Torbjørn Færøvik
forfatter
Spørsmålet er om partisjef Xi Jingping og hans team besitter like mye klokskap som militære muskler. Xi har hatt sju år på å bevise at han er rette mann for Kina. Så langt tyder ingenting på det.
Uroen i Hongkong har vart i et halvt år og vil ikke ta slutt med det første. Før helgen helte Carrie Lam, byens utskjelte borgermester, enda mer bensin på bålet ved å forby demonstrantene å bære ansiktsmasker. Flere tusen ungdommer reagerte umiddelbart ved å storme gjennom gatene med maskene på. Før natten senket seg over byen, hadde de ramponert et stort antall butikker, veltet biler og skadet offentlig eiendom.
Demonstrasjonene begynte som en fredelig folkebevegelse. Hundretusener sa unisont nei til et lovforslag som ville gi Hongkong en mulighet til å utlevere lovbrytere til Kina. Den største demonstrasjonen, i juni, hadde ifølge flere anslag to millioner deltakere. Det er mange i en by med 7,5 millioner innbyggere. For hver ny omdreining på voldsspiralen har færre sluttet seg til. Men demonstrantene er ennå mange nok til å kunne sette byen på hodet.
Ledelsen i Beijing bærer et tungt ansvar for det som har skjedd. Med en pekefinger kunne den ha tvunget Carrie Lam til å trekke det omstridte lovforslaget. Men den ville ikke. Frykten for å tape ansikt veide tyngre enn hensynet til folkets velferd. Da lovforslaget endelig ble trukket, var Hongkong påført ødeleggelser i milliardklassen. Demonstrantenes krav om at Carrie Lam må gå av, avvises også med forakt. I hvert fall inntil videre. I stedet slår Beijing ring om en borgermester som er ribbet for tillit.
I en tidlig fase av uroen ble maskerte bander sluppet løs på demonstrantene. Flere Hongkong-aviser mistenkte dem for å representere byens beryktede mafia. Byens eget politi har gitt avkall på all nøytralitet ved å slå demonstranter gule og blå lenge etter at de er lagt i håndjern. I tillegg til å bære ansiktsmasker har politifolkene dekket til sine egne ID-merker. Carrie Lam har oppfordret demonstrantene til å anmelde overgrep. Det er lettere sagt enn gjort så lenge overgriperne skjuler sin identitet.
Før Hongkong ble overdratt til Kina i 1997, hadde politiet et plettfritt rykte. Britene skaffet innbyggerne et kompetent rettsvesen og et profesjonelt politi. Hvilket forfall på 22 år.
Tragedien i Beijing i 1989 ble utløst etter at kommunistpartiet hadde avvist alle invitter til dialog. Uroen begynte i det små i april. Kloke ledere ville ha avverget en opptrapping ved å komme demonstrantene i møte. De neste ukene økte antallet demonstranter fra noen tusen til rundt en million. Til slutt, tidlig i juni, rykket hæren inn på Den himmelske freds plass. I kaoset som fulgte, ble et stort, men ukjent antall ungdommer drept.
Det samme behøver ikke å skje i Hongkong. Men hvis de kinesiske lederne føler at de må ty til kraftigere lut, så gjør de det. Folkets frigjøringshær har i mange år hatt en permanent styrke i byen. En annen mulighet er å kalle inn Folkets væpnede politi fra nabobyen Shenzhen, på den andre siden av grensen. Denne styrken er blitt kraftig forsterket de siste månedene og kan aksjonere på kort varsel. En fysisk konfrontasjon i det tettbefolkede Hongkong kan imidlertid utvikle seg til noe langt farligere enn dramaet i Beijing.
Kinas steile holdning i handelskrigen USA tilhører en annen kategori. I hovedrollene finner vi verdens to viktigste land, i birollene de fleste andre. «Krigen» begynte i det små straks Donald Trump inntok Det hvite hus. Trump anklaget Kina for å ha etablert synlige og usynlige barrierer i samhandelen med USA og for å stjele intellektuell eiendom i massiv skala. Mye negativt kan sies om Trump, men bevisene som USA og andre har lagt på bordet, er mange og ugjendrivelige. Kina har ennå ikke innrømmet noe som helst. De kinesiske forhandlerne har i stedet skutt tilbake og anklaget USA for å ville «holde Kina nede».
Taktikken er velkjent. Hver gang Kina utfordres av Vesten, minner de kinesiske lederne om at «det gamle Kina» ble utsatt for grove vestlige overgrep. Korrekt nok, men ganske irrelevant i 2019. Argumentasjonen slår imidlertid godt an på hjemmebane. Den gjør også inntrykk i land i Asia, Afrika og Latin-Amerika, som selv har vært i samme situasjon. «Kinas taktikk er å sitte stille i båten og ellers skaffe seg nye venner», skriver en kommentator i Hongkong-avisen South China Morning Post.
Kinesiske medier legger ikke skjul på at det har vært indre uenighet om veivalgene i handelskrigen. Long Yongtu, en tidligere handelsminister, kritiserte forleden Beijings beslutning om å øke importtollen på amerikanske soyabønner. «Soya er livsviktig for oss, så hvorfor gjorde vi det? Vitner det om klokskap?» Han anklaget sine egne for å la det gå politikk i alt, uten å tenke på konsekvensene.
Bak veivalgene står en Xi Jinping som har et påtrengende behov for å vise styrke. Siden han overtok roret i 2012, har han samlet de fleste maktens tråder i sine hender. Bøkene han angivelig har skrevet, pådyttes kineserne i gigantiske opplag. På partikongressen i 2017 ble hans «tanker» opphøyd til rettesnor for land og folk. Om han vil, kan han sitte som president på livstid. Under den to timer lange paraden 1. oktober fremsto han som en sfinx fra de egyptiske faroenes tid. Mao fortrakk i det minste en mine i ny og ne, men ikke Xi.
Denne uken gjenopptas handelsforhandlingene etter en lang pause. Det skjer i en fase hvor Trump møter økende hjemlig motstand og risikerer en riksrettssak. Under slike forhold er det liten grunn til å tro at Kina vil vise seg mer medgjørlig. Handelskrigen er en belastning for kinesisk økonomi, men landets undergang er ikke nær. Kina forventer i år en økonomisk vekst på rundt seks prosent. Det er atskillig høyere enn USAs og de fleste andre lands. Beijings strategi er, for å si det enkelt, å trette ut motstanderen.
«Den som er godt forberedt og som venter på en som ikke er det, vil seire», fastslo militærstrategen Sun Zi for 2500 år siden.
Salig Sun studeres fremdeles med flid i Kina.
———-
Denne artikkelen står på trykk i Dagsavisen 08.10 2019
Spørsmålet er om partisjef Xi Jingping og hans team besitter like mye klokskap som militære muskler. Xi har hatt sju år på å bevise at han er rette mann for Kina. Så langt tyder ingenting på det.
Uroen i Hongkong har vart i et halvt år og vil ikke ta slutt med det første. Før helgen helte Carrie Lam, byens utskjelte borgermester, enda mer bensin på bålet ved å forby demonstrantene å bære ansiktsmasker. Flere tusen ungdommer reagerte umiddelbart ved å storme gjennom gatene med maskene på. Før natten senket seg over byen, hadde de ramponert et stort antall butikker, veltet biler og skadet offentlig eiendom.
Demonstrasjonene begynte som en fredelig folkebevegelse. Hundretusener sa unisont nei til et lovforslag som ville gi Hongkong en mulighet til å utlevere lovbrytere til Kina. Den største demonstrasjonen, i juni, hadde ifølge flere anslag to millioner deltakere. Det er mange i en by med 7,5 millioner innbyggere. For hver ny omdreining på voldsspiralen har færre sluttet seg til. Men demonstrantene er ennå mange nok til å kunne sette byen på hodet.
Ledelsen i Beijing bærer et tungt ansvar for det som har skjedd. Med en pekefinger kunne den ha tvunget Carrie Lam til å trekke det omstridte lovforslaget. Men den ville ikke. Frykten for å tape ansikt veide tyngre enn hensynet til folkets velferd. Da lovforslaget endelig ble trukket, var Hongkong påført ødeleggelser i milliardklassen. Demonstrantenes krav om at Carrie Lam må gå av, avvises også med forakt. I hvert fall inntil videre. I stedet slår Beijing ring om en borgermester som er ribbet for tillit.
I en tidlig fase av uroen ble maskerte bander sluppet løs på demonstrantene. Flere Hongkong-aviser mistenkte dem for å representere byens beryktede mafia. Byens eget politi har gitt avkall på all nøytralitet ved å slå demonstranter gule og blå lenge etter at de er lagt i håndjern. I tillegg til å bære ansiktsmasker har politifolkene dekket til sine egne ID-merker. Carrie Lam har oppfordret demonstrantene til å anmelde overgrep. Det er lettere sagt enn gjort så lenge overgriperne skjuler sin identitet.
Før Hongkong ble overdratt til Kina i 1997, hadde politiet et plettfritt rykte. Britene skaffet innbyggerne et kompetent rettsvesen og et profesjonelt politi. Hvilket forfall på 22 år.
Tragedien i Beijing i 1989 ble utløst etter at kommunistpartiet hadde avvist alle invitter til dialog. Uroen begynte i det små i april. Kloke ledere ville ha avverget en opptrapping ved å komme demonstrantene i møte. De neste ukene økte antallet demonstranter fra noen tusen til rundt en million. Til slutt, tidlig i juni, rykket hæren inn på Den himmelske freds plass. I kaoset som fulgte, ble et stort, men ukjent antall ungdommer drept.
Det samme behøver ikke å skje i Hongkong. Men hvis de kinesiske lederne føler at de må ty til kraftigere lut, så gjør de det. Folkets frigjøringshær har i mange år hatt en permanent styrke i byen. En annen mulighet er å kalle inn Folkets væpnede politi fra nabobyen Shenzhen, på den andre siden av grensen. Denne styrken er blitt kraftig forsterket de siste månedene og kan aksjonere på kort varsel. En fysisk konfrontasjon i det tettbefolkede Hongkong kan imidlertid utvikle seg til noe langt farligere enn dramaet i Beijing.
Kinas steile holdning i handelskrigen USA tilhører en annen kategori. I hovedrollene finner vi verdens to viktigste land, i birollene de fleste andre. «Krigen» begynte i det små straks Donald Trump inntok Det hvite hus. Trump anklaget Kina for å ha etablert synlige og usynlige barrierer i samhandelen med USA og for å stjele intellektuell eiendom i massiv skala. Mye negativt kan sies om Trump, men bevisene som USA og andre har lagt på bordet, er mange og ugjendrivelige. Kina har ennå ikke innrømmet noe som helst. De kinesiske forhandlerne har i stedet skutt tilbake og anklaget USA for å ville «holde Kina nede».
Taktikken er velkjent. Hver gang Kina utfordres av Vesten, minner de kinesiske lederne om at «det gamle Kina» ble utsatt for grove vestlige overgrep. Korrekt nok, men ganske irrelevant i 2019. Argumentasjonen slår imidlertid godt an på hjemmebane. Den gjør også inntrykk i land i Asia, Afrika og Latin-Amerika, som selv har vært i samme situasjon. «Kinas taktikk er å sitte stille i båten og ellers skaffe seg nye venner», skriver en kommentator i Hongkong-avisen South China Morning Post.
Kinesiske medier legger ikke skjul på at det har vært indre uenighet om veivalgene i handelskrigen. Long Yongtu, en tidligere handelsminister, kritiserte forleden Beijings beslutning om å øke importtollen på amerikanske soyabønner. «Soya er livsviktig for oss, så hvorfor gjorde vi det? Vitner det om klokskap?» Han anklaget sine egne for å la det gå politikk i alt, uten å tenke på konsekvensene.
Bak veivalgene står en Xi Jinping som har et påtrengende behov for å vise styrke. Siden han overtok roret i 2012, har han samlet de fleste maktens tråder i sine hender. Bøkene han angivelig har skrevet, pådyttes kineserne i gigantiske opplag. På partikongressen i 2017 ble hans «tanker» opphøyd til rettesnor for land og folk. Om han vil, kan han sitte som president på livstid. Under den to timer lange paraden 1. oktober fremsto han som en sfinx fra de egyptiske faroenes tid. Mao fortrakk i det minste en mine i ny og ne, men ikke Xi.
Denne uken gjenopptas handelsforhandlingene etter en lang pause. Det skjer i en fase hvor Trump møter økende hjemlig motstand og risikerer en riksrettssak. Under slike forhold er det liten grunn til å tro at Kina vil vise seg mer medgjørlig. Handelskrigen er en belastning for kinesisk økonomi, men landets undergang er ikke nær. Kina forventer i år en økonomisk vekst på rundt seks prosent. Det er atskillig høyere enn USAs og de fleste andre lands. Beijings strategi er, for å si det enkelt, å trette ut motstanderen.
«Den som er godt forberedt og som venter på en som ikke er det, vil seire», fastslo militærstrategen Sun Zi for 2500 år siden.
Salig Sun studeres fremdeles med flid i Kina.
———-
Denne artikkelen står på trykk i Dagsavisen 08.10 2019
