Jeg er på generelt grunnlag ikke imot kinesiske eller andre utenlandske investeringer, verken i Norge eller andre land. Som nordmenn har vi en særdeles dårlig sak i så måte, det fins neppe et land i verden som er høyere investert per innbygger utenfor eget land enn nettopp oss, inntektene fra Oljefondet utgjør nå 17 prosent av statsbudsjettet, vi lever med andre ord av utenlandsinvesteringer.
Det er likevel ikke uvesentlig hvor pengene som investeres i Norge kommer fra. Problemet med kinesiske investeringer, og dermed økt kinesisk innflytelse, er at det har en pris – de forventer mer enn utbytte. Lojalitet, stillhet og underdanighet kommer i pakken, og her har Norge levert på nivå med de aller beste. Vi protesterer verken mot overgrepene i Hongkong, mot uretten som begås mot uigurene eller mot det som skjer i Tibet – vi unnlater til og med å møte Dalai Lama på relevant nivå, av frykt for kineserne.
Forfatteren og journalisten Torbjørn Færøvik, som har mange år bak seg i Kina som reporter, er en av de tydeligste norske stemmene i Kina-debatten. Han skrev nylig en artikkel der han gjennomgikk noen av de til enhver tid pågående sakene der kineserne forsøker å bruke sin markedsmakt til å stilne verden. Det er helt utrolig lesning – makta i Beijing har boikottet alt fra Peppa Gris til Ole Brumm til Mezut Özil, og slår av TV-sendinger for at en basketmanager i Houston tvitrer støtte til demonstranter i Hongkong. Svenskene trues, tsjekkerne trues, EU trues, ja til og med Dolce & Gabbana trues. Til stillhet.
