onsdag 5. september 2018

Torbjørn Færøvik: Asia kvesser kniver og klør


Samtidig med at Stortingets utenrikskomité besøker Kina og Japan, foreslår regjeringen i Tokyo sitt største forsvarsbudsjett noensinne. Flere andre land i Asia og Stillehavsområdet følger i samme spor. Frykten for Kina og det høyst uberegnelige Nord-Korea driver opprustningsspiralen videre.

Det skorter ikke på fredsmonumenter i Japan, aller minst i Hiroshima, hvor utenrikskomiteen la ned en krans for atombombens ofre. I landets fredsgrunnlov fra 1947 står det svart på hvitt at landet fraskriver seg retten til å ha et forsvar og føre krig. Men virkeligheten har tvunget japanerne til å nytolke paragrafene. For statsminister Shinzo Abe er hverdagen blitt «et helvete», for å sitere en japansk avis. «Enten må han kaste kortene eller ruste opp så det monner.» Abe har selv antydet at det kan bli nødvendig å endre grunnloven for å gjøre den «mer tidsmessig».

I sitt budsjettforslag ber regjeringen om penger til enda flere F-35 kampfly, til antirakettforsvaret, nye radarsystemer og moderne marinefartøyer. Nord-Korea omtales som en «alvorlig og høyst aktuell trussel». Det langt mektigere Kina får også gjennomgå. Japan og Kina er gamle fiender, og selv om det økonomiske samkvemmet er større enn noensinne, ulmer fiendskapet like under overflaten. I Østkinahavet, hvor de strides om territorialgrensen, er situasjonen konstant spent.

Japan er ikke alene om å frykte fremtiden. Sør-Koreas forsvarsutgifter stiger år for år, mest på grunn av Nord-Korea. Det sensasjonelle møtet mellom Trump og Kim Jong-un i juni tente riktignok et fredshåp. Nå innser både sør-koreanere og andre at det vil ta mange år å avvikle Nord-Koreas kjernefysiske program. I verste fall vil Kim fortsette som før. Under så usikre forhold er det bare ett å gjøre, å ruste opp.

De vietnamesiske lederne er mest opptatt av det betente forholdet til Kina. Begge land gjør krav på noen av de samme områdene i Sørkinahavet. Stadige sammenstøt til havs har understreket alvoret i konflikten. Vakre felleserklæringer om å leve sammen som gode venner har vist seg verdiløse. Vel vitende om at Kina ikke lar seg rokke, har Vietnam innledet et begrenset militært samarbeid med Japan og India. Våpenkjøp fra USA kan bli neste store utgiftspost. Den amerikanske våpenembargoen ble opphevet for to år siden, og store produsenter som Lockheed Martin og General Dynamics står i kø for å slippe til.

På Filippinene har den tidligere så Kina-vennlige Rodrigo Duterte begynt å tale Beijing midt i mot. Kinesernes atferd i Sørkinahavet har bidratt til å forsure vennskapet. «Man kan ikke opptre slik Kina gjør, å skape kunstig øyer, for så å gjøre krav på luftrommet over øyene», sa han forleden. Før han overtok som president, klaget Filippinene Kina inn for en spesialdomstol i Haag. Domstolen fastslo at Kina ikke har noen «historisk rett» til de omstridte områdene. Duterte valgte å legge kjennelsen til side i håp om å snakke Kina til fornuft, med null resultat. «Jeg føler meg trett nå», sier han. «Se ikke bort fra at jeg snart går av som president.»

I mellomtiden ruster det fattige øyriket opp som aldri før. I det filippinske forsvarets femårsplan satses det sterkt på å styrke marinen og flyvåpenet.

I Malaysia overtok 93 år gamle Mahathir Mohamed som statsminister i mai. Samme mann styrte landet fra 1981 til 2003. Den gang freste han mot vestlig «kolonialisme og imperialisme». Nå retter han skytset mot Kina. Under sitt offisielle besøk i Beijing i august advarte han kineserne mot å praktisere «en ny utgave av kolonialismen». Samtidig kansellerte han et kinesisk infrastrukturprosjekt i Malaysia til den nette sum av 22 milliarder dollar. Landet ville ikke havne i «varig gjeld» til Kina.
Også Malaysia gjør krav på deler av Sørkinahavet. Mahathir varslet i juni at landet vil opptre med «større styrke» i de omstridte havområdene: «Noen kan en dag utløse en krig i disse områdene hvis de ikke besinner seg.» Årets forsvarsbudsjett er 5,3 prosent høyere enn fjorårets.

India har lenge betraktet det store Indiahavet som sitt. Men også der begynner Kina å gjøre seg gjeldende. Under Mao hadde kineserne knapt noen flåtestyrke. Nå bygger kineserne hangarskip og andre større fartøyer i et tempo som tar pusten fra militære analytikere. Mange stevner mot Indiahavet, hvor Kina vil utvikle en «maritim Silkevei». De indiske lederne frykter ikke uten grunn at Kina kan komme til å etablere militære baser langs den nye ruten. Den første er allerede opprettet i Djibouti ved innseilingen til Rødehavet. Den neste kan bli en realitet nær havnebyen Gwadar i Pakistan. India har også en uløst grensekonflikt med Kina i Himalaya. Regjeringen i Delhi er derfor fast besluttet på å pumpe nye milliarder inn i forsvaret – penger som heller burde ha gått til å bekjempe landets grelle fattigdom.

Den globale opprustningen følges med lupe av forskerne ved det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI. I sin siste rapport, utgitt mars i år, konstaterte de at Asias andel av de globale militærutgiftene øker år for år. Pådriveren er Kina. I 2008 utgjorde landets andel 5,8 prosent. I fjor hadde den steget til 13 prosent. Veksten vil ikke stoppe der, for lederne i Beijing har ambisjoner om å gjøre landet til en militær supermakt. Og nettopp det er problemet for Kinas engstelige naboer.

Engstelsen forsterkes av USAs famlende Asia-politikk under president Trump. Viktige asiatiske land vet ikke lenger om de kan stole på sin gamle allierte. Som Washington Post skrev forleden: «Lederskapet som USA en gang tilbød dem, er erstattet med merkelige påfunn og tøvete Twitter-meldinger.»