktivt for å skremme brysomme kritikere i andre land. Det skjer ved bruk av visumavslag og verbale trusler, ja selv kidnappinger på fremmed jord. I går ble den kidnappede svenske statsborgeren Gui Minhai dømt til ti års fengsel av en kinesisk domstol. Gui, som er etnisk kineser, ble bortført av kinesiske agenter mens han befant seg i Thailand. Sverige er forståelig nok helt maktesløs.
I Twante finner jeg ingen spor etter George Orwell. Som politimann pleide han å kjøre fra landsby til landsby på en dårlig motorsykkel. Bambusrøret han nå og da kunne trenge, var alltid med. I dag er den gamle politistasjonen forlatt. Den nye tids ordensmakt er likevel ikke langt unna. Og Kina er så altfor nær.
