Stortingets utenrikskomite skal til Kina, men Høyre og Arbeiderpartiet vet ikke helt hva de vil med reisen. Hvorfor reiser de da? Aftenpostens artikkel bekrefter det inntrykket jeg lenge har hatt, at ingen av de to partiene har evnet å meisle ut en gjennomtenkt Kina-politikk. Selv når de får sjansen til å ytre seg, velger de minste motstands vei - i praksis å tie stille.
Av Torbjørn Færøvik
forfatter
Da Norge i desember 2016 «normaliserte» forholdet til Kina, argumenterte våre ledende politikere med at det nå ville bli mulig å gjenoppta «dialogen» med landet - og å kritisere det om nødvendig. Så får de sjansen. Utenrikskomiteen inviteres til Beijing, og komiteleder Anniken Huitfeldt (Ap) har ikke en eneste tanke om hva hun ønsker å si. Reisen skal åpenbart foregå etter innfallsmetoden. En av Høyres representanter er opptatt av at delegasjonen ikke må fornærme vertskapet. Hvis frykten for å fornærme Kina, det største og farligste diktaturet i verden, skal være vår ledetråd til enhver tid, hvor ender vi da?
Uighurenes fortvilte situasjon burde naturligvis være et opplagt tema for samtalene. Men også tibetanerne er hardt presset. Menneskerettighetsadvokater pågripes og forsvinner, og kritiske røster bures inne uten lov og dom. Tortur er utbredt, og Kina utmerker seg som storeksportør av bestialske torturredskaper. I Sørkinahavet fører regimet en utilslørt aggresjonspolitikk på tvers av internasjonal rett. Små øyer og rev som tidligere var ubebodde, militariseres. Da Haag-domstolen i juli 2016 avsa en dom som gikk imot Kinas krav, svarte Beijing med å hevde at domstolen var «reaksjonær».
Kina er et land som påberoper seg internasjonal rett så lenge det tjener landet. Hvis ikke, kan det være det samme. Regimets stadige brudd på ånden og regelverket til Verdens handelsorganisasjon er et annet eksempel. Det burde også oppta Utenrikskomiteen at Kina stadig oftere deltar i felles militærøvelser i europeiske og nordiske farvann. I fjor dukket kinesiske krigsskip opp i Østersjøen.
Mange norske politikere røper til stadighet at de har små kunnskaper og et lavt refleksjonsnivå om Kina. Og det er synd, ja utilgivelig.
Da Norge i desember 2016 «normaliserte» forholdet til Kina, argumenterte våre ledende politikere med at det nå ville bli mulig å gjenoppta «dialogen» med landet - og å kritisere det om nødvendig. Så får de sjansen. Utenrikskomiteen inviteres til Beijing, og komiteleder Anniken Huitfeldt (Ap) har ikke en eneste tanke om hva hun ønsker å si. Reisen skal åpenbart foregå etter innfallsmetoden. En av Høyres representanter er opptatt av at delegasjonen ikke må fornærme vertskapet. Hvis frykten for å fornærme Kina, det største og farligste diktaturet i verden, skal være vår ledetråd til enhver tid, hvor ender vi da?
Uighurenes fortvilte situasjon burde naturligvis være et opplagt tema for samtalene. Men også tibetanerne er hardt presset. Menneskerettighetsadvokater pågripes og forsvinner, og kritiske røster bures inne uten lov og dom. Tortur er utbredt, og Kina utmerker seg som storeksportør av bestialske torturredskaper. I Sørkinahavet fører regimet en utilslørt aggresjonspolitikk på tvers av internasjonal rett. Små øyer og rev som tidligere var ubebodde, militariseres. Da Haag-domstolen i juli 2016 avsa en dom som gikk imot Kinas krav, svarte Beijing med å hevde at domstolen var «reaksjonær».
Kina er et land som påberoper seg internasjonal rett så lenge det tjener landet. Hvis ikke, kan det være det samme. Regimets stadige brudd på ånden og regelverket til Verdens handelsorganisasjon er et annet eksempel. Det burde også oppta Utenrikskomiteen at Kina stadig oftere deltar i felles militærøvelser i europeiske og nordiske farvann. I fjor dukket kinesiske krigsskip opp i Østersjøen.
Mange norske politikere røper til stadighet at de har små kunnskaper og et lavt refleksjonsnivå om Kina. Og det er synd, ja utilgivelig.
