Torbjørn Færøvik
Gaven samlet tusenvis av skuelystne, selv fra andre deler av landet. De færreste hadde sett Mao i levende live, men nå fikk de sjansen til å beundre noe saftig og livgivende som han kanskje hadde berørt.
Ifølge partiorganet Folkets Dagblad ble de fra seg av lykke: "De sa: Dette er ikke vanlige mangoer, men solskinn, regn og dugg!" I håp om å bevare mangoene lengst mulig ble de lagt i hver sin glasskrukke fylt med formalin. Stramme vakter ble satt til å bevokte krukkene, og nye tusener strømmet til.
Imens sørget ivrige maoister i bygd og by for å lage "kopier" av mangoene, slik at også de skulle ha noe å tilbe. Overalt ble skaperverkene feiret med opptog og folkemøter. I Chengdu fylte en halv million mennesker gatene da en mangokopi kom med tog fra Beijing.
Samme dag "kl. 12.31" rullet et spesialtog inn på jernbanestasjonen i Guiyang med nok en kopi. Reisen fra Beijing til landets sørvestlige del hadde tatt 72 timer. De neste timene ble gaven ført i prosesjon gjennom gatene. Dager senere ble også Kunming, en annen by i sørvest, velsignet med en kopi, og feiringen ville ingen ende ta.
En tekstilfabrikk i Beijing var så heldig å få tak i et ekte eksemplar fra fruktkurven. Maos livlege Li Zhisui skriver om spetakkelet:
"Arbeiderne ved fabrikken holdt en stor seremoni spekket med Mao-sitater for å ønske mangoen velkommen. Etterpå forseglet de den med voks i håp om å bevare den for ettertiden. Mangoene ble hellige objekter og gjenstand for tilbedelse. Den voksbelagte frukten ble plassert på et alter i fabrikkens auditorium, og arbeiderne stilte seg i kø for å defilere forbi den med bøyde hoder. Ingen hadde imidlertid sørget for å sterilisere frukten før den ble forseglet, og etter noen dager begynte den å råtne. Fabrikkens revolusjonskomité besluttet derfor å ta mangoen tilbake, skrelle den og koke fruktkjøttet i en stor kasserolle med vann.
Så defilerte alle fabrikkens ansatte forbi kassrollen, og hver av dem drakk en liten slurk av vannet som den hellige mangoen hadde kokt i. Etterpå ga revolusjonskomiteen ordre om at det skulle lages en vokskopi av den opprinnelige mangoen. Kopien ble laget med stor flid og plassert på et alter som erstatning for den virkelige frukten, og arbeiderne fortsatte å defilere forbi den."
Mangohysteriet varte i flere måneder og engasjerte millioner av mennesker. Med Maos død i 1976 ble det gradvis slutt på tilbedelsen av det antatt største menneske under himmelen.
I det nye årtusen er de kinesiske kommunistene mer opptatt av å dyrke "Xi Jinpings tanker". De nye partivedtektene fastslår at hans tanker skal være rettesnor for kommunistpartiet. På store propagandaplakater peker han ut veien til den lyse framtid. Bøkene han visstnok har skrevet, trykkes i enorme opplag, og folk har begynt å valfarte til landsbyen han bodde i som ung mann under Kulturrevolusjonen. Slikt kalles "rød turisme".
Historien har en tendens til å gjenta seg. Bare aktørene er nye.
Gaven samlet tusenvis av skuelystne, selv fra andre deler av landet. De færreste hadde sett Mao i levende live, men nå fikk de sjansen til å beundre noe saftig og livgivende som han kanskje hadde berørt.
Ifølge partiorganet Folkets Dagblad ble de fra seg av lykke: "De sa: Dette er ikke vanlige mangoer, men solskinn, regn og dugg!" I håp om å bevare mangoene lengst mulig ble de lagt i hver sin glasskrukke fylt med formalin. Stramme vakter ble satt til å bevokte krukkene, og nye tusener strømmet til.
Imens sørget ivrige maoister i bygd og by for å lage "kopier" av mangoene, slik at også de skulle ha noe å tilbe. Overalt ble skaperverkene feiret med opptog og folkemøter. I Chengdu fylte en halv million mennesker gatene da en mangokopi kom med tog fra Beijing.
Samme dag "kl. 12.31" rullet et spesialtog inn på jernbanestasjonen i Guiyang med nok en kopi. Reisen fra Beijing til landets sørvestlige del hadde tatt 72 timer. De neste timene ble gaven ført i prosesjon gjennom gatene. Dager senere ble også Kunming, en annen by i sørvest, velsignet med en kopi, og feiringen ville ingen ende ta.
En tekstilfabrikk i Beijing var så heldig å få tak i et ekte eksemplar fra fruktkurven. Maos livlege Li Zhisui skriver om spetakkelet:
"Arbeiderne ved fabrikken holdt en stor seremoni spekket med Mao-sitater for å ønske mangoen velkommen. Etterpå forseglet de den med voks i håp om å bevare den for ettertiden. Mangoene ble hellige objekter og gjenstand for tilbedelse. Den voksbelagte frukten ble plassert på et alter i fabrikkens auditorium, og arbeiderne stilte seg i kø for å defilere forbi den med bøyde hoder. Ingen hadde imidlertid sørget for å sterilisere frukten før den ble forseglet, og etter noen dager begynte den å råtne. Fabrikkens revolusjonskomité besluttet derfor å ta mangoen tilbake, skrelle den og koke fruktkjøttet i en stor kasserolle med vann.
Så defilerte alle fabrikkens ansatte forbi kassrollen, og hver av dem drakk en liten slurk av vannet som den hellige mangoen hadde kokt i. Etterpå ga revolusjonskomiteen ordre om at det skulle lages en vokskopi av den opprinnelige mangoen. Kopien ble laget med stor flid og plassert på et alter som erstatning for den virkelige frukten, og arbeiderne fortsatte å defilere forbi den."
Mangohysteriet varte i flere måneder og engasjerte millioner av mennesker. Med Maos død i 1976 ble det gradvis slutt på tilbedelsen av det antatt største menneske under himmelen.
I det nye årtusen er de kinesiske kommunistene mer opptatt av å dyrke "Xi Jinpings tanker". De nye partivedtektene fastslår at hans tanker skal være rettesnor for kommunistpartiet. På store propagandaplakater peker han ut veien til den lyse framtid. Bøkene han visstnok har skrevet, trykkes i enorme opplag, og folk har begynt å valfarte til landsbyen han bodde i som ung mann under Kulturrevolusjonen. Slikt kalles "rød turisme".
Historien har en tendens til å gjenta seg. Bare aktørene er nye.
