Torbjørn Færøvik
forfatter og historiker
Oppropet ble likevel kjent. Opprinnelig hadde det bare 303 underskrifter, men etter hvert sluttet tusener seg til.
Ifølge Perry Link, en amerikansk sinolog, hadde Liu Xiaobo til å begynne liten lyst til å signere oppropet. Han følte kanskje at tiden ikke var moden. Men da han først sluttet seg til, gikk han inn for saken med full kraft, skriver Link i forordet til sin bok «Liu Xiaobo’s Empty Chair». Ingen skaffet flere underskrifter enn han. Samtidig klarte han å få luket bort visse formuleringer som enkelte kunne oppfatte som konfronterende.
I 2009 ble Liu Xiaobo dømt til 11 års fengsel for forsøk på å «undergrave statsmakten». Rettssaken varte i mindre enn åtte timer. Året etter ble han hedret med Nobels fredspris. Resten er historie. Kina gikk i vranglås og sparket Norge ut i kulden. I 2017 døde Liu av kreft. Men en rettenkende mann kan være like farlig i døden som i levende live. Derfor ble han kremert i all hast. Neste morgen ble hans sørgende enke, Liu Xia, tvunget om bord i en båt og beordret til å tømme asken i havet.
Charter 08 var et klart og velformulert dokument.
«Dette er 100-årsdagen for Kinas grunnlov, 60-årsdagen for Den universelle menneskerettighetserklæringen og 30-årsdagen for Demokratimurens tilblivelse, og det er gått 10 år siden Kina signerte Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter,» begynte underskriverne.
Deretter fremmet de sine reformkrav punkt for punkt. Kina måtte innføre et tydelig skille mellom den utøvende, lovgivende og dømmende makt. Regimet måtte garantere innbyggernes menneskerettigheter, som retten til å ytre seg fritt, forsamlingsfrihet og retten til å stemme i frie valg. Kravene var ikke ytterliggående, slik noen hevdet, men rimelige, ja helt i pakt med Menneskerettighetserklæringen.
Liu og hans tilhengere understreket dessuten at overgangen til demokratisk styre måtte skje gradvis. I et eget avsnitt tok de til orde for å opprette en sannhetskommisjon. Ikke for å hevne seg på makthaverne, men for å få klarhet i landets historie siden 1949 - og for å skape forsoning.
I dag er Charter 08-bevegelsen død. Kommunistpartiet tåler ingen opposisjon. Siden Xi Jinping overtok roret i 2012, har Kina gått fra vondt til verre. Regimekritikere arresteres for de minste «overtramp». Universiteter og høyere læresteder skal forvandles til «bastioner for kommunistpartiet». Menneskerettighetsadvokater pågripes og forvises til fjerne strøk. De få som er igjen, pålegges å avlegge «lojalitetsed» til partiet og staten. Studenter som kaller seg marxister blir arrestert fordi de støtter arbeidere i streik. I Xinjiang, en region i vest, er et stort antall muslimer - noe antyder så mange som en million - internert i omskoleringsleire. I Tibet protesterer fromme buddhister med å tenne på seg selv.
Vi glemmer så lett. Så hvorfor ikke gjenoppleve den minneverdige Nobel-seremonien i 2010? Du finner den på YouTube. Mange av oss husker den tomme stolen, Liu Xiaobos stol. Og mange husker Thorbjørn Jaglands aldeles glimrende tale for fredsprisvinneren.
«Vi beklager at prisvinneren ikke er her i dag,» sa han. «Han sitter isolert i et fengsel i nordøst-Kina. Heller ikke prisvinnerens kone Liu Xia eller hans nærmeste slektninger er her sammen med oss. Derfor kan verken medalje eller diplom deles ut her i dag. Dette faktum alene viser at denne prisen var nødvendig og passende.»
Jagland minnet om Liu Xiaobos uteblivelse føyet seg inn i en tradisjon. Også Carl von Ossietsky, Andrej Sakharov og Aung San Suu Kyi ble tvunget til å holde seg hjemme - av Makten.
Pristildelingen til Liu Xiaobo Nobels utløste heftige diskusjoner. Noen hevdet at han ikke fortjente den og at Norge gjorde galt i å «såre» Kina. De viste til at landet var i sterk vekst, og at regimet hadde «løftet» flere hundre millioner mennesker ut av fattigdom (stakkars fattigfolk, de hadde ikke gjort noe selv, alt hadde de fått fra oven). Laksenæringen var i harnisk, og små og store Kina-kremmere rev seg i håret.
Selv er jeg overbevist om at Nobelkomiteen handlet riktig. Ja, viktigheten av denne pristildelingen vil bare vokse med årene. Den sto seg i 2010, og den vil stå seg i all framtid.
Les mer:
Hvordan hedre Liu Xiaobo: Les det han skrev!
Oppropet ble likevel kjent. Opprinnelig hadde det bare 303 underskrifter, men etter hvert sluttet tusener seg til.
Ifølge Perry Link, en amerikansk sinolog, hadde Liu Xiaobo til å begynne liten lyst til å signere oppropet. Han følte kanskje at tiden ikke var moden. Men da han først sluttet seg til, gikk han inn for saken med full kraft, skriver Link i forordet til sin bok «Liu Xiaobo’s Empty Chair». Ingen skaffet flere underskrifter enn han. Samtidig klarte han å få luket bort visse formuleringer som enkelte kunne oppfatte som konfronterende.
I 2009 ble Liu Xiaobo dømt til 11 års fengsel for forsøk på å «undergrave statsmakten». Rettssaken varte i mindre enn åtte timer. Året etter ble han hedret med Nobels fredspris. Resten er historie. Kina gikk i vranglås og sparket Norge ut i kulden. I 2017 døde Liu av kreft. Men en rettenkende mann kan være like farlig i døden som i levende live. Derfor ble han kremert i all hast. Neste morgen ble hans sørgende enke, Liu Xia, tvunget om bord i en båt og beordret til å tømme asken i havet.
Charter 08 var et klart og velformulert dokument.
«Dette er 100-årsdagen for Kinas grunnlov, 60-årsdagen for Den universelle menneskerettighetserklæringen og 30-årsdagen for Demokratimurens tilblivelse, og det er gått 10 år siden Kina signerte Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter,» begynte underskriverne.
Deretter fremmet de sine reformkrav punkt for punkt. Kina måtte innføre et tydelig skille mellom den utøvende, lovgivende og dømmende makt. Regimet måtte garantere innbyggernes menneskerettigheter, som retten til å ytre seg fritt, forsamlingsfrihet og retten til å stemme i frie valg. Kravene var ikke ytterliggående, slik noen hevdet, men rimelige, ja helt i pakt med Menneskerettighetserklæringen.
Liu og hans tilhengere understreket dessuten at overgangen til demokratisk styre måtte skje gradvis. I et eget avsnitt tok de til orde for å opprette en sannhetskommisjon. Ikke for å hevne seg på makthaverne, men for å få klarhet i landets historie siden 1949 - og for å skape forsoning.
I dag er Charter 08-bevegelsen død. Kommunistpartiet tåler ingen opposisjon. Siden Xi Jinping overtok roret i 2012, har Kina gått fra vondt til verre. Regimekritikere arresteres for de minste «overtramp». Universiteter og høyere læresteder skal forvandles til «bastioner for kommunistpartiet». Menneskerettighetsadvokater pågripes og forvises til fjerne strøk. De få som er igjen, pålegges å avlegge «lojalitetsed» til partiet og staten. Studenter som kaller seg marxister blir arrestert fordi de støtter arbeidere i streik. I Xinjiang, en region i vest, er et stort antall muslimer - noe antyder så mange som en million - internert i omskoleringsleire. I Tibet protesterer fromme buddhister med å tenne på seg selv.
Vi glemmer så lett. Så hvorfor ikke gjenoppleve den minneverdige Nobel-seremonien i 2010? Du finner den på YouTube. Mange av oss husker den tomme stolen, Liu Xiaobos stol. Og mange husker Thorbjørn Jaglands aldeles glimrende tale for fredsprisvinneren.
«Vi beklager at prisvinneren ikke er her i dag,» sa han. «Han sitter isolert i et fengsel i nordøst-Kina. Heller ikke prisvinnerens kone Liu Xia eller hans nærmeste slektninger er her sammen med oss. Derfor kan verken medalje eller diplom deles ut her i dag. Dette faktum alene viser at denne prisen var nødvendig og passende.»
Jagland minnet om Liu Xiaobos uteblivelse føyet seg inn i en tradisjon. Også Carl von Ossietsky, Andrej Sakharov og Aung San Suu Kyi ble tvunget til å holde seg hjemme - av Makten.
Pristildelingen til Liu Xiaobo Nobels utløste heftige diskusjoner. Noen hevdet at han ikke fortjente den og at Norge gjorde galt i å «såre» Kina. De viste til at landet var i sterk vekst, og at regimet hadde «løftet» flere hundre millioner mennesker ut av fattigdom (stakkars fattigfolk, de hadde ikke gjort noe selv, alt hadde de fått fra oven). Laksenæringen var i harnisk, og små og store Kina-kremmere rev seg i håret.
Selv er jeg overbevist om at Nobelkomiteen handlet riktig. Ja, viktigheten av denne pristildelingen vil bare vokse med årene. Den sto seg i 2010, og den vil stå seg i all framtid.
Les mer:
Hvordan hedre Liu Xiaobo: Les det han skrev!
