Av Torbjørn Færøvik
forfatter og historiker
faeroevi@online.no
De stadige visumnektelsene er Kinas måte å skremme vår akademikerstand på. "Ikke si noe stygt om oss, ellers slipper du ikke inn!" Mange har latt seg skremme allerede. Hver gang de får et følsomt spørsmål om Kina, blir de vage og rådville. Kinas eksterne sensurapparat har allerede trådt i kraft, uten at det affiserer dem. Viktigere er det å "åpne dører", etablere "vennskapsuniversiteter" og bidra til økt akademisk utveksling. Det faktum at akademia i Kina styres av kommunistpartiet, og at et betydelig antall "ulydige" kinesiske intellektuelle har fått sparken, vil de nødig diskutere.
I bunn og grunn vil de ikke diskutere det som er ubehagelig. For da risikerer de å få Kinas ambassade på nakken i form av et visumavslag. Slik fungerer det kinesiske riset bak speilet.
Universitetsavisa minner rektor Gunnar Bowim (NTNU) om at "norske kritikere bruker temmelig sterke karakteristikker" av regimet i Kina - og spør: "Hva mener du?" Da svarer Bowim: "Vi har også våre tanker om dette." Ja vel. Men hvilke tanker? Bowim har dessverre ikke mer å si.
Den samme selvsensur går igjen i de mange rapportene fra UD og andre departementer om det fremtidige samarbeidet med Kina. Landet beskrives i overveiende positive termer, mens den politiske undertrykkelsen, fengslingene, torturen og korrupsjonen (ikke minst i det akademiske liv!) knapt nok nevnes.
Det foreligger talløse dokumenter om korrupsjonen og fanteriet i det akademiske liv i Kina. Ta bare et raskt Google-søk. Kunnskapsminister Nybø forteller oss at Kina snart blir den største kunnskapsproduserende nasjon i verden. Hun kunne like gjerne ha sagt at landet er den største akademiske juksenasjonen i verden. Spør professor Rui Yang ved Universitetet i Hongkong. Han er ansvarlig for "cross-border relations". Rui Yang er fortvilet og sier at det akademiske liv i Kina er gjennomsyret av korrupsjon, juks og fanteri. Hans konsise oppsummering, "Toxic Academic Culture in East Asia", ligger på nettet.
Dette var dagens epistel. Jeg er ikke motstander av akademisk samarbeid med Kina, men vi må trå forsiktig og tenke oss om for hvert skritt vi tar. Forskere og akademikere som samarbeider med landet, må ha guarden høyt oppe og tenke over sin egen rolle til enhver tid.
Og til Nybø: Det finnes faktisk andre land i Asia som Norge med fordel kan utvikle et godt samarbeid med. Denne gang reiser hun med nesten 250 personer på slep, mange nok til å fylle et helt fly. NTNU i Trondheim, som åpenbart befinner seg i en Kina-rus, lar seg representere med 33 personer. Jeg tviler sterkt på om Nybø vil ta med seg like mange til India eller Japan, to demokratiske land som byr på rike muligheter til inspirasjon og akademisk utveksling.
De stadige visumnektelsene er Kinas måte å skremme vår akademikerstand på. "Ikke si noe stygt om oss, ellers slipper du ikke inn!" Mange har latt seg skremme allerede. Hver gang de får et følsomt spørsmål om Kina, blir de vage og rådville. Kinas eksterne sensurapparat har allerede trådt i kraft, uten at det affiserer dem. Viktigere er det å "åpne dører", etablere "vennskapsuniversiteter" og bidra til økt akademisk utveksling. Det faktum at akademia i Kina styres av kommunistpartiet, og at et betydelig antall "ulydige" kinesiske intellektuelle har fått sparken, vil de nødig diskutere.
I bunn og grunn vil de ikke diskutere det som er ubehagelig. For da risikerer de å få Kinas ambassade på nakken i form av et visumavslag. Slik fungerer det kinesiske riset bak speilet.
Universitetsavisa minner rektor Gunnar Bowim (NTNU) om at "norske kritikere bruker temmelig sterke karakteristikker" av regimet i Kina - og spør: "Hva mener du?" Da svarer Bowim: "Vi har også våre tanker om dette." Ja vel. Men hvilke tanker? Bowim har dessverre ikke mer å si.
Den samme selvsensur går igjen i de mange rapportene fra UD og andre departementer om det fremtidige samarbeidet med Kina. Landet beskrives i overveiende positive termer, mens den politiske undertrykkelsen, fengslingene, torturen og korrupsjonen (ikke minst i det akademiske liv!) knapt nok nevnes.
Det foreligger talløse dokumenter om korrupsjonen og fanteriet i det akademiske liv i Kina. Ta bare et raskt Google-søk. Kunnskapsminister Nybø forteller oss at Kina snart blir den største kunnskapsproduserende nasjon i verden. Hun kunne like gjerne ha sagt at landet er den største akademiske juksenasjonen i verden. Spør professor Rui Yang ved Universitetet i Hongkong. Han er ansvarlig for "cross-border relations". Rui Yang er fortvilet og sier at det akademiske liv i Kina er gjennomsyret av korrupsjon, juks og fanteri. Hans konsise oppsummering, "Toxic Academic Culture in East Asia", ligger på nettet.
Dette var dagens epistel. Jeg er ikke motstander av akademisk samarbeid med Kina, men vi må trå forsiktig og tenke oss om for hvert skritt vi tar. Forskere og akademikere som samarbeider med landet, må ha guarden høyt oppe og tenke over sin egen rolle til enhver tid.
Og til Nybø: Det finnes faktisk andre land i Asia som Norge med fordel kan utvikle et godt samarbeid med. Denne gang reiser hun med nesten 250 personer på slep, mange nok til å fylle et helt fly. NTNU i Trondheim, som åpenbart befinner seg i en Kina-rus, lar seg representere med 33 personer. Jeg tviler sterkt på om Nybø vil ta med seg like mange til India eller Japan, to demokratiske land som byr på rike muligheter til inspirasjon og akademisk utveksling.
