Den ene dårlige nyheten handlet om landets økonomi. I fjor vokste Kinas bruttonasjonalprodukt med ”bare” 6,1 prosent. Ethvert annet land ville ha prist seg lykkelig over et så høyt tall, men kineserne har ikke opplevd maken på 29 år. 2020 kan bli enda dårligere. Arbeidslivet preges av oppsigelser, og den optimisme som tidligere kjennetegnet mange kinesere, er avløst av uro.
Den andre dårlige nyheten er at befolkningen vokser langsommere enn noensinne. I fjor økte den med knappe fem millioner – til vel 1,4 milliarder innbyggere. Får ekspertene rett, vil folketallet toppe seg i 2029 med 1,44 milliarder. Problemet er at eldrebefolkningen vokser i rekordfart og at andelen yrkesaktive synker. Som en kinesisk avis konstaterer: ”Færre yrkesaktive betyr dyrere arbeidskraft. Dyrere arbeidskraft betyr dyrere varer. Dyrere varer betyr sviktende salg og eksport.”
Den halvgode nyheten kom fra USA. Med verdenspressen som vitne signerte president Trump og den kinesiske utsendingen Liu He første del av det som skal bli en omfattende handelsavtale. ”Dette er den viktigste avtalen som noensinne er undertegnet”, skrøt Trump. Liu He, derimot, var påfallende ordknapp. Det er neppe tvil om at Kinas signatur satt langt inne.
Trump startet sin handelskrig kort etter at han tiltrådte som president. De kinesiske lederne sverget at de aldri ville la seg presse, men det var lettere sagt enn gjort. Etter hvert som Trump hevet tollsatsene til uvirkelige høyder, begynte de å vakle.
Ved å signere ”Fase 1-avtalen” har Kina fått et kjærkomment pusterom. Mange tviler imidlertid på om landet vil kunne etterleve den. Trump har presset sitronen hardt. Kineserne har i første omgang forpliktet seg til å kjøpe amerikanske varer og tjenester til den nette sum av 200 milliarder amerikanske dollar. Spørsmålet mange stiller, er om landet er i stand til å absorbere så mye. Trumps finansminister, Steven Mnuchin, sier at USA vil heve tollsatsene på ny hvis Kina ikke følger avtalen til punkt og prikke.
Kineserne gruer seg til fortsettelsen, for de hardeste knutene skal løses i fase to og tre. Kina lanserte for fem år siden en ambisiøs plan kalt ”Made in China 2025”. Målet er å gjøre landet til høyteknologisk stormakt på bekostning av USA.
Kina har i årevis stjålet vestlig teknologi. Mens andre land har investert milliarder i forskning og utvikling, har kineserne i stor grad nøyd seg med å blåkopiere. Tyveriene har fått USA og andre til å reagere. Trump kalte planen en provokasjon og ba i 2018 sin kinesiske motpart, president Xi Jinping, om å skrinlegge den.
Kinesiske medier har siden dempet sin omtale av planen. Men Xi har på ingen måte lagt den i en skuff. ”Kineserne forsøker ikke engang å skjule hva de holder på med”, uttalte generalmajor Thomas E. Murphy i fjor høst. Murphy er leder for en ”Task Force” i Pentagon som har til å oppgave å beskytte det som kalles kritisk teknologi. Som et tegn på at Kina har lyktes med sin strategi, er landet blitt ledende på viktige områder som kunstig intelligens og 5G.
Trump er særlig opptatt av å vinne 5G-krigen med Kina. Både Trump og andre, som den demokratiske senatoren, Marco Rubio, hevder at USA er kommet til ”et veiskille i historien”. Kongressen skal derfor ta stilling til et forslag om å utvikle ”et levedyktig vestlig alternativ” til Huawei. Forslaget innebærer i første omgang en bevilgning på en milliard amerikanske dollar. Samtidig intensiverer USA sine advarsler overfor enhver som leker med tanken om å slippe den kinesiske mobilgiganten inn i varmen.
Ordbruken er ikke overraskende, for det er liten tvil om at neste fase i rivaliseringen vil handle om hvem som er best på høyteknologi.
Nettopp derfor blir de videre forhandlingene så vanskelige. Eksperter i og utenfor USA strever med å forstå hvordan partene skal kunne inngå et troverdig kompromiss. Særlig under de nåværende forhold, hvor Kina styres av et uvanlig hardt og ambisiøst regime. Xi, som kinesiske ledere før ham, hater å tape ansikt. Det gjør oppgaven dobbelt vanskelig. Xi har til og med varslet at han vil sitte på livstid – om han selv vil.
USAs tredje viktige ankepunkt er Kinas utstrakte bruk av statlige subsidier. Trump og hans team hevder at konkurransen aldri kan bli fair så lenge regjeringen i Beijing pumper milliarder inn i egne foretak. Subsidiene gjør det mulig for kinesiske selskaper å dumpe prisene på stål, aluminium og andre varer. USA og EU fortviler. Temaet ble tatt opp av de amerikanske forhandlerne i fjor vår. Kineserne var imidlertid så avvisende at det ble strøket fra dagsorden.
”USA kan ikke kreve av oss at vi avskaffer vår sosialistiske økonomi”, utbrøt Liu He da det blåste som verst.
Men USA gir ikke opp. Washington Post skriver at Trump vil ”kjøre kineserne hardt”. Kina ble medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001. Organisasjonen forbyr subsidier til bedrifter som produserer for eksport. USA har flere ganger brakt Kina inn for WTO. Selv om organisasjonen har store problemer med å følge de lysskye kinesiske pengeoverføringene, har USA vunnet flere av sakene.
Avstanden mellom partene virker så stor at enkelte eksperter har varslet en ”selektiv frakobling” av de to landenes økonomier. ”Trump har satt i bevegelse et anti-kinesisk tog som ikke vil spore av til tross for avtalen i forrige uke”, skriver en amerikansk økonom. Også de kinesiske lederne ser farene ved å knytte kinesisk økonomi for tett til USAs. Derfor satser de sterkt på å utvikle et livskraftig hjemmemarked. Med sin store befolkning er Kina et univers for seg selv. Men før planen kan lykkes, må kineserne bli mer kjøpekraftige.
Med sin tøffe linje har president Trump vunnet en halv seier. Nå ivrer han for å gjenoppta forhandlingene så fort som mulig. Mest av alt ønsker han å framstå som rette mann til å styre USA i nye fire år. President Xi er ikke fullt så ivrig. Partiavisen Global Times skriver at de kinesiske forhandlerne ikke har noe hastverk med å vende tilbake til forhandlingsbordet.
Vær forberedt på en seig og bitter stormaktsduell.
Denne artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 21. januar 2020.
