Mens Kina opptrer stadig mer aggressivt på den globale arena, sikler Norge etter å inngå en frihandelsavtale med diktaturet i øst. Hva vil avtalen bety for norsk økonomi, for miljøet og deg og meg? Spørsmålene tårner seg opp, men få later til å bry seg. Aviser som får millioner i statlig pressestøtte, er mer opptatt av Petter Northugs formkurve, og NRK - som aldri har bedrevet økonomisk journalistikk - er helt fraværende.
Av Torbjørn Færøvik
forfatter
Før dissidenten Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris i 2010, var Norge og Kina på nippet til å inngå en frihandelsavtale. Trond Giske, som den gang var handelsminister, fortalte oss at Norge i så fall ville ha blitt det første vestlige landet som fikk en slik avtale med Kina. Så gikk alt til dundas, og lille Norge havnet i Kinas iskalde fryseboks.
Forhandlingene ble gjenopptatt etter at partene "normaliserte" forbindelsene i desember i fjor. Den tiende forhandlingsrunden ble avsluttet like før jul. I går fortalte næringsminister Monica Mæland (H) at det har vært "god fremgang i samtalene". Hun var med i Erna Solbergs regjeringsdelegasjon som besøkte Kina i april. I det samme følget deltok 240 norske næringslivsledere.
Det skortet ikke på smiger og skåltaler under oppholdet, og nordmennene gned seg i hendene. Men Kina er en vanskelig motspiller, og flere forhandlingsrunder må til. Den neste, den 11. i rekken, finner sted "til våren". Forhandlinger av denne typen foregår forståelig nok i hemmelighet. Likevel er det påfallende at store og viktige medier som burde ha ressurser til å grave i materien, viser så liten interesse for det som skjer.
For snart femti år siden fulgte en hel nasjon med på Norges forhandlinger med EEC (det senere EF). De norske forhandlerne ble beleiret døgnet rundt av pågående journalister som ville vite "siste nytt". I norske byer runget høylytte rop om "Nei til salg av Norge". Nå hører vi ikke én eneste stemme. Det er stille. Og forresten, Beiing er jo så langt borte. Bryssel er mye nærmere. Det som nå skjer, angår likevel hver og én av oss.
Frihandel? Norge har vel 5 millioner innbyggere, Kina snart 1,4 milliarder. Dette faktum burde oppta oss i en tid hvor det snakkes om assymetriske maktforhold. Lille, naive Norge er ingen "match" for Kina, og snart vil vi merke det på en helt annen måte enn i dag. Men da er det for sent.
Denne høsten har vi hatt heftige diskusjoner om Kinas inntog i norsk anleggsvirksomhet (broen over Beitstadsundet er et godt eksempel). Med en frihandelsavtale vil Kina få en helt annen mulighet til å prege norsk økonomi og arbeidsliv. Hvorfor det er så galt? Fordi Norge ikke bør komme i et økonomisk avhengighetsforhold til et diktatur som ikke nøler med å true små og svake land. I de seks årene fra 2010 til 2016 fikk vi smake den kinesiske pisken. Det burde være lærdom nok. Bare så trist at vi glemmer så fort.
Frihandel mellom Norge og Kina har også en miljøside som ikke er skikkelig belyst. Enda mer handel over lange avstander betyr enda større karbonutslipp. Norske laksebaroner som gjør seg fete på Kina-markedet, er kanskje ikke opptatt av slikt. Men vi andre er det. Enda flere containerskip fullastet med Kina-varer av miserabel kvalitet, fraktet på kjøl til Europa, er heller ikke egnet til å bedre miljøet. Lurer på hvordan regjeringens selverklærte miljøvenner vurderer denne siden av saken?
Kina har de siste årene inngått frihandelsavtaler med et lite antall land. Allerede nå ber flere av dem, som Pakistan, om å få avtalene reforhandlet. I Australia pågår en opphetet debatt om Kinas påståtte "økonomiske invasjon". Også i Canada er det ufred. Regjeringene i Ottawa og Beijing har lenge forhandlet om en frihandelsavtale uten å komme til enighet. Kanskje norske myndigheter gjør klokt i å granske andre lands erfaringer før avtalen undertegnes.
Før dissidenten Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris i 2010, var Norge og Kina på nippet til å inngå en frihandelsavtale. Trond Giske, som den gang var handelsminister, fortalte oss at Norge i så fall ville ha blitt det første vestlige landet som fikk en slik avtale med Kina. Så gikk alt til dundas, og lille Norge havnet i Kinas iskalde fryseboks.
Forhandlingene ble gjenopptatt etter at partene "normaliserte" forbindelsene i desember i fjor. Den tiende forhandlingsrunden ble avsluttet like før jul. I går fortalte næringsminister Monica Mæland (H) at det har vært "god fremgang i samtalene". Hun var med i Erna Solbergs regjeringsdelegasjon som besøkte Kina i april. I det samme følget deltok 240 norske næringslivsledere.
Det skortet ikke på smiger og skåltaler under oppholdet, og nordmennene gned seg i hendene. Men Kina er en vanskelig motspiller, og flere forhandlingsrunder må til. Den neste, den 11. i rekken, finner sted "til våren". Forhandlinger av denne typen foregår forståelig nok i hemmelighet. Likevel er det påfallende at store og viktige medier som burde ha ressurser til å grave i materien, viser så liten interesse for det som skjer.
For snart femti år siden fulgte en hel nasjon med på Norges forhandlinger med EEC (det senere EF). De norske forhandlerne ble beleiret døgnet rundt av pågående journalister som ville vite "siste nytt". I norske byer runget høylytte rop om "Nei til salg av Norge". Nå hører vi ikke én eneste stemme. Det er stille. Og forresten, Beiing er jo så langt borte. Bryssel er mye nærmere. Det som nå skjer, angår likevel hver og én av oss.
Frihandel? Norge har vel 5 millioner innbyggere, Kina snart 1,4 milliarder. Dette faktum burde oppta oss i en tid hvor det snakkes om assymetriske maktforhold. Lille, naive Norge er ingen "match" for Kina, og snart vil vi merke det på en helt annen måte enn i dag. Men da er det for sent.
Denne høsten har vi hatt heftige diskusjoner om Kinas inntog i norsk anleggsvirksomhet (broen over Beitstadsundet er et godt eksempel). Med en frihandelsavtale vil Kina få en helt annen mulighet til å prege norsk økonomi og arbeidsliv. Hvorfor det er så galt? Fordi Norge ikke bør komme i et økonomisk avhengighetsforhold til et diktatur som ikke nøler med å true små og svake land. I de seks årene fra 2010 til 2016 fikk vi smake den kinesiske pisken. Det burde være lærdom nok. Bare så trist at vi glemmer så fort.
Frihandel mellom Norge og Kina har også en miljøside som ikke er skikkelig belyst. Enda mer handel over lange avstander betyr enda større karbonutslipp. Norske laksebaroner som gjør seg fete på Kina-markedet, er kanskje ikke opptatt av slikt. Men vi andre er det. Enda flere containerskip fullastet med Kina-varer av miserabel kvalitet, fraktet på kjøl til Europa, er heller ikke egnet til å bedre miljøet. Lurer på hvordan regjeringens selverklærte miljøvenner vurderer denne siden av saken?
Kina har de siste årene inngått frihandelsavtaler med et lite antall land. Allerede nå ber flere av dem, som Pakistan, om å få avtalene reforhandlet. I Australia pågår en opphetet debatt om Kinas påståtte "økonomiske invasjon". Også i Canada er det ufred. Regjeringene i Ottawa og Beijing har lenge forhandlet om en frihandelsavtale uten å komme til enighet. Kanskje norske myndigheter gjør klokt i å granske andre lands erfaringer før avtalen undertegnes.
