Aftenpostens Harald Stanghelle har ved flere anledninger opptrådt som en skarp kritiker av Norges unnfallende Kina-politikk. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide svarer med en artikkel i samme avis. Artikkelen består dessverre av lag på lag med klisjeer. Ingen jeg kjenner er motstander av at Norge skal samarbeide med Kina om internasjonale klimamål og andre felles globale utfordringer. Problemet oppstår når Norge ikke tør opptre tydelig overfor Kinas grove menneskerettighetsbrudd (eks. uighurene i Xinjiang) og krenkelser av folkeretten (eks. Sørkinahavet).
Den norske regjering nøyer seg med å uttrykke «bekymring» for Kinas internering av rundt en million uighurer. Tenk det, regjeringen er bekymret. I spørsmålet om Kinas anneksjon av nesten hele Sørkinahavet er Norge helt taus. Regjeringen er derimot en innbitt kritiker av Russlands anneksjon av Krim. Overfor Kina går vi på tå hev, men overfor Russland kan vi være svært så tøffe og bramfrie.
Utenriksministeren skriver ar Norges forhold til Kina bør preges av «gjensidig avhengighet». Det er et begrep som åpner for flere tolkninger. Kina bør utvilsomt trekkes mer med i et internasjonalt forpliktende samarbeid. Men som et lite og sårbart land må Norge unngå å komme i et økonomisk avhengighetsforhold til diktaturet. Derfor bør det rettes et skarpere søkelys på regjeringens frihandelsforhandlinger med Kina.
Utgangspunktet for forhandlingene er at Norge ønsker enda mer kontakt. Det er ingen tvil om at en frihandelsavtale vil gi norske næringsaktører lettere adgang til det kinesiske markedet. Men Kina vil også få lettere adgang til vårt. Det siste hører vi lite om. Norge kan i verste fall veve seg inn i et avhengighetsforhold som vil gjøre Eriksen Søreide og andre politikere enda spakere overfor Kina. Da hjelper det lite å gå opp og ned på Karl Johan på nasjonaldagen mai og rope «Hurra for 17. mai!»
Våre politikeres naive tilnærming skyldes i stor grad manglende innsikt og forståelse av det kinesiske diktaturets vesen. Ine Eriksen Søreide røper det så altfor tydelig.
