Endelig er Kina kommet på NATOs dagsorden. Det skjer ikke en dag for tidlig. Norske og europeiske politikere (ja, selv amerikanske) har i årevis hatt berøringsangst for dette totalitære uhyret. Her hjemme er temaet så å si tabu i politiske kretser. Kina er kun en økonomisk størrelse, et land det går an å tjene penger på. Det og ikke noe mer. I resten av Europa pågår et stemningsskifte. Like interessant er det at forskere og politiske analytikere som lenge har bagatellisert fenomenet Kina, begynner å formulere seg på en ny måte.
Kinas økonomi er i dag omtrent like stor som USAs (målt etter kjøpekraftparitet, PPP). Om 15 år kan den være dobbelt så stor, i 2050 tre ganger så stor. Økonomisk fremgang anses som et gode. Men Kina er ikke et hvilket som helst land. Det er et diktatur. Landets voksende styrke vil gi regimet skremmende muligheter til å påvirke resten av verden, til å begrense ytringsfriheten, til å skremme, true og straffe.
Kina er i realiteten en trussel mot din og min ytringsfrihet. Vi må gjerne marsjere opp Karl Johan på 17. mai og rope: "Hurra for 17. mai, hurra for 17. mai!" Men ropene blir meningsløse hvis vi sover i timen og lar de kinesiske lederne sette dagsorden. I dag kan vi fastslå at det offisielle Norge lærte fint lite av de seks årene i den kinesiske "fryseboksen". Straks vi kom ut av den, signerte regjeringen en ydmykende felles erklæring med Kina.
Nå er det Sverige som får gjennomgå. Nesten daglig bombarderer Kinas ambassadør i Stockholm svenske politikere og journalister med anklager om ditt og datt. Tenk, de er så frekke at de tillater seg å kritisere det store sosialistiske Kina! Det er å blande seg inn i indre kinesiske anliggender, ja det er "å såre det kinesiske folkets følelser". Som ambassadøren sa til Sveriges radio i forrige uke: "Vi byr våre venner på god vin. Våre fiender skyter vi med haglegevær."
Sveriges kulturminister Amanda Lind takket i forrige måned ja til å overrekke en ytringsfrihetspris til en svensk-kinesisk forlegger. Ambassadøren ble rasende. Kulturministeren havnet straks på Kinas lange svarteliste over svensker som nektes adgang til landet. Flere svenske byer sier nå opp avtalene med sine kinesiske vennskapsbyer. De har fått nok. Tidligere i høst sa Praha opp sin vennskapsavtale med Beijing.
Kina er ennå ingen militær trussel mot Europa. Kinesiske selskaper arbeider imidlertid aktivt for å utvikle og kontrollere kritisk europeisk infrastruktur. Det nye 5G-nettverket er et godt eksempel. Kinas interesse for å ta eierskap i europeiske havner er et annet. NATO kan ikke overse at landet gradvis spiser seg inn i Europa og i verste fall kan sette viktige samfunnsfunksjoner ut av drift.
Når Kina i tillegg etablerer «1 + 17-gruppen» (Kina pluss 17 europeiske land), må det tolkes som et forsøk på så splid i EU og Europa. De fleste medlemmene er tidligere østeuropeiske land med autoritære tradisjoner. Det siste landet som har sluttet seg til, er Hellas. Sekretariatet ligger i Beijing. Mer er det vel ikke å si.
