Torbjørn Færøvik
forfatter
Den australske forfatteren og historikeren Geremie R. Barmé, som har skrevet en bok om Mao-kulten, omtaler den nye Xi-kulten som absurd – «denne forsiden bør kunne bli et samleobjekt». Mange har i den senere tid antydet at Kinas 65 år gamle leder ikke er så sterk som før, og at han møter økende motstand både i og utenfor partiet. Forsiden til Folkets Dagblad kan tolkes som et krampaktig forsøk på å avkrefte disse spekulasjonene.
Straks Xi ble valgt til ny partisjef i 2012, var han ikke sen om å stramme grepet. Partiets propagandaapparat ga seg til å pumpe ut panegyriske hyllester til den nye ledestjernen. Gigantiske portretter ble klistret på husvegger og fabrikkbygninger over hele landet, og bokhandlene ble fylt til randen av Xi Jinpings bok «Å styre Kina». Verket eksporteres også i til andre land i Asia.
På partikongressen i fjor høst ble hans «tanker» opphøyd til partiets offisielle ideologi. Flere av landets største universiteter svarte med å opprette egne «forskningsinstitutter» viet de fantastiske tankene. Noe senere vedtok landets «nasjonalforsamling» å fjerne en bestemmelse i grunnloven som begrenset presidentens styretid til to terminer. Dermed kan Xi i teorien, og også i praksis, bli sittende på livstid.
Kulten av Xi Jinping bringer tankene hen til Mao-dyrkelsen, selv om den ennå ikke har nådd samme stupide nivå. Dyrkelsen av Mao var særlig sterk under Kulturrevolusjonen (1966-76), da han ble forfremmet til noe midt i mellom gud og menneske. Mao var ufeilbarlig. Eller som Lin Biao, formannens nestkommanderende, formulerte det: «Én setning fra formann Maos munn teller mer enn 10 000 setninger fra oss andre!» På de store massemøtene på Den himmelske freds plass ropte rødegardistene: «Måtte formann Mao leve i 10 000 år!» Maos lille røde bok ble visstnok trykket i mer enn en milliard eksemplarer, og hans «Verker i utvalg» gikk i nesten hundre millioner.
Xi Jinping får nok ikke så stor leserskare, selv om han prøver aldri så mye. Tiden er en annen. Millioner av kinesere reagerer på det de hører og ser. De er bedre utdannet og våger å stille spørsmål. Det gjærer også i partirekkene, selv i partiledelsen, hvor Xis nære medarbeidere føler seg tilsidesatt. Intellektuelle murrer, og vanlige arbeidstakere føler seg mer utrygge enn på lenge. Handelskrigen med USA begynner å sette sine spor, små og store fabrikker må stenge eller innskrenke produksjonen. I partiet skal det være krefter som mener at Xi kunne ha opptrådt med større smidighet overfor USA. Xis store Silkevei-prosjekt, som koster landet utfattelige summer, sies å være en annen kilde til uro. På Afrika-konferansen i Beijing lovte Xi å spytte en sum tilsvarende 60 milliarder amerikanske dollar inn i afrikansk økonomi de neste tre årene.
«Har vi ikke uløste oppgaver nok her hjemme?» spør en kritiker.
Den som klatrer høyt, risikerer å falle dypt. Xi Jinping er ikke noe unntak. Professor William Overholt ved Harvard University skriver at Xi-kulten i bunn og grunn er et uttrykk for svakhet. «Hans undertrykkelse av politiske motstandere beviser ikke at han er uovervinnelig, snarere at han er sårbar. Hans mange titler røper at han føler seg usikker.» Overholt minner om at Deng Xiaoping, han som tok tømmene etter Mao, nøyde seg med å være æresmedlem i Det kinesiske bridgeforbundet. Deng forsøkte å avskaffe personkulten, Xi arbeider på spreng for å gjeninnføre den.
Snakk om å skru tiden tilbake.
