Bak invitasjonen til Olemic Thommessen og Co. sto Den nasjonale folkekongressen, ofte omtalt som landets nasjonalforsamling. I virkeligheten har landet ingen folkevalgte forsamlinger, verken på lokalt, regionalt eller sentralt nivå. «Valgene» styres til minste detalj av kommunistpartiet. Ingen kandidater får stille med mindre de er gransket og godkjent av partiet. Særlig vanskelig er det å bli medlem av Den nasjonale folkekongressen, som teller mer enn to tusen medlemmer.
Torbjørn Færøvik
forfatter
I Beijing pågår kongressens vårsesjonen. Vanligvis er den en ikke-begivenhet, siden vedtakene i praksis er fattet på forhånd. Men denne gang påkaller den betydelig interesse fordi det foreligger et lovforslag om å tillate landets president å sitte på ubegrenset tid. Forslaget gjenspeiler den faktiske situasjonen i dagens Kina, der president og partisjef Xi Jinping tilriver seg stadig mer makt. Ingen bør tvile på at forslaget blir vedtatt. Spørsmålet er så: Er det i vår og Vestens interesse å samarbeide stadig tettere med et slikt land?
Jeg er ikke alene om å spørre. I Vesten begynner stadig flere å føle uro over utviklingen i Kina. På en lang flyreise i forrige uke plukket jeg fram James Manns glimrende bok fra 2007, «The China Fantasy. How Our Leaders Explain Away Chinese Repression». Mann har i årevis dekket Kina for Los Angeles Times og andre viktige amerikanske medier. I boken skriver han om de to holdningene som lenge har preget Kina-debatten, den ene representert ved «de håpefulle», den andre ved «dommedagsprofetene».
«De håpefulle» trodde at Kina gjennom handel og annen kontakt med resten av verden ville endre seg til det bedre, ikke minst i politisk forstand. Dette synet lå til grunn for Kina-politikken til både Bill Clinton og George W. Bush jr. Målet var å integrere det autoritære Kina i det etablerte vestlige system. «Økt handel mellom USA og Kina vil stimulere kinesernes frihetstrang,» sa Clinton. «Det er uunngåelig, like uunngåelig som Berlin-murens fall.»
«Dommedagsprofetene», for sin del, spådde at det kinesiske diktaturet ville rakne på grunn av sine iboende motsetninger. En typisk representant for denne retningen var Gordon Chang, som i 2001 utga boken «The Coming Collapse of China».
Nå skriver vi 2018. Kina har i mellomtiden, politisk sett, ikke endret seg til det bedre, snarere det motsatte. Det har heller ikke kollapset. James Mann var derfor tidlig ute med å lansere den tredje muligheten, at Kina kunne vokse seg så sterkt at det ville bli i stand til å forandre oss. Til å ete seg inn i våre økonomier og endre våre verdier. Altså den stikk motsatte utviklingen av den som de håpefulle har klamret seg til.
«I stedet for at Kina integreres i vårt system, må vi belage oss på at Vesten integreres i den nye kinesiske verdensordning,» skrev han. Kanskje får han rett. Nesten daglig ser vi hvordan grenser flyttes. Når de nordiske presidentene mottas i Beijing, blir de sittende som læregutter og lytte til det kinesiske diktaturets sjargong. I ro og mak får Xi Jinping fortelle dem om Kinas nye initiativer for å skape en bedre verden, om den nye Silkeveien (som snart skal komme til Kirkenes), om landets arktiske planer og mye mer. Og alle applauderer.
Samtidig kvier vi oss for å diskutere hvordan økt utveksling med Kina kan føre til politiske bindinger og enda mer selvsensur. Et lite og sårbart land som Norge burde være opptatt av det. Men temaet diskuteres knapt. Politikernes berøringsangst er så altfor tydelig. Ja selv i intellektuelle kretser er Kina-debatten så å si fraværende. Intellektuelle plikter å være kritiske, særlig i møte med autoritære og totalitære ideer. Men er de det?
Vi vil med stor sannsynlighet få flere urovekkende nyheter fra Kina. På partikongressen i fjor ble Xi Jinping gjenvalgt som partileder for nye fem år. Det neste som kan skje, er at han også blir partileder på ubestemt tid. Personkulten av ham – den kulten som eksplisitt forbys i partivedtektene – har lenge vært for oppadgående. Xi fyller 65 til sommeren; ennå er han «ung». Formann Mao var 83 år da han sovnet inn i 1976.
Ikke bare Vesten reagerer med uro på utviklingen i verdens mest folkerike land. Millioner av kinesere gjør det samme, ikke minst de unge, som misliker, ja hater, partiets forsøk på å målbinde dem. Kina utprøver nå det strengeste overvåkingssystemet i menneskehetens historie. Systemet fanger også opp de mange utlendingene som virker i landet. Vestlige investorer som etablerer seg i Kina, forutsettes ikke bare å dele sin teknologi med vertskapet. De må også akseptere at det opprettes partikomiteer i bedriftene, og at partiet får et ord med i laget når bedriften utformer sine «strategiske planer».
Folkekongressens vårsesjon vil muligens fortelle oss noe om temperaturen i kinesisk politikk – og veien videre. Men de viktigste beslutningene tas i kommunistpartiets ledende organer, hvor Xi Jinping nå er den ubestridte ener. Derfor er det så viktig å følge Kina tett, og, hvis mulig, forsøke å trenge bak den blankpussede fasaden.
I Beijing pågår kongressens vårsesjonen. Vanligvis er den en ikke-begivenhet, siden vedtakene i praksis er fattet på forhånd. Men denne gang påkaller den betydelig interesse fordi det foreligger et lovforslag om å tillate landets president å sitte på ubegrenset tid. Forslaget gjenspeiler den faktiske situasjonen i dagens Kina, der president og partisjef Xi Jinping tilriver seg stadig mer makt. Ingen bør tvile på at forslaget blir vedtatt. Spørsmålet er så: Er det i vår og Vestens interesse å samarbeide stadig tettere med et slikt land?
Jeg er ikke alene om å spørre. I Vesten begynner stadig flere å føle uro over utviklingen i Kina. På en lang flyreise i forrige uke plukket jeg fram James Manns glimrende bok fra 2007, «The China Fantasy. How Our Leaders Explain Away Chinese Repression». Mann har i årevis dekket Kina for Los Angeles Times og andre viktige amerikanske medier. I boken skriver han om de to holdningene som lenge har preget Kina-debatten, den ene representert ved «de håpefulle», den andre ved «dommedagsprofetene».
«De håpefulle» trodde at Kina gjennom handel og annen kontakt med resten av verden ville endre seg til det bedre, ikke minst i politisk forstand. Dette synet lå til grunn for Kina-politikken til både Bill Clinton og George W. Bush jr. Målet var å integrere det autoritære Kina i det etablerte vestlige system. «Økt handel mellom USA og Kina vil stimulere kinesernes frihetstrang,» sa Clinton. «Det er uunngåelig, like uunngåelig som Berlin-murens fall.»
«Dommedagsprofetene», for sin del, spådde at det kinesiske diktaturet ville rakne på grunn av sine iboende motsetninger. En typisk representant for denne retningen var Gordon Chang, som i 2001 utga boken «The Coming Collapse of China».
Nå skriver vi 2018. Kina har i mellomtiden, politisk sett, ikke endret seg til det bedre, snarere det motsatte. Det har heller ikke kollapset. James Mann var derfor tidlig ute med å lansere den tredje muligheten, at Kina kunne vokse seg så sterkt at det ville bli i stand til å forandre oss. Til å ete seg inn i våre økonomier og endre våre verdier. Altså den stikk motsatte utviklingen av den som de håpefulle har klamret seg til.
«I stedet for at Kina integreres i vårt system, må vi belage oss på at Vesten integreres i den nye kinesiske verdensordning,» skrev han. Kanskje får han rett. Nesten daglig ser vi hvordan grenser flyttes. Når de nordiske presidentene mottas i Beijing, blir de sittende som læregutter og lytte til det kinesiske diktaturets sjargong. I ro og mak får Xi Jinping fortelle dem om Kinas nye initiativer for å skape en bedre verden, om den nye Silkeveien (som snart skal komme til Kirkenes), om landets arktiske planer og mye mer. Og alle applauderer.
Samtidig kvier vi oss for å diskutere hvordan økt utveksling med Kina kan føre til politiske bindinger og enda mer selvsensur. Et lite og sårbart land som Norge burde være opptatt av det. Men temaet diskuteres knapt. Politikernes berøringsangst er så altfor tydelig. Ja selv i intellektuelle kretser er Kina-debatten så å si fraværende. Intellektuelle plikter å være kritiske, særlig i møte med autoritære og totalitære ideer. Men er de det?
Vi vil med stor sannsynlighet få flere urovekkende nyheter fra Kina. På partikongressen i fjor ble Xi Jinping gjenvalgt som partileder for nye fem år. Det neste som kan skje, er at han også blir partileder på ubestemt tid. Personkulten av ham – den kulten som eksplisitt forbys i partivedtektene – har lenge vært for oppadgående. Xi fyller 65 til sommeren; ennå er han «ung». Formann Mao var 83 år da han sovnet inn i 1976.
Ikke bare Vesten reagerer med uro på utviklingen i verdens mest folkerike land. Millioner av kinesere gjør det samme, ikke minst de unge, som misliker, ja hater, partiets forsøk på å målbinde dem. Kina utprøver nå det strengeste overvåkingssystemet i menneskehetens historie. Systemet fanger også opp de mange utlendingene som virker i landet. Vestlige investorer som etablerer seg i Kina, forutsettes ikke bare å dele sin teknologi med vertskapet. De må også akseptere at det opprettes partikomiteer i bedriftene, og at partiet får et ord med i laget når bedriften utformer sine «strategiske planer».
Folkekongressens vårsesjon vil muligens fortelle oss noe om temperaturen i kinesisk politikk – og veien videre. Men de viktigste beslutningene tas i kommunistpartiets ledende organer, hvor Xi Jinping nå er den ubestridte ener. Derfor er det så viktig å følge Kina tett, og, hvis mulig, forsøke å trenge bak den blankpussede fasaden.
Denne artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 04.03 2018
