Norske universiteters iver etter å samarbeide med Kina kjenner ingen grenser. Naiviteten burde mane til uro. Det gjør den heldigvis i Politiets sikkerhetstjeneste (PST), som nå kurser naivistene i håp om å få dem til å tenke klarere. Alvoret i situasjonen kan illustreres med at vår nye kunnskapsminister tirsdag reiser til Kina i spissen for en norsk delegasjon på nesten 200 medlemmer. Ja da, alle rektorene blir med, og vær sikker, det blir mange banketter og skåltaler underveis. Begeistringen de hittil har vist, kan bare sammenliknes med den beruselse som fortidens eventyrere fikk ved å oppdage et nytt kontinent.
Torbjørn Færøvik
forfatter
faeroevi@online.no
I et intervju med Uniforum, nettavisen til Universitetet i Oslo, sier rektor Svein Stølen at det ”fremdeles er utfordringer når det gjelder Kina”. Fremdeles? At det har vært utfordringer, er noe alle vet. Forventer rektor Stølen at utfordringene blir mindre i årene som kommer? Det burde ikke være ukjent for ham at den politiske utviklingen i Kina går fra vondt til verre.
Delegasjonen kommer i virkeligheten til det farligste diktaturet i verden. "Illiberale land" som Polen og Ungarn, og autoritære regimer som Tyrkia og Russland, kan ikke måle seg med Kina, som oppviser en helt annen politisk og økonomisk styrke. Desto mer alvorlig er det at vår reiseglade akademiske elite ikke evner å analysere dagens Kina. Heller ikke rektor Stølen. De gjør ikke en gang et forsøk på det. Hver gang de ytrer seg om landet, ender det med plattheter uten substans og dybde. Stølen for sin del sier han "gleder seg til å se Kina igjen", for han har ikke vært der siden 1989.
Intellektuelle skal evne å problematisere vanskelige temaer. Tett samarbeid med dagens Kina er et tema som roper på nettopp det. Kan rektor Stølen med hånden på hjertet si at Universitetet i Oslo har vært en pådriver i debatten? Eller NTNU? Eller Universitetet i Bergen, som nå har et kinesisk statsfinansiert Konfusius-institutt i sin midte med lærerkrefter fra Kina.
Da PST-sjef Benedicte Bjørnland i fjor presenterte tjenestens årlige sikkerhetsvurdering, ble Kina nevnt som en av verstingene. Ifølge Bjørnland skal russiske og kinesiske aktører ha forsøkt å kompromittere datasystemer hos virksomheter som forvalter «grunnleggende nasjonale verdier og store kommersielle interesser». PST mente det var fare for at de to stormaktene ville gjennomføre «avanserte datanettverksoperasjoner» mot norske myndigheter, teknologimiljøer og mot aktører som har ansvar for kritisk infrastruktur.
Derfor ringer alarmklokkene i PST, som i flere årsrapporter har advart mot Kinas forsøk på å skaffe seg fotfeste i Norge - i næringslivet og ved høyere læreanstalter. Sjef for Politiets sikkerhetstjeneste i Midt-Norge, Per Hollum, har i den senere tid holdt kurs for forskere ved NTNU. Hollum oppfordrer dem til å opptre aktpågivende når de samarbeider med kolleger fra andre land. Senioranalytiker Per Marius Frost-Nielsen, som også arbeider i PST, minner om at Kina i fjor vedtok en lov om at kinesiske borgere plikter å stå til disposisjon for myndighetene når de er på reise i utlandet.
Et stort antall kinesere er ”merkbart til stede” ved NTNU, som forskere eller stipendiater, skriver Universitetsavisa. Nå kan det bli enda flere hvis Høyre-regjeringen får det som den vil.
Det burde ikke være ukjent for den norske delegasjonen at høyere læreanstalter i Kina står under kommunistpartiets kontroll. Partisjef Xi Jinping har ved flere anledninger fastslått at landets universiteter må gjøres til "bastioner for kommunistpartiet". Enhver kinesisk akademiker som innvilges det privilegium å samarbeide med en utenlandsk institusjon, blir nøye gransket på forhånd. Han eller hun må undertegne dokumenter hvor de forplikter seg til å stå til tjeneste for myndighetene og sette "det sosialistiske fedrelandet" først. Norske forskere og akademikere som valfarter til stormakten i øst, tror kanskje at de skal møte frie og uavhengige likesinnede. Men nei, det kan de glemme.
Derimot finnes det i Kina et økende antall intellektuelle som lever på utsiden av "systemet", som mister jobbene sine og utstøtes fordi de ikke passer inn i folden. I en tid hvor Kina opptrer stadig mer truende og aggressivt, hadde det kanskje sømmet seg for Norge og norske universiteter å interessere seg for dem. Men ingen tør si noe - ingen tør ta dem i forsvar. Ikke en gang en Liu Xiaobo da han lå før døden i fjor. For Kina har allerede rukket å sensurere våre politikere og rektorer. Det hører også med til historien at flere norske forskere blir nektet adgang til Kina, til tross for den "normalisering" Stølen" snakker om. De har benyttet seg av sin ytringsfrihet og havnet på kinesernes svarteliste.
Tenk om våre universiteter hadde vist den samme interesse for å samarbeide med India, et demokrati med nesten like mange innbyggere som Kina. Eller de sørøstasiatiske ASEAN-landene, som har vel 600 millioner innbyggere. Eller Japan, som kan skilte med noen av de beste forskningsmiljøene i verden. Som en tidligere norsk ambassadør i Tokyo sa til meg for noen år siden: «Får vi besøk av en norsk statssekretær, betrakter vi det som et under.»
Jeg gruer meg til fortsettelsen.
