Det er så himmelropende ynkelig av Norge. Norge, kjempers fødeland. Norge, hvis konge talte paven imot. Norge, demokratiets forkjemper og fredsmegler. Norge, verdens rikeste land. Norge, vertsnasjonen for Nobels fredspris.
At en regjering med Høyre og Frp kurtiserer rundt et kommunistisk diktatur, deres ideologiske nemesis, er i seg selv dypt tragikomisk. Kinesiske myndigheter er dessuten en helt uhyre hårsår og tander gjeng som blir både rasende, såret og fornærmet av alt som ligner kritikk, noe som kanskje ikke er så rart når du til daglig lever i en diktatorisk boble der det ikke eksisterer debatt eller meningsbrytninger. Det rare er at Norge føyer seg etter dem.
Den nedrige behandlingen av fredsprisvinner Dalai Lama i 2014 var fryktelig pinlig og uverdig. Samme stillheten og mangelen på å konfrontere kinesiske myndigheter med arrestasjonen av regimekritiker og fredsprisvinner Liu Xiaobo. Erna Solbergs pressemelding «Det er med stor sorg jeg har mottatt beskjeden om hans bortgang […]» i 2017 ble bredt oppfattet som krokodilletårer, og betydelig mindre ektefølt enn da hun innkalte til pressekonferanse etter den amerikanske popartisten Prince døde året før.
