Torbjørn Færøvik
forfatter
Før komiteen dro av gårde, ga Huitfeldt inntrykk av den ikke var opptatt av å drøfte menneskerettighetsspørsmål med det kinesiske vertskapet. Uttalelsen hun ga til Aftenposten, vakte betydelig oppsikt. Andre medlemmer av komiteen var heldigvis tydeligere og sa de ville ta opp flere betente spørsmål, som regimets undertrykkelse av uighurene i Xinjiang-regionen (Øst-Turkestan).
Nå viser det seg at menneskerettighetsspørsmål ble drøftet med kineserne. "Det er en myte at vi ikke kan snakke med kinesiske myndigheter om menneskerettigheter og andre sensitive spørsmål", skriver Huitfeldt. Den myten er ukjent for meg, for Kina ER villig til å snakke med andre land om slike spørsmål. Den norsk-kinesiske menneskerettighetsdialogen har jo rullet og gått i mange år, bare med unntak av de seks årene da Norge var i fryseboksen (2010 - 2016). Poenget er at dialogen ikke har gitt noen resultater, og at utviklingen går i motsatt retning av den vi ønsker.
De drakoniske tiltakene mot uighurene er et godt eksempel. Flere hundre tusen, kanskje så mange som en million, er satt på «omskolering» i lukkede anstalter og leire. Rundt 10 millioner av regionens 22 millioner innbyggere er uighurer. Et annet eksempel er regimets AI-prosjekt (Artificial Intelligence) for å overvåke hver og en av landets snart 1,4 milliarder innbyggere.
Huitfeldt og andre som måtte nære illusjoner om Kina, må være klar over at ledelsen i Beijing hvert år mottar talløse utenlandske delegasjoner. Mange av dem vil drøfte menneskerettighetsspørsmål. For å betjene strømmen av besøkende har Kina etablert en stor og velsmurt vertskapsmaskin med flere tusen ansatte. Dette er profesjonelle politikere og embetsmenn som vet hvordan de skal avvæpnede kritikere med smil og beroligende ord. De behersker alle de politiske standardfrasene og kan til og med sjarmere sine gjester. Og etterpå er det bankett.
Huitfeldt skriver at hun som leder av delegasjonen tok opp flere spørsmål knytttet til menneskerettighetene. "Riktignok er vi ikke helt enige."
Helt enige?
Saken er jo at Norge og Kina er grunnleggende uenige i synet på menneskerettighetene. Vi BØR i det minste være det. Norge er et demokrati, Kina et diktatur. De kinesiske lederne hevder at de prioriterer sosiale rettigheter fremfor individuelle rettigheter. I lys av dette skulle man tro at regimet ville være i stand til å tilby sine innbyggere velferdsordninger som gir dem en viss sosial trygghet. Men som flere forskere har påpekt, er ikke Kina i nærheten av det. I stedet pøser regimet milliarder på milliarder inn i prestisjeprosjekter i andre land.
Når Huitfeldt lar seg imponere av landets økonomiske vekst, bør hun minnes om at den i stor grad skyldes blodslitet til 250 millioner migrantarbeidere - arbeidere uten rettigheter og sosiale støtteordninger. Barna som blir med på flyttelasset, nektes skolegang. Først nå, etter flere tiårs grov utbytting av migrantarbeiderne, begynner det å gå opp for regimet at barna bør settes på skolebenken. Burde ikke det oppta en representant for Det norske Arbeiderparti? Eller det faktum at fri fagorganisering er forbudt i verdens mest folkerike land?
Huitfeldt later til å være mer opptatt av laksen. Etter å ha konstatert at Kina blir mer og mer viktig for oss, tilføyer hun: "Stadig flere fly vil ta av fra Gardermoen med norsk laks på vei til KIna, og flere turister vil lande på Gardermoen i årene som kommer ... det hender stadig oftere at jeg møter på kinesiske turister på turstiene ved Nordbytjernet, hvor de overnatter på et hotell i nærheten."
Akk ja. Huitfeldts kronikk befester det inntrykket jeg lenge har hatt, at Arbeiderpartiet ikke har noen Kina-politikk. Analysene er stort sett grunne. Det samme kan dessverre sies om de andre politiske partiene. De følger ikke med i timen. I mange andre spørsmål har de klare svar, om ulv og bompenger og mye mer. Men stilt overfor verdens største og farligste diktatur famler de i blinde.
Før komiteen dro av gårde, ga Huitfeldt inntrykk av den ikke var opptatt av å drøfte menneskerettighetsspørsmål med det kinesiske vertskapet. Uttalelsen hun ga til Aftenposten, vakte betydelig oppsikt. Andre medlemmer av komiteen var heldigvis tydeligere og sa de ville ta opp flere betente spørsmål, som regimets undertrykkelse av uighurene i Xinjiang-regionen (Øst-Turkestan).
Nå viser det seg at menneskerettighetsspørsmål ble drøftet med kineserne. "Det er en myte at vi ikke kan snakke med kinesiske myndigheter om menneskerettigheter og andre sensitive spørsmål", skriver Huitfeldt. Den myten er ukjent for meg, for Kina ER villig til å snakke med andre land om slike spørsmål. Den norsk-kinesiske menneskerettighetsdialogen har jo rullet og gått i mange år, bare med unntak av de seks årene da Norge var i fryseboksen (2010 - 2016). Poenget er at dialogen ikke har gitt noen resultater, og at utviklingen går i motsatt retning av den vi ønsker.
De drakoniske tiltakene mot uighurene er et godt eksempel. Flere hundre tusen, kanskje så mange som en million, er satt på «omskolering» i lukkede anstalter og leire. Rundt 10 millioner av regionens 22 millioner innbyggere er uighurer. Et annet eksempel er regimets AI-prosjekt (Artificial Intelligence) for å overvåke hver og en av landets snart 1,4 milliarder innbyggere.
Huitfeldt og andre som måtte nære illusjoner om Kina, må være klar over at ledelsen i Beijing hvert år mottar talløse utenlandske delegasjoner. Mange av dem vil drøfte menneskerettighetsspørsmål. For å betjene strømmen av besøkende har Kina etablert en stor og velsmurt vertskapsmaskin med flere tusen ansatte. Dette er profesjonelle politikere og embetsmenn som vet hvordan de skal avvæpnede kritikere med smil og beroligende ord. De behersker alle de politiske standardfrasene og kan til og med sjarmere sine gjester. Og etterpå er det bankett.
Huitfeldt skriver at hun som leder av delegasjonen tok opp flere spørsmål knytttet til menneskerettighetene. "Riktignok er vi ikke helt enige."
Helt enige?
Saken er jo at Norge og Kina er grunnleggende uenige i synet på menneskerettighetene. Vi BØR i det minste være det. Norge er et demokrati, Kina et diktatur. De kinesiske lederne hevder at de prioriterer sosiale rettigheter fremfor individuelle rettigheter. I lys av dette skulle man tro at regimet ville være i stand til å tilby sine innbyggere velferdsordninger som gir dem en viss sosial trygghet. Men som flere forskere har påpekt, er ikke Kina i nærheten av det. I stedet pøser regimet milliarder på milliarder inn i prestisjeprosjekter i andre land.
Når Huitfeldt lar seg imponere av landets økonomiske vekst, bør hun minnes om at den i stor grad skyldes blodslitet til 250 millioner migrantarbeidere - arbeidere uten rettigheter og sosiale støtteordninger. Barna som blir med på flyttelasset, nektes skolegang. Først nå, etter flere tiårs grov utbytting av migrantarbeiderne, begynner det å gå opp for regimet at barna bør settes på skolebenken. Burde ikke det oppta en representant for Det norske Arbeiderparti? Eller det faktum at fri fagorganisering er forbudt i verdens mest folkerike land?
Huitfeldt later til å være mer opptatt av laksen. Etter å ha konstatert at Kina blir mer og mer viktig for oss, tilføyer hun: "Stadig flere fly vil ta av fra Gardermoen med norsk laks på vei til KIna, og flere turister vil lande på Gardermoen i årene som kommer ... det hender stadig oftere at jeg møter på kinesiske turister på turstiene ved Nordbytjernet, hvor de overnatter på et hotell i nærheten."
Akk ja. Huitfeldts kronikk befester det inntrykket jeg lenge har hatt, at Arbeiderpartiet ikke har noen Kina-politikk. Analysene er stort sett grunne. Det samme kan dessverre sies om de andre politiske partiene. De følger ikke med i timen. I mange andre spørsmål har de klare svar, om ulv og bompenger og mye mer. Men stilt overfor verdens største og farligste diktatur famler de i blinde.
