Torbjørn Færøvik
forfatter
faeroevi@online.no
Før dissidenten Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris i 2010, var Norge og Kina på nippet til å inngå en frihandelsavtale. Trond Giske, som den gang var nærings- og handelsminister, uttalte at Norge i så fall ville ha blitt det første vestlige landet som fikk en slik avtale med Kina. Så gikk alt ad undas, og Norge havnet i Kinas iskalde fryseboks.
Forhandlingene ble gjenopptatt etter at partene "normaliserte" forbindelsene i desember 2016. Den tiende forhandlingsrunden ble avsluttet like før jul. Næringsminister Monica Mæland (H) konstaterte kort etter at det har vært god fremgang i samtalene. Mæland var med i Erna Solbergs regjeringsdelegasjon som besøkte Kina i april i fjor. 240 håpefulle næringslivsledere var også med på ferden.
Det skortet ikke på smiger og skåltaler under oppholdet. Men Kina er en vanskelig motspiller, og mange floker skal løses før en frihandelsavtale er i havn. Den neste forhandlingsrunden finner sted til våren. Forhandlinger av denne typen foregår forståelig nok i hemmelighet. Likevel er det påfallende at store og viktige medier som burde ha ressurser til å grave i materien, viser så liten interesse for det som skjer.
For snart femti år siden fulgte en hel nasjon med på Norges forhandlinger med EEC (det senere EF). De norske forhandlerne ble beleiret døgnet rundt av pågående journalister som ville vite "siste nytt". I norske byer runget høylytte rop om "Nei til salg av Norge". Nå hører vi ikke én eneste stemme. Det er stille. Beijing er jo så langt borte, Bryssel så mye nærmere. Det som nå skjer, angår likevel hver og én av oss.
Frihandel? Norge har vel fem millioner innbyggere, Kina snart 1,4 milliarder. Dette faktum burde oppta oss i en tid hvor det snakkes om asymmetriske maktforhold. Lille, naive Norge er ingen "match" for Kina, og snart vil vi merke det på en helt annen måte enn i dag. Men da kan det være for sent.
I fjor ble Kinas inntog i norsk anleggsvirksomhet heftig diskutert. Med en frihandelsavtale vil landet få en helt annen mulighet til å prege norsk økonomi og arbeidsliv. Det er et farlig scenario. Noe av det siste vi bør gjøre, er å vikle oss inn i et økonomisk avhengighetsforhold til et diktatur som ikke nøler med å true små og svake land. I de seks årene fra 2010 til 2016 fikk vi smake den kinesiske pisken. Vi burde ha lært av det som skjedde. Bare så trist at vi glemmer så fort.
Frihandel mellom Norge og Kina har også en miljøside som ikke er skikkelig belyst. Enda mer frakt over lange avstander betyr enda større karbonutslipp. Norske lakseeksportører som gjør seg fete på Kina-markedet, er kanskje ikke opptatt av slikt. Men vi andre er det. Enda flere containerskip fullastet med Kina-varer av tvilsom kvalitet er heller ikke egnet til å bedre miljøet. Lurer på hvordan regjeringens selverklærte miljøvenner vurderer denne siden av saken?
Kina har de siste årene inngått frihandelsavtaler med et lite antall land. Nå ber flere av dem om å få avtalene reforhandlet. I Australia pågår en opphetet debatt om Kinas påståtte økonomiske invasjon. Stadige kinesiske oppkjøp har gått hånd i hånd med forsøk på å bestikke australske politikere. Situasjonen ble i fjor høst så uutholdelig at regjeringen så seg nødt til å fremlegge et lovutkast mot fremmed innblanding i landets politiske liv. «Vi må ikke være naive,» sa statsminister Malcolm Turnbull da han presenterte lovutkastet. «Fremmede makters forsøk på å påvirke den politiske prosessen er uten sidestykke, og de blir stadig mer sofistikerte.”
Han nevnte ikke Kina ved navn, men alle forsto hvem han siktet til.
Også i Canada er Kina en kilde til ufred. I slutten av november reiste statsminister Justin Trudeau på offisielt besøk til Beijing. Kanadiske aviser skrev på forhånd at hensikten var å starte frihandelsforhandlnger med Kina. Men Trudeau kom tomhendt hjem, visstnok fordi partene ikke engang klarte å bli enige om en felles plattform for forhandlingene. Avisen Toronto Globe and Mail karakteriserte fiaskoen som "en velsignelse i forkledning" og tilføyde: "Canada har en rekke grunner til å være forsiktig med å inngå en handelsavtale med Kina. Vår potensielle partner er ikke et demokrati med et fritt marked; det er et absolutt diktatur som sitter på toppen av en statlig dominert økonomi. Det er heller ikke et land som styres ved lov.”
Kanskje norske myndigheter gjør klokt i å granske andre lands erfaringer før avtalen undertegnes. Eller kanskje det er best å droppe den helt.
