Torbjørn Færøvik: Et lite virus i en stor verden

Globalisering eller ikke? Meningene er delte, debatten har rast i mange år. Nå vil den skyte ny fart.

Koronaviruset har rammet verden med full tyngde. Land etter land trygler om hjelp. De mangler noe så grunnleggende som munnbind, antibac og annet smittevernutstyr. Selv Norge er i knipe. Vi blir til stadighet fortalt at landet vårt har talløse milliarder på bok. Der står de fremdeles, fredet og helt usynlige. Til slutt kom Kinas rikeste mann, Alibaba-gründeren Jack Ma, på banen med tilbud om snarlige leveranser, og regjeringen takket ja. Nå har de første forsendelsene kommet, og mer er på vei.


Vi lever i en tid hvor stengsler fjernes, slik at varer og kapital kan flyte så fritt som mulig. Det er til gavn for alle, får vi høre. Vi blir også fortalt at internasjonal arbeidsdeling er den beste vei til velstand. Er det så sikkert? Kina har de siste tretti årene etablert seg som verdens ledende produsent av medisiner og medisinsk utstyr. Landet leverer raskere og billigere enn de fleste andre. Derfor har vestlige selskaper satt bort stadig mer av sin produksjon til giganten i øst. Mange har gitt opp å konkurrere med kineserne. Det har ikke skortet på advarsler, men ”markedet” følger sine egne lover.

I en fersk bok, ”China Rx: Exposing the Risks of America’s Dependence on China for Medicine”, skriver forfatterne Rosemary Gibson og Janardan Singh om USAs manglende helseberedskap. Tidlig på 1990-tallet sto USA, Europa og Japan for 90 prosent av verdens medisinproduksjon. I dag er Kina desidert størst. ”USA klarer ikke engang å lage sin egen penecillin. Den siste produsenten faset ut produksjonen i 2004”, skriver de. De europeiske produsentene har også gitt opp. Uten medisinene fra Kina vil hyllene i alle verdens apoteker fort bli tomme, hevder de. Landet troner også på verdenstoppen som produsent av smittevernutstyr.

Bokens siste kapittel bærer den talende tittelen ”Bring It Home”. USA og andre må innse at medisiner og medisinsk utstyr er varer av strategisk betydning. Akkurat som land trenger våpen og mat for å kunne forsvare seg, trenger de medisiner som ikke lages av en rival eller potensiell fiende. Faren for pandemier gjør det enda viktigere å styrke nasjonalstatenes helseberedskap. Derfor må de ”ta” produksjonen tilbake.

President Trump vil nettopp det. Lenge før han inntok Det hvite hus, varslet han at han ville ”sette Amerika først”. Mange applauderte, og påfallende mange amerikanere fortsetter å gjøre det. Men USAs helseberedskap er like dårlig som før. I en kongresshøring i fjor sa Janet Woodcock, direktør i regjeringens Food and Drug Administration, at amerikanske forskere er best i verden til å utvikle nye medisiner. Men det er kineserne som produserer dem. ”Vi har gjort oss selv sårbare”, advarte hun.

Nå har Trump, i nødens stund, valgt å senke tollen på medisinske produkter fra Kina. Det skjer etter at han først hadde hevet den til himmels.

Virusets herjinger i USA vil med stor sannsynlighet forsterke debatten om landets avhengighet av Kina. Ikke bare på det medisinske området, men på de fleste andre. Partene signerte i januar den første av tre avtaler for å gjøre slutt på handelskrigen mellom dem. Neste forhandlingsrunde er i det blå. Handelsminister Wilbur Ross sier at enda flere amerikanske selskaper snart vil forlate Kina og vende hjem. Prosessen er allerede i gang. Peter Navarro, en annen Kina-kritiker i Trump-administrasjonen, uttaler: ”Nok er nok. Vår oppgave er å skape arbeidsplasser i USA, ikke i Kina.”

I USA argumenterer de sterkeste Kina-kritikerne for en ”frakobling” av de to lands økonomier. Så langt går ikke Trump. Han ønsker samarbeid, men tilføyer at det skal skje på en måte som gavner USA. Før helgen hadde han en telefonsamtale med sin kinesiske motpart, president Xi Jinping. ”We are working closely together. Much respect!” twitret han etterpå. Hva som ble sagt, vet vi ikke. Ifølge kinesiske medier tilbød Xi både medisinsk hjelp og aktiv medvirkning til å stabilisere internasjonal økonomi.

Trolig må begge presidentene først vie seg til sine hjemlige problemer. I Kina begynner de økonomiske følgene av virussjokket å demre, langsomt, men brutalt. Mye tyder på at landet vil få sin laveste økonomiske vekst siden 1990. Det året endte den på 3,9 prosent. Økonomer ved Oxford-universitetet tror den kan falle til mellom en og to prosent. Ifølge offisielle tall var veksten i fjor på 6,1 prosent. Cary Huang, en kommentator i South China Morning Post, skriver at viruset har påført Kina skader av ”historiske dimensjoner”.

Millioner av kinesere vender i disse dager tilbake til arbeidet. Men mange har ikke noe å gå til. Talløse bedrifter er gått konkurs eller vakler på konkursens rand. Situasjonen er spesielt alvorlig for eksportindustrien, som opplever sviktende etterspørsel på grunn av virusets herjinger. USA har i en årrekke vært Kinas største handelspartner. Hvis Trump fastholder sin plan om å kjøpe mindre fra Kina, vil det svi ekstra hardt.

Statsminister Li Keqiang sier at regjeringen vil hjelpe bedrifter i nød. Men ennå har han til gode å lansere en ”krisepakke”. I stedet har han bebudet enda flere offentlige infrastrukturprosjekter. Erfaringene med denne typen satsing er ikke bare gode. Både sentrale og lokale myndigheter sitter i dyp gjeld etter å ha sølt bort penger på tallrike ”hvite elefanter” – prosjekter som virker imponerende, men som ikke er bærekraftige.

Før forholdene normaliseres risikerer Kina sosial og politisk uro. Kineserne har overrasket før. Ingen forutså opprøret i 1989. Ti år senere dukket ti tusen tilhengere av Falun Gong-bevegelsen opp foran partihovedkvarteret i Beijing. De følte seg forfulgt og ba om rettferdighet. Myndighetene reagerte med arrestasjoner og grove overgrep. Millionene som nå blir arbeidsledige, kan bli langt farligere. Derfor er regimet så opptatt av å ”radiomerke” hver eneste innbygger. Ved å fotfølge hver og én, skal ingen få sjansen til å protestere.

Mens viruset forårsaker sykdom og død i USA, ber de kinesiske lederne om større amerikansk velvilje. Med Trump ved roret er det tvilsomt om de får det. Når viruset er jaget på flukt, vil de gamle motsetningene tårne seg opp på ny. I første omgang krever USA ”full opprydning” på de uhygieniske mat- og dyremarkedene i Kina. Amerikanske myndigheter krever også at kineserne varsler verden straks de oppdager et nytt og ukjent virus. Også denne gang brukte de altfor lang tid.

Denne artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 31.03 2020