På en reise i India i 1997 ble jeg stående og se på en stor lystavle som fortalte hvor mange innbyggere landet hadde. Det virket som om tallene var i ferd med å løpe løpsk. Indias folketall hadde nettopp passert en milliard. I dag viser det samme tavlen et sted mellom 1,3 og 1,4 milliarder innbyggere. Ifølge FNs prognoser vil India om få år, trolig i 2022, passere Kina og bli det mest folkerike landet i verden.
Når det skjer, vil de to landene ha til sammen 2,8 milliarder innbyggere. Det forteller oss at utviklingen i Kina og India blir helt bestemmende for vår felles fremtid. Verden er avhengig av at de lykkes, og at de lever i fred med hverandre. I motsatt fall vil følgene bli alvorlige.
Torbjørn Færøvik
forfatter og historiker
I mange hundre år sto geografien i veien for et tett samarbeid mellom disse to gigantene. Himalaya var ikke lett å forsere, og sjøveien var lang. Det betyr ikke at det ikke var kontakt mellom dem. For rundt 2000 år siden fant buddhismen veien fra India til Kina. Inderne fikk også kulturimpulser fra Kina. Men selv om de var naboer, føltes avstanden lang.
Kulturelt og religiøst er de også vesensforskjellige. Konfusius, kinesernes store læremester, var opptatt av hvordan menneskene skulle leve i forhold til hverandre – ikke av Himmelen. I hinduismen, indernes store religion, er gudene rikelig til stede.
Nehru og Mao
India ble et selvstendig land i 1947, og britene trakk seg ut. To år senere grep kommunistene makten i Kina. Regjeringen i New Delhi var raskt ute med å anerkjenne det nye regimet, men allerede i 1950 fikk India en forsmak hva som var i vente. For da rykket kinesiske styrker inn i Tibet. Statsminister Jawaharlal Nehru var likevel innstilt på å samarbeide med Kina, og i 1954 reiste han på offisielt besøk til Beijing.
Nehru var jurist med utdannelse fra Cambridge. Han var vestlig orientert og hadde kullsviertro på demokratiet som den beste styreform. Mao hadde tilbrakt lange år i felten og trodde på det han kalte «folkets demokratiske diktatur». Naturligvis var de uenige om mye, men begge var opptatt av å forsvare sine respektive land mot «imperialismen». India fremsto på den tiden som en viktig aktør i den alliansefrie bevegelsen. Året etter holdt bevegelsen sitt store møte i Bandung i Indonesia, hvor både Kina og India spilte viktige roller.
Fem år senere, i 1959, gjorde tibetanerne opprør mot det kinesiske overherredømmet. Demonstrasjonene i Lhasa varte i flere dager. Dalai Lamas tiltakende Kina-angst endte med at han flyktet til India, hvor han ble tatt vel imot av daværende statsminister Nehru. Flere titusener tibetanere flyktet samme vei. Dermed ble det brått slutt på den vennskapelige dialogen. I ordkrigen som fulgte, ble Nehru anklaget for å ha gått «imperialismens ærend», og Mao sa han ville «knuse» den indiske statsministeren.
Grensestriden i Himalaya
De neste tre årene hadde Kina nok med sine hjemlige problemer. Maos mislykkede massemobilisering, Det store spranget, endte med sult og elendighet og millioner av menneskers død. Først i 1962 ble situasjonen bedre, og Kina så sitt snitt til å gi det uskikkelige India en lærepenge. Kineserne ville ta tilbake områder i Himalaya som de mente tilhørte dem. Den elendige indiske hæren hadde lite å svare med og led et sviende nederlag. Rundt 3000 indiske soldater ble drept og minst like mange ble tatt til fange. Nehru fortvilte og ble en gammel mann over natten, skriver en av hans biografer. To år senere døde han. Mens inderne sørget over sin mangeårige leder, gjennomførte Kina sin første kjernefysiske prøvesprengning. Hendelsen ble en ny vekker for India, som nå bestemte seg for å gå samme vei. Ti år senere, i 1974, var den indiske bomben en realitet.
Kina og India har en felles grense på nesten 3500 kilometer. I dag er de stort sett enige om om hvor den går. Men ennå strides de om hvem som eier hva i den nordvestlige grensesektoren, hvor krigen i 1962 fant sted. I Indias nordøstlige hjørne ligger delstaten Arunachal Pradesh. Kina gjør krav på deler av den og omtaler det omstridte området som «Sør-Tibet». Da Dalai Lama i fjor besøkte et kloster i dette området, reagerte Beijing med kraftige protester. For å styrke sitt grep har India stasjonert betydelige militære styrker i delstaten. De fleste er forlagt nær grensen til Kina. Hele delstaten er på knappe 84 000 kvadratkilometer.
I fjor havnet kinesiske og indiske styrker i en 73 dagers «stillingskrig» på Dokhamplatået i Himalaya. Platået ligger der India, Kina og Bhutan møtes. Ingen av de tre landene er enige om hvem som eier hva av det. Konflikten ble utløst da kineserne begynte å bygge en vei som ifølge bhutaneserne gikk gjennom deres territorium. Indiske styrker ble tilkalt, og stillingskrigen begynte. Heldigvis ble den avsluttet uten tap av menneskeliv.
India frykter at nye grensestridigheter kan oppstå. Den indiske regjeringen har derfor besluttet å styrke grenseforsvaret med en moderne utrustet mobil styrke. Indiske aviser skriver at den skal bestå av rundt 90 000 soldater og være fullt operasjonell i 2021 – 2022.
Kinas økonomiske ekspansjon
Så lenge Mao styrte, behøvde ikke India bekymre seg for Kinas økonomiske ekspansjon. Kineserne hadde nok med sitt. Med de økonomiske reformene og «den åpne dørs politikk» som regimet introduserte på 1980-tallet, ble situasjonen en annen. Med ett ble det fart på hjulene, og utenrikshandelen vokste.
Tidlig på 2000-tallet begynte kinesiske selskaper å investere i andre land, ikke minst i Asia. Med skiftet av partiledelse i 2012 ble Kinas utenlandske økonomiske engasjement enda sterkere, og i 2013 lanserte Xi Jinping, den nye partisjefen, sitt store Silkevei-prosjekt – en plan om å utvikle et nettverk av trafikkårer mellom Asia og Europa. Planen, kalt Belt and Road (BRI), ble hilst velkommen av mange land, dog ikke av India. «En farlig felle», fnyste flere politikere.
Kina har markedsført sitt Belt and Road-initiativ som et «vinn-vinn-prosjekt». Alle som slutter seg til det, vil tjene på det, lyder omkvedet. Lederne i Beijing peker på at Asia lider av dårlig infrastruktur. Få om noen vil bestride denne påstanden. Problemet kan være at Kina, i egenskap av initiativtaker, hovedbidragsyter og eksekutør, vil bli den største vinneren. Det er også en fare for at land som ikke ivaretar sine interesser godt nok, vil ende opp som tapere.
Siden BRI ble lansert, har statsminister Modi holdt flere møter med sine kinesiske motparter. Men ennå har han til gode å velsigne det kinesiske initiativet. I stedet har han selv tatt flere initiativer, økonomiske som militære, for å holde Kina på avstand.
Kina blir ofte omtalt som verdens største fabrikk. Hvis fabrikken skal ekspandere, trenger den nye markeder og stabil tilgang på råvarer. Jo raskere varene kan fraktes fram og tilbake, desto bedre. Dette er drivkraften bak Belt and Road-initiativet. Landets ledere har siden tidenes morgen vært vant til å tenke langsiktig. De bygde Den store muren og millioner av kilometer med diker og kanaler. Den store kanalen, en vannåre fra sør til nord, ble realisert over en periode på flere hundre år og er nesten 2000 kilometer lang. BRI føyer seg inn i denne tradisjonen, men skiller seg fra tidligere gigantprosjekter fordi det omfatter mange land, og fordi det er det dyreste noensinne.
Kinesisk jernbanebygging
Kinas ambisjon er å forbedre infrastrukturen både til lands og til vanns. Flere av landprosjektene har Indiahavet som mål. Fra byen Kunming i Kinas sørvestlige del skal det bygges veier og jernbaner til Laos, Thailand og Myanmar. Noen av prosjektene er allerede igangsatt, som byggingen av jernbanen gjennom Laos. Tanken er å forbinde den med det thailandske jernbanenettet. Prosjektet er kostnadsberegnet til seks milliarder dollar, og fattige Laos har påtatt seg å finansiere en del av gildet. Asia Times skrev i august at ca. 20 prosent av den 414 kilometer lange strekningen allerede er fullført.
Den planlagte jernbanen fra Kunming til Yangon, Myanmars økonomiske hovedstad, blir enda lengre – hele 1920 kilometer. Planen ble møtt med både skepsis og motstand da den ble lansert, men alt tyder på at den blir realisert, om enn forsinket. Tilhengerne av planen peker på at mye av dagens handel mellom Kina og Myanmar foregår sjøveien via Malakkastredet, en omvei på 3000 nautiske mil. Kina ønsker også å strekke et togspor til Mandalay, en annen viktig by i Myanmar.
Tibets hovedstad Lhasa ble knyttet til det kinesiske jernbanenettet i 2006. I 2014 ble togsporet forlenget til Shigatse, en annen tibetansk by. Nå arbeider Kina på spreng for å knytte det tibetanske jernbanenettet til Nepal. Hvis arbeidet går etter planen, skal strekningen være fullført i 2020. Siden Nepal er Indias nordlige nabo, har indiske myndigheter vært opptatt av å skjerme landet mot fremmed innflytelse. Derfor blir inderne urolige når Kina trenger seg inn i Indias «bakgård».
India er særlig skeptisk til Kinas store infrastrukturprosjekt i Pakistan, kalt «Den kinesisk-pakistanske økonomiske korridor». India og Pakistan har vært erkefiender siden Britisk India ble delt i to i 1947. En strekning av «korridoren» skal gå gjennom den pakistansk-kontrollerte delen av Kasjmir, et område som også India gjør krav på.
Prosjektet har en kostnadsramme på 62 milliarder amerikanske dollar. Fra Kinas vestlige Xinjiang-region skal kineserne bygge både jernbane og motorvei til Pakistan, helt til havnebyen Gwadar ved Det indiske hav. Det statlige Chinas Overseas Port Holding Company inngikk i fjor en avtale med Pakistan om å leie havnen i 40 år. Med sin beliggenhet nær Hormusstredet og Persiagolfen er havnen gull verd for Kinas dyktige strateger. Kina skal også utvikle en økonomisk sone utenfor Gwadar med plass til rundt en halv million kinesere. Sonen, kalt International Port City, skal stå ferdig i 2022.
Kineserne skal i tillegg bygge et nettverk av andre veier for å knytte sammen noen av Pakistans viktigste byer. Men godene kommer ikke gratis. Prosjektet er et spleiselag som Pakistan må finansiere ved hjelp av kinesiske lån. Allerede nå er gjeldsbyrden blitt så stor at landets nye regjering, under ledelse av Imran Khan, har innledet en granskning av prosjektet. Pakistanske aviser skriver at deler av det kanskje må skrinlegges eller modifiseres, i det minste inntil videre.
Indisk uro for Sri Lanka
India har lang erfaring med fremmede inntrengere. Derfor er indiske politikere så vare for alle Kinas forsøk på å skaffe seg makt og innflytelse i det sørlige Asia og Indiahavet. I fjor inngikk Kina en avtale med Sri Lanka om å leie havnen i Hambantota, på øyas sørspiss, i 99 år. Flere kommentatorer minnet om at britene i sin tid utnyttet Kinas svakhet til å inngå enn 99-årig avtale om å leie Hongkong. Den gang ble det kalt kolonialisme.
Avtalen med Sri Lanka kom i stand etter at regjeringen i Colombo så seg ute av stand til å tilbakebetale sin massive gjeld til Kina. Inntil videre er det liten kinesisk aktivitet i havnen, men nyervervelsen har uten tvil et stort potensial. USAs visepresident Mike Pence hevdet i forrige måned at Kina har planer om å utvikle Hambantota til et militært støttepunkt for sin egen marine. Påstanden ble straks avvist av srilankesiske myndigheter, som forsikret at havnen utelukkende vil ha en økonomisk funksjon.
Avisen Hindustan Times omtaler Kinas fremgangsmåte overfor Sri Lanka som en «salami-taktikk». Kineserne skjærer først den ene skiven, så den andre. Sjansen for å lykkes synes å ha blitt større etter at den Kina-vennlige Mahendra Rajapaksa igjen er blitt statsminister. Hans forrige styreperiode, fra 2005 til 2015, huskes for sine lysskye avtaler med Kina og sin bunnløse korrupsjon. «Rajapaksas comeback gir India grunn til bekymring. I hans forrige styreperiode stjal han en viktig del av Sørøstasia fra Indias innflytelsessfære», skriver Times of India. Avisen minner om at Sri Lanka har stor sikkerhetspolitisk betydning for India, og at korteste avstand mellom de to landene er bare 12 kilometer.
Nå har også Maldivene havnet i den kinesiske gjeldsfellen. Det lille øyriket har vel 400 000 innbyggere fordelt på 298 kvadratkilometer. På få år har det opparbeidet en gjeld til Kina på tre milliarder amerikanske dollar. Både Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet er bekymret for landets økonomi. Samtidig har flere tusen kinesere etablert seg på Maldivene. Mange er engasjert i ulike businessforetak knyttet til turisme og bygging av infrastruktur. Øyrikets nye president, Ibrahim Mohamed Solih, ble innsatt for bare to dager siden. Nå lover han å rydde opp i «rotet» etter sin Kina-vennlige forgjenger. Blant de utenlandske gjestene under innsettelsen var den indiske statsminsteren, som varslet at India er beredt til å hjelpe Maldivene ut av krisen. India har tradisjonelt hatt en sterk innflytelse på øygruppen.
Flere andre land som har takket ja til Silkevei-prosjektet, er i samme kritiske gjeldssituasjon som Sri Lanka og Maldivene.
Rivalisering til havs
I takt med sin økonomiske ekspansjon moderniserer Kina marinen i raskt tempo. Da Kina for to år siden nektet å bøye seg for Haag-domstolens kjennelse i den betente striden om Sørkinahavet, vakte det sterke reaksjoner i New Delhi. «Skal Kina vise den samme forakt for lov og rett også i våre farvann?» spurte den indiske utenriksministeren. Kina gjør krav på 85 prosent av Sørkinahavet. Grenselinjen som regjeringen i Beijing egenhendig har trukket, er i konflikt med territorialkravene til land som Vietnam, Filippinene, Malaysia, Indonesia og Brunei. I tillegg til å være verdens travleste skipsled, har Sørkinahavet store fiskefelter og betydelige olje- og gassressurser.
I 2013 klaget Filippinene Kina inn for en spesialdomstol i Haag. Allerede før den avsa sin kjennelse i 2016, stemplet Kina den som «reaksjonær». Mens striden fortsetter, er kineserne travelt opptatt med å styrke sitt militære nærvær i Sørkinahavet, blant annet ved å forvandle små rev og atoller til militære utposter. USAs 7. flåte, som er tungt til stede i Stillehavet, kan lite gjøre uten å starte en krig. De fleste observatører anser derfor Kinas anneksjon som et fullbyrdet faktum. Amerikanske marinefartøyer fortsetter å patruljere området, men ikke uten risiko. I forrige måned var et amerikansk og et kinesisk marinefartøy nær ved å kollidere med hverandre. USA hevdet at den kinesiske motparten hadde opptrådt uansvarlig, mens Kina la all skyld på USA.
India er ingen aktør i denne striden, bortsett fra at landet har en sterk interesse av retten til fri ferdsel på verdenshavene.
Kina har ennå ikke skaffet seg marinebaser i Indiahavet, med unntak av den ett år gamle basen i Djibouti, ved innseilingen til Rødehavet. Anskaffelsen av basen ble begrunnet med Kinas behov for å kunne delta mer effektivt i FN-ledede operasjoner i området, samt å beskytte kinesiske skip i Adenbukta. Behovet for å bekjempe somaliske pirater ble eksplisitt nevnt. Også USA, Frankrike og Japan har baser i Djibouti. Samtidig er China Merchants Group i ferd med å utvikle Afrikas største frihandelssone i Djibouti. Landet er et av Afrikas minste, men lilleputtstatens ledere har lenge drømt om å gjøre den til et slags Afrikas Singapore.
Indiahavet er ikke mindre betydningsfullt enn Sørkinahavet. Mesteparten av handelen mellom Asia og resten av verden går via Malakkastredet og Indiahavet. For regjeringen i New Delhi er det viktig at havretten og annen rett følges, og at ingen land tar seg til rette. Men stilt overfor et Kina som opptrer stadig mer nærgående, ser de indiske lederne ingen annen utvei enn å ruste opp. Som et uttrykk for at India ser med uro på utviklingen i sitt naboskap, var landet ifølge SIPRI verdens største importør av større våpen («major arms») fra 2012 til 2016. Indias uro skyldes ikke bare Kina, men også forholdet til Pakistan, som har vært betent helt siden 1947.
India oppgir å ha 1,2 millioner soldater i aktiv tjeneste, mot Kinas 2,3 millioner. Målt i antall fartøyer er den den indiske marinen bare en tredjedel av den kinesiske. Det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI konstaterer i sin siste rapport (mars 2018) at Asias andel av de globale forsvarsutgiftene øker år for år. Pådriveren er Kina. I 2008 utgjorde landets andel 5,8 prosent. I fjor hadde den steget til 13 prosent.
Ifølge offisielle tall brukte India i fjor 51 milliarder dollar på forsvaret, mot Kinas 152 milliarder. Janes Defense Weekly skriver at Kinas forsvarsbudsjett er ventet å øke til 233 milliarder dollar i 2020.
India er ennå fattig
India ble i en lang periode etter 1947 styrt av Kongresspartiet. I de senere år er landet blitt ledet av en koalisjon med basis i det høyreorienterte Bharatya Janata Party (Det indiske folkepartiet). BJP representerer markante hindu-nasjonalistiske strømninger, i rak motsetning til det sekulære Kongresspartiet. I utenrikspolitikken skiller det seg fra Kongresspartiet ved sin tydelige pro-amerikanske holdning.
Ved å liberalisere deler av indisk økonomi har BJP klart å få fart på økonomien. Under statsminister Modi har regjeringen understreket viktigheten av å lokke utenlandske investorer til landet. «Make in India», lyder slagordet. Indiske politikere håper at India skal bli mer attraktivt for investorer enn Kina. «Jeg ønsker å si til alle verdens folk: Kom hit, lag det i India … Selg varene i hvilket som helst land, men lag dem her. Vi har dyktighet, talent, disiplin og et ønske om å utrette noe», sa statsminister Modi da han lanserte kampanjen i 2014. Landet har i alle fall arbeidskraft nok, og den er billigere enn Kinas.
Indere og andre snakket lenge med forakt om «den hinduistiske vekstraten» på tre prosent. Nå vokser økonomien raskere enn Kinas. Årets resultat ventes å bli rundt 8 prosent, mot Kinas 6,5 prosent. India har åpenbart et stort potensial for utvikling, særlig hvis landet velger å prioritere forsømte sektorer som helse, utdanning og infrastruktur.
India er likevel langt fattigere enn Kina. Landets bruttonasjonalprodukt er bare en fjerdedel av Kinas. En tredjedel av innbyggerne lever under den offisielle fattigdomsgrensen. En like stor andel regnes som analfabeter. Landet utmerker seg med sine store sosiale forskjeller, og det eldgamle kastevesenet lever i beste velgående. Mange betrakter det som et alvorlig hinder i arbeidet for rettferdighet og sosial utvikling.
India søker nye venner
Stilt overfor den kinesiske utfordringen er India villig til å pøse nye milliarder inn i forsvaret, ikke minst sjøforsvaret. Statsminister Modis regjering arbeider også hardt for å utvikle samarbeidet med land som deler Indias uro. Høyest på listen står USA. Kort etter at Donald Trump tiltrådte som amerikansk president, reiste Modi på offisielt besøk til USA. «Du er en sann venn», sa Trump til Modi på plenen utenfor Det hvite hus. Han tilføyde at forholdet mellom de to landene aldri hadde vært bedre. Da samtalene var over, forsikret begge lederne at de ville styrke det tosidige «strategiske partnerskapet». Det betyr ikke at det er friksjonsfritt, men utad fremstår det som godt.
USA signerte for tre år siden en tiårig rammeavtale om felles utvikling og produksjon av avansert forsvarsteknologi. Russland har i en årrekke vært Indias viktigste våpenleverandør. Nå blir USA viktigere, og de to holder stadig hyppigere felles militærøvelser. Under Trump har USA i økende grad erstattet betegnelsen «Asia-Pacific Region» med «Indo-Pacific Region». Mens den førstnevnte betegnelsen var myntet på det østlige Asia og Stillehavet, omfatter den andre noe større: en region som også omfatter India og Stillehavet. «Vi bruker uttrykket Indo-Pacific fordi det understreker viktigheten av Indias økende betydning», sa en talsmann for Det hvite hus for en tid siden.
India er også opptatt av å styrke samarbeidet med flere andre land. I forrige måned reiste statsminister Modi på offisielt besøk til Japan. I likhet med India er Japan dypt urolig på grunn av Kinas økende rolle og atferd. Partene forhandler nå om en avtale som vil gi Japans marinefartøyer adgang til Indias baser i Andamanhavet.
Da Modi besøkte Vietnam for to år siden, ble de to landene enige om å inngå et begrenset forsvarssamarbeid. Selv om landet styres av et kommunistparti som har mye til felles med det kinesiske, har Vietnam og Kina overlappende krav i Sørkinahavet. Kinas marine har ved flere anledninger jaget vietnamesiske fartøyer, sivile som militære, ut av de omstridte områdene. Ifølge en meningsmåling har bare 16 prosent av vietnameserne et positivt syn på Kina.
India står utenfor den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN, men arbeider bevisst for å utvikle samarbeidet med medlemslandene. Malaysia og Indonesia står høyt på listen. Forholdet til Malaysia er blitt spesielt viktig etter at 92 år gamle Mahathir bin Mohamad overtok som statsminister tidligere i år. Den drevne veteranen, som var regjeringssjef fra 1981 til 2003, er sterkt kritisk til Kina og har kansellert flere store avtaler med Beijing. Han anklager Kina for å praktisere en ny form for kolonialisme og vil redusere Malaysias avhengighet av et regime han oppfatter som totalitært. Det demokratiske Australia er et annet viktig land for India.
Den kinesiske partisjefen Xi Jinping ble gjenvalgt på partikongressen i fjor høst. I sin tale til delegatene sa han at Kinas system kunne tjene som modell for land i Den tredje verden. Uttalelsen vakte naturligvis stor oppsikt utenfor Kinas grenser. Hans mye omtalte «kinesiske drøm» er å gjøre landet til en global supermakt. Det er en skremmende tanke for mange, særlig så lenge landet er et strengt diktatur.
«Aldri før har de ansatte i Indias utenriksdepartement arbeidet så mye overtid», skriver Indian Express. «Kina holder dem i arbeid.»
På nasjonalforsamlingens sesjon i mars i år ble grunnlovsbestemmelsen som begrenset presidentens styretid til to terminer, fjernet. Xi kan dermed fortsette som statsoverhode på livstid, om han selv vil. Han er gjenstand for økende persondyrkelse, og hans politiske program, kalt «Xi Jinpings tanker», studeres flittig av både partimedlemmer og andre. Men Xi Jinping har også sine kritikere, selv om de velger å formulere seg forsiktig. Flere kinesiske økonomer og intellektuelle har i den senere tid kritisert hans Belt and Road-prosjekt. De mener det er for ambisiøst, og at de enorme pengesummene som Kina bruker på det, kunne ha gått til påtrengte hjemlige oppgaver. Xi har også måttet tåle kritikk for sin lite fleksible holdning i handelsstriden med USA. Mange tolker hans steile positur som uttrykk for svakhet, og ikke det motsatte. Uansett møter han ingen synlig opposisjon verken i eller utenfor kommunistpartiet. Det sterke overvåkningsapparatet som regimet har utviklet, gjør det heller ikke lett å organisere noen opposisjon.
I India skal det holdes valg på ny nasjonalforsamling i 2019. De fleste observatører anser det for sannsynlig at statsminister Modi og hans BJP vil seire på ny. Hans viktigste utfordrer er Kongresspartiet og dets leder, Rahul Gandhi. Han er sønn av Rajiv og Sonia Gandhi og representerer fjerde generasjon i Nehru-Gandhi-dynastiet.
Rivalisering og samarbeid
Inntil videre vil forholdet mellom India og Kina være preget av både rivalisering og samarbeid. Både samhandel og annen utveksling er økende. Bare i fjor steg samhandelen med 18 prosent, til 84,4 milliarder. Indias eksport til Kina økte med hele 40 prosent. På listen over Indias viktigste handelspartnere rangerer Kina på topp, foran USA, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia. Kinesiske selskaper har i tillegg investert betydelige summer i indisk økonomi. India har et stort behov for å forbedre sin infrastruktur, og Kina vil gjerne bidra. Et tettere økonomisk samarbeid kan være et bidrag til å dempe konfliktene i forholdet, men kan også gjøre India sårbar for kinesisk utpressing.
Begge land har et sterkt behov for å samarbeide om miljøet. Kina fyres opp med kull, og India er ikke så langt etter. Tall fra 2017 viser at 15 av de 20 mest forurensede byene i Asia ligger i Kina og India. Den tredje pol, det store isødet i Tibet som gir vann og næring til flere asiatiske land, utsettes for store påkjenninger grunn av den globale oppvarmingen. Store breområder krymper år for år. I Himalaya har klimaskiftet utløst erosjon og jordskred. På grunn av temperaturstigningen kan viktige elver som Yangtsekiang, Guleelva, Mekong, Brahmaputra og Indus komme i ulage. Klimaskiftet berører også folkerike land som Pakistan og Bangladesh. Mottiltak bør settes inn i raskt. Havene er også berørt at det som skjer, og lavtliggende landområder risikerer å bli oversvømmet. Maldivene og Bangladesh nevnes ofte som eksempler, men deler av India og Vietnam er også utsatt.
Et fredelig Asia avhenger av et godt forhold mellom Kina, India og Japan. USA må bidra på sin måte. Kina bærer et stort ansvar for utviklingen videre. Fortsetter landet å styrke sin stilling på bekostning av naboene, kan Asia og verden gå inn i en urolig, i verste fall farlig, fase.
Foredrag i Oslo Militære Samfund,
19.11.2018
