Kina er på full fart inn i det arktiske samarbeidet. Med mindre de vestlige land hever guarden, vil landet bli en farlig aktør i områder som har akutt behov for beskyttelse og bærekraftig utvikling. Derfor stusser jeg over mottoet for den store arktiske konferansen som nå pågår i Kina med norsk deltakelse: "China and the Arctic - Polar Silk Road - Science and Innovation - Transport and Investment - Sustainable Development".
Problemet er at disse vakre ordene ikke lar seg kombinere. Skal den polare "silkeveien" bli en realitet, må nedsmeltningen av de arktiske områdene fortsette. Og det er det stikk motsatte av en bærekraftig utvikling.
På konferansen i Shanghai talte Bjørn Midthun, "polar" direktør i UD, på Norges vegne. "Norge ønsker samarbeid med alle land i Arktis på basis av eksisterende lover og strukturer", sa han. Den siste presiseringen var viktig. Problemet er at Kina over tid vil endre både lover og strukturer og bli en farlig nærgående "samarbeidspartner". Jeg tror at det fleste som er opptatt av dette temaet, kjenner angsten på kroppen. Men få tør si det rett ut.
Det nye navnet på sjøruten i nord, "Den polare silkeveien", høres besnærende ut. Nok en gang har Kina lykkes å sette navn på et av sine globale prosjekter og fått det akseptert. Kina, sies det, trenger denne sjøruten for å kunne frakte sine varer raskere og billigere til Europa. I Kirkenes er forventningene skyhøye, for byen tar mål av seg til å bli endestasjon for containerbåtene fra Kina. Ikke rart at det forleden ble holdt en stor Kina-festival i byen. Men, med stigende havstand vil flere land og områder oppleve et miljømareritt uten like. Mens folket danser i Kirkenes, vil millioner av mennesker bli drevet på flukt. Snakk om å sage over den grenen vi sitter på.
Farene ved utviklingen i de arktiske områdene er godt dokumentert. FNs klimapanel og Arctic Monitoring and Assessment Program har i årenes løp publisert flere rapporter om det som skjer, den siste i 2017. I en offisiell norsk rapport heter det: "Det er store variasjoner i havisen fra år til år, og disse variasjonene vil fortsette framover. Det forventes imidlertid at raten i reduksjonene vil akselerere, og klimamodellberegninger tyder på et isfritt Polhav om sommeren kan bli en realitet mot slutten av 2030-tallet, bare et par tiår fra nå."
I rapporten leser vi at "massetap" fra Grønlands-isen og isbreer i Arktis utgjør det største bidraget til dagens havnivåstigning. Og: "Klimamodellene viser at fremtiden kan by på en generell økning i den gjennomsnittlige høst- og vintertemperaturen for Arktis på 3 - 6 grader innen 2080."
Og her kommer Kina inn i bildet. Landet vil ekspandere og tjene enda mer på handel og eksport. Mye av den kinesiske vareflommen består av unyttige plastprodukter som før eller senere vil havne i havet, kanskje i Polhavet. Føde for de siste gjenværende isbjørner?
Kinas interesse for de arktiske områdene bunner også i andre forhold. Verdens største og farligste diktatur drømmer om å bli en supermakt. Det skal utvinne olje, gass og mineraler i nære og fjerne strøk, også i Arktis, og det skal - om nødvendig - backe opp sitt engasjement med militære midler. Lesere som måtte være i tvil som Kinas ambisjoner, anbefales å gjøre seg kjent med Anne-Marie Bradys bok "China as A Polar Freat Power" (Cambridge University Press, 2017).
En bærekraftig polar Silkevei? Glem det.
