Stakkars Theresa May. Etter britenes Brexit ble hun ny statsminister. Men hvordan få fart på økonomien og utenrikshandelen? Jo, ved å fri til Kina. Akkurat nå er May på offisielt besøk i det lovede land. Den ene banketten avløser den andre, og May benytter hver eneste tale til å si at det britisk-kinesiske samarbeidet står på terskelen til "en gyllen tidsalder". Mens May og andre britiske EU-motstandere dømmer Europa nord og ned, kvier de seg ikke for å hylle det kinesiske diktaturet i svulstige ordelag.
Men frieriet til diktaturet koster. I god tid før hun satte seg på flyet til Beijing, fikk May klar beskjed av vertskapet om å velge sine ord med omhu. Si ikke noe stygt om Kina! Ingen kritikk av dette eller hint! Som nyhetsbyrået Xinhua skrev på lederplass: "Å vinne vår tillit, er vanskelig. Men å miste den, er lett." En offisiell kinesisk talsperson, Hua Chunying, tilføyde: "Hvorvidt Kina og Storbritannia blir nære partnere, avhenger av hvordan statsminister Mays besøk forløper."
Riset bak speilet er lett å se.
Hongkong er naturligvis et kinkig tema tema for May. Den tidligere britiske kronkolonien ble innlemmet i Kina i 1997. I avtalen som partene ble enige om, lovet Kina å respektere Hongkong liberale friheter i 50 år etter overdragelsen. Nå brytes avtalen dag for dag med arrestasjoner av dissidenter og kidnappinger av utenlandske statsborgere. Britenes siste guvernør i Hongkong, Chris Patten, har oppfordret May til å drøfte løftebruddene med de kinesiske lederne. Hvortil den partitro avisen Global Times anklager Patten og andre for å opptre som "en gruppe foraktelige og motbydelige engelske klovner".
Jo, Europa har sine svakheter, og problemene i Polen og Ungarn er velkjente for de fleste. Illiberale krefter er på fremmarsj både i og utenfor EU-området. Tyrkia er et godt eksempel. Men den største illiberale trusselen mot Europa er Kina, et land med snart 1,4 milliarder innbyggere. Et land i sterk vekst og som til alt overmål leker med fascistiske ideer for å virkeliggjøre sin "kinesiske drøm".
