For halvannet år siden ga de inntrykk av å være verdens beste venner. Presidentene Trump og Xi smilte og lo i samme dype sofa, og Trump roste sitt nye bekjentskap opp i skyene. ”Vi vil i det lange løp utvikle et fantastisk samarbeid”, sa han til Xi og ristet hånden hans med voldsomme bevegelser.
Det historiske møtet fant sted på Trumps landsted i Florida. Et halvt år senere reiste Trump på offisielt besøk til Kina, hvor stemningen lot til å være like god. Men nå har pipen fått en annen lyd. ”Jeg vet ikke om jeg lenger skal kunne kalle president Xi min venn”, sa han forleden. I forrige uke fulgte visepresident Pence opp med å avfyre en bredside mot Kina som skapte avisoverskrifter over hele verden. Han anklaget landet for å undergrave amerikansk økonomi, for spionasje og militær aggressjon, og for forsøk på å påvirke de forestående mellomvalgene i USA: ”For å si det rett ut … Kina ønsker en annen amerikansk president”.
Torbjørn Færøvik
forfatter
Talen etterlot et inntrykk av at USA oppfatter Kina som så annerledes at et bredt samarbeid er umulig. Og kanskje er det det? Vi snakker om to giganter med ulike verdier og mål. Den ene styrker seg på den andres bekostning – og det skjer fort. Forfatteren Graham Allison behandler temaet i sin bok ”Destined for War. Can America and China Escape Thucydides’s Trap?” Allison minner om at hver gang en oppadstigende makt truer med å erstatte en herskende makt, øker krigsfaren. ”Kina og USA befinner seg nå på en kollisjonskurs som kan utløse en krig, med mindre begge parter tar vanskelige og smertefulle skritt for å unngå den”, skriver han.
Trumps tidlige sjarmoffensiv overfor Kina var et forsøk på å få regimet i tale. Nå, etter mye strev og mange skuffelser, konkluderer han med at Beijing har lite eller ingenting å gi. Trolig har han rett. Kina er en steil størrelse. Steilheten skyldes ikke bare regimets kullsviertro på at landet er på vei opp, men også det faktum at den nye kongen på berget er uhyre streng. Xi Jinping har iscenesatt en usunn kult av seg selv og strever hardt med å fremstå som ufeilbarlig. Slike ledere har ikke mye å gå på, for tap av ansikt er det verste som kan ramme dem.
Striden om Sørkinahavet er et godt eksempel. Kina gjør krav på 85 prosent av dette havet, som vasker fjæresteinene til flere land. Da regjeringen på Filippinene fikk nok, stevnet den Kina for en spesialdomstol i Haag. Domstolen avviste alle Kinas krav, men i stedet for å respektere kjennelsen valgte lederne i Beijing å stemple domstolen som ”reaksjonær”. Samtidig fortsetter Kina å militarisere dette strategisk viktige havet ved å utvikle ubebodde atoller og rev til offensive formål. I forrige uke var marinefartøyer fra de to landene bare meter fra å kollidere med hverandre. Hvor lenge kan Asia og verden leve med et så høyt spenningsnivå i verdens travleste skipsled?
Handelskrigen mellom Kina og USA har de siste månedene vært en toppsak i internasjonale medier. Men striden i Sørkinahavet er farligere fordi den har et militært aspekt. Den kinesiske marinen bygges ut i raskt tempo. ”Kina ønsker bare å drive USA ut av det vestlige Stillehavet for å hindre oss i å komme våre allierte til unnsetning”, sa Pence og tilføyde: ”Vi lar oss ikke skremme og vil ikke vike.”
Flere land i Kinas naboskap deler USAs uro. Både India og Japan er skremt av Kinas adferd, for ikke å snakke om Vietnam. Også på Filippinene begynner stemningen å snu. Da president Duterte kom til makten for to år siden, valgte han å glemme’ kjennelsen i Haag i håp om å blidgjøre Beijing med vakre ord. Men Kinas marine har ikke opptrådt mindre aggressivt av den grunn. Da Duterte forleden talte til en kinesisk-dominert forsamling med Kinas ambassadør på første benk, utbrøt han: ”Om dere vil, kan dere gjøre Filippinene til en kinesisk provins!” Indonesia er også i harnisk, og Malaysia har kansellert et kinesisk-finansiert infrastrukturprosjekt til en verdi av 22 milliarder dollar. Landets 93 år gamle statsminister antyder at Kina representerer en form for ny-kolonialisme.
Som svar på Kinas atferd varslet Pence at USA vil ruste opp enda mer og bygge nye allianser i Asia. Det vil reforhandle gamle handelsavtaler og ”strømlinjeforme” hjelpen til land som trenger bistand. Mange merket seg at han betegnet rivaliseringen med Kina som en ”konkurranse”, og ikke som en kamp på liv og død. Men han var også klar på at en bedring av forholdet forutsetter reformer i Kina.
Dessverre er reformviljen lik null. Siden Xi Jinpings maktovertakelse i 2012 har lederskapet kapslet seg inn i et dogmatisk politisk språk med doser av marxisme, leninisme og den nyoppdagede ”Xi Jinpings tenkning”. Tonen i budskapene preges av overspent nasjonalisme og et brennende ønske å gjenreise landet som Midtens rike. Enhver kritikk avfeies med forakt. Mens hjemlige dissidenter bures inne, vokser svartelistene over utlendinger som nektes visum til landet. Nå og da kidnapper regimets agenter kinesiske statsborgere bosatt i andre land. Forleggeren Gui Minhai, som er svensk statsborger, ble kidnappet i Thailand, ført til Kina og tvunget til å tilstå sine ”forbrytelser” i kinesisk fjernsyn. Nå etterlyser Interpol sin egen president, kineseren Meng Hongwei. Trolig sitter han bak lås og slå på hjemlig jord.
Det er lett å forstå den Kina-skuffelsen som nå brer seg. På ett eller annet tidspunkt må de kinesiske lederne gå i seg selv og erkjenne at de har slått inn på feil vei. I mars vedtok nasjonalforsamlingen en grunnlovsendring som gjør det mulig for Xi Jinping å sitte som president på livstid. Det lover ikke godt. Men Kina, som består av langt flere enn Xi og hans allierte, har overrasket før og kan forhåpentligvis gjøre det igjen.
