2018 ble ikke som de kinesiske lederne hadde håpet. Giganten som skulle vise verden vei, ble i stedet utsatt for massiv kritikk fra mange hold. Neste år kan bli enda mer ubehagelig.
Torbjørn Færøvik, forfatter og historiker
Det måtte komme. Ikke bare fordi president Trump begynte å svinge sin Kina-pisk, men også fordi landet sliter med å tilpasse seg en verden som ikke vil følge Beijing i ett og alt. Den økende motstanden mot det kinesiske Silkevei-prosjektet (Belt and Road) er et godt eksempel. Prosjektet ble hilst med naiv jubel da det ble lansert for fem år siden. Nå, etter at flere land har havnet i stygg gjeld til Kina, har jubelen forstummet. I stedet trygler ofrene om reforhandlinger.
Pakistan er ett av dem. Den mye omtalte kinesisk-pakistanske ”økonomiske korridor”, et infrastrukturprosjekt til 62 milliarder amerikanske dollar, har satt dype spor i landets slunkne statskasse. Akbar Zaidi, en kjent pakistansk økonom, hevder at prosjektet i verste fall kan gjøre landet til en kinesisk ”koloni”. Kina avviser kritikken, men er åpenbart villig til å komme noen av de gjeldtyngede landene i møte.
Om Kina vil vise seg mer medgjørlig overfor USA, gjenstår å se. Alt tyder på at handelskrigen vil fortsette inn i et nye året. Med Trump ved roret har Kina fått en vanskelig motstander. Under sitt korte møte med president Xi Jinping for tre uker siden gikk Trump med på en 90-dagers ”våpenhvile” i handelskrigen. Det betyr at Kina må komme med viktige innrømmelser innen 1. mars. I motsatt fall vil Trump kunngjøre nye tollsatser på Kinas vareflom til USA. I mellomtiden sliter deler av kinesisk eksportindustri, og årets vekst blir trolig lavere enn forventet.
Flere eksperter har pekt på at USA i årenes løp har gitt Kina flere sjanser til å løse de tosidige konfliktene gjennom dialog. Men lederne i Beijing har ikke grepet mulighetene. Nå bremses de av sin egen forfengelighet og frykten for å tape ansikt.
Også på hjemmebane har regimet begått alvorlige feilgrep. I mars fjernet landets nasjonalforsamling en grunnlovsbestemmelse som begrenset presidentens styreperiode til to terminer. Dermed kan den mektige Xi bli sittende på livstid – om han selv vil. Bare to av de 2964 delegatene stemte imot. Det var et dårlig signal, og de internasjonale reaksjonene ble mange og beske. Den eneste vestlige lederen som lot til å bifalle nyheten, var paradoksalt nok Donald Trump. ”I think it’s great,” sa han.
Samtidig begynte kinesisk presse å skrive mer om landets nye ”sosialkredittsystem”. Systemet, som baserer seg på ny teknologi og kunstig intelligens (AI), skal kunne overvåke atferden til hver enkelt kineser. Innbyggere som ikke oppfører seg vel, vil bli straffet på ulike vis, blant annet med reiseforbud i inn- og utland. Formålet er å sikre ”stabilitet og harmoni.” I april skrev China Daily om en ettersøkt kriminell som ”i løpet av et sekund” ble lokalisert på en konsertarena med 60 000 tilhørere. ”Han ble svært overrasket”, tilføyde avisen. Det ligger i kortene at systemet også kan brukes til å holde politiske avvikere i sjakk.
Uker senere ble Beijings overgrep mot uighurene en stor sak i internasjonale medier. Uighurene, en muslimsk minoritet i landets vestlige del, teller rundt ti millioner. Siden kommunistenes makterobring i 1949 har de følt seg som et undertrykt folk. Et lite mindretall har svart med attentater og voldshandlinger. Ifølge FN-anslag kan myndighetene ha internert rundt en million uighurer i omskoleringsleire. De vedvarende påstandene om tortur og mishandling er illevarslende. Kina avviser dem som ”vestlig propaganda”, men nekter både FN og andre adgang til leirene. Da hjelper det lite med pene ord og forsikringer om at uighurene elsker sosialismen og Xi Jinping.
Summen av de mange dårlige nyhetene fra Kina gjør inntrykk. I Europa og USA forsterkes følelsen av at regimet står for verdier som kolliderer med våre. Resultatet er at stadig flere land føler trang til å revurdere sitt forhold til den oppadstigende kjempen. Ingen ønsker å bryte samarbeidet. Det er heller snakk om å bringe mer realisme inn i det. Visepresident Mike Pence’ viktige tale i oktober satte en slags standard i USA. Her fremstilte han Kina som en farlig makt som nekter å følge internasjonalt aksepterte spilleregler. Likevel holdt han døren på gløtt for en normalisering: ”Kinas ledere kan ennå endre kurs og vende tilbake til reformånden som preget forholdet mellom oss ...”
Som nok et uttrykk for at Kina tas på alvor, har etterretningstjenestene i USA, Canada, Storbritannia, Australia og New Zealand (”De fem øyne”) varslet et enda tettere samarbeid. Andre land vil også bli trukket inn. Hensikten er å avdekke kinesiske anslag mot vitale vestlige interesser. ”Vi lever i en ny verden”, uttalte en aktør i nettverket for to måneder siden. ”Sjokket fra autoritære regimer tvinger oss til bedre koordinasjon og utvidet deling av etterretningsinformasjon.”
Mange frykter at konfrontasjonen med Kina kan bli langvarig. ”Vil Kina vende tilbake til isolasjonisme?” spør Cui Lei, en kinesisk observatør, på nettstedet The Diplomat. Han hevder at ”en betydelig del av lederskapet” synes villig til det. Denne fløyen hevder at mer åpenhet vil utløse enda sterkere reformkrav og føre til politisk ustabilitet. Det er muligens riktig. Sjansen for at Kina skal vende tilbake til Mao-tidens isolasjon, virker imidlertid lite sannsynlig. Til det har landet for mye å tape.
På motsatt side står Xi Jinping og hans meningsfeller, som foretrekker en kombinasjon av isolasjonisme og åpenhet. Samtidig med at Xi-fløyen utformer et Kina-tilpasset Internett og utestenger ”farlige” vestlige impulser, ønsker den mer kontakt med omverden på andre områder. Derfor ivrer den for Silkevei-prosjektet, mer handel, utvidet utdannings- og forskningssamarbeid og mer turisme. Også denne resepten er beheftet med farer, men inntil videre virker det som Xi har solid støtte i partiledelsen.
”Ingen skal kunne tvinge oss til å legge om kursen”, skriver partiorganet Folkets Dagblad ved årets slutt. Det gjenstår å se.
Denne kommentaren sto på trykk i Dagsavisen 19.12 2018
