tirsdag 6. august 2019

Torbjørn Færøvik: Handelskrig med åpen ende


I går falt børsene over hele verden, mye på grunn av den stadig heftigere handelskrigen mellom USA og Kina. Jeg tror at denne dragkampen kan bli langvarig, og at den dypest sett handler om langt mer enn penger.

Det foreløpig siste forsøket på å gjenopplive forhandlingene fant sted i Beijing i forrige uke. Men samtalene gikk ikke slik amerikanerne hadde håpet. De kinesiske forhandlerne var ubøyelige og «stive som saltstøtter», for å sitere en kilde. Dermed dro den amerikanske delegasjonen tilbake til flyplassen og rett hjem.



President Trump hadde store ambisjoner da han innledet sin handelskrig mot Kina. Han ville ha et mer rettferdig handelssamkvem og ta tilbake «millioner av tapte arbeidsplasser». Kravene fikk bred støtte, selv fra Demokratene i Kongressen. Hans forgjenger, Barack Obama, hadde forsømt seg og latt Kina ture fram for lenge. Så noe måtte gjøres.

Men hvordan presse kineserne til innrømmelser?

I ettertid er de fleste analytikere enige om at de stadige høyere tollsatsene ikke har virket. Kina har klart å ri stormen av. Skal vi tro de siste beske utsagnene fra Beijing, vil ikke de kinesiske lederne la seg «kue». Kina er, for å sitere partiorganet Folkets Dagblad, «sterk nok til å motstå enhver trussel, enten den måtte komme fra USA aller andre». Det siste er kanskje en henvisning til EU, som også har sine klagemål overfor Kina.

Det er minst tre grunner til Kinas standhaftighet. For det første styres landet av ledere som sjelden eller aldri innrømmer feil. De er jo alle andre moralsk overlegne, i hvert fall i egne øyne. Når de til alt overmål anklages for juks og fanteri, blir det ekstra vanskelig å fire. For det andre har kinesisk økonomi vist seg robust nok til å tåle de amerikanske straffetiltakene. Landet forventer i år en økonomisk vekst på 6,2 prosent. Det er langt høyere enn i de fleste andre land, også i USA, hvor veksten antas å ende på 2,6 prosent. Det er riktig at handelskrigen har forårsaket en viss arbeidsledighet i kinesisk eksportindustri. Men ingenting tyder på at den har ført til sosial uro av betydning.



Den tredje grunnen er Beijings forhåpning om at amerikanerne til neste år skal velge en mer medgjørlig president. Trump er åpenbart klar over dette elementet i kinesernes spill. Etter sammenbruddet i forhandlingene i forrige uke advarte han dem mot å tro at han ikke vil bli gjenvalgt. Derfor burde de inngå en avtale nå i stedet for å få en dårligere avtale senere, eller i verste fall ingen.

Mye kan skje fram til valget i november neste år. Men per i dag er det ikke usannsynlig at Trump blir gjenvalgt. I så fall kan Kinas forhalingstaktikk vise seg å bli et alvorlig feilgrep.

USAs handelspolitiske klagemål mot Kina spenner over et bredt register, fra kinesernes tyveri av intellektuell eiendom til den generelle ubalansen i samhandelen. Før den siste mislykkede forhandlingsrunden i Beijing håpet Trump at kineserne ville vise godvilje ved å gå med på økt import av landbruksprodukter, i første rekke soya. Dette er en øm sak for presidenten. Bøndene viste Trump stor tillit ved valget i 2016. Nå lider de store tap fordi Kina har begynt å importere mat fra andre land, som Brasil. For å holde liv i landbruket bevilger Trump stadig større summer til den skadeskutte næringen. For knappe to uker siden la han 16 milliarder dollar på bordet. Og mer kan det bli.

Trump skryter av at «milliarder på milliarder» har flommet inn i USAs statskasse på grunn av de økte tollsatsene på kinesiske varer. Men noen av milliardene strømmer altså ut igjen. Her må noe skje, både av hensyn til næringen og Trump selv. Skal han få bøndenes ja ved neste korsvei, bør denne biten i puslespillet komme på plass. Det bør også de øvrige bitene. Trump lovet for fire år siden å ta et oppgjør med Kina. Hittil har han ikke oppnådd noe, hvilket hans motstandere lett kan bruke mot ham.

Handelsforhandlingene har berørt mange temaer som er blitt lite omtalt her hjemme. Hvert år dør tusener av amerikanere av fentanyl og beslektede narkotiske stoffer. Fentanyl er et syntetisk opioid som produseres i Kina og smugles til USA via andre land, som Mexico og Canada. Giften sies å være femti ganger sterkere enn heroin og hundre ganger sterkere enn morfin. Kina lovet i fjor å stanse trafikken, men hittil har lite skjedd. Det var en oppbrakt Trump som i forrige uke kritiserte sin «gode venn», president Xi Jinping, for dette løftebruddet.

Amerikanske talsmenn har uttrykt frykt for at Kina vil bruke fentanyltrusselen som et kort i handelskrigen – om ikke åpenlyst, så i det skjulte. Siden han inntok Det hvite hus, har Trump vært nøye med å omtale Xi i positive vendinger. Forholdet mellom dem kan fort skjære seg hvis Trump opplever at han gang på gang blir ført bak lyset.

Handelsforhandlingene er bare en del av en større politisk drakamp mellom Washington og Beijing. USA ønsker i det lengste å opprettholde sin posisjon som verdens ledende nasjon. Men Kina kommer bakfra med raske skritt. Målt med kjøpekraftparitet (PPP) har landets økonomi allerede passert den amerikanske. I årene som kommer vil forspranget øke. I 2030 kan folkerepublikkens økonomi være dobbelt så stor som USAs. Resultatet blir uten tvil et enda mer selvbevisst Kina. Det er til å få gysninger av, og ikke bare i USA.

Også militært begynner Beijing å vise muskler, særlig i Sørkinahavet, hvor landet strides med flere naboland om hvem som eier hva. Obama-administrasjonen fulgte Kinas opptrapping med argusøyne, men uten å sette hardt mot hardt. Hva Trump vil gjøre, er noe uklart, men mye tyder på at USA forbereder seg på et tydeligere militært nærvær i det østlige Asia. Mark Esper, Trumps nye forsvarsminister, uttalte før helgen at USA trenger både nye baser og nye våpen for å møte Kinas offensive kurs. I juli ble det kjent at USA vil forsyne Taiwan med våpen til en verdi av 2,2 milliarder dollar. Beijing reagerte med skarpe protester, men kan inntil videre lite gjøre.

Vi ser omrisset av en global duell som vil bli langvarig. Selv om handelskonflikten blir helt eller delvis løst, vil det fremdeles være nok konfliktstoff til å opprettholde rivaliseringen. Det beste verden kan håpe på, er at Kina og USA skaffer seg ledere som kan legge bånd på seg selv. I dag mangler begge den typen lederskap.

———

Denne artikklen sto på trykk i Dagsavisen 06.08 2019