I nedstøvede bøker leser vi om hvordan audiensene hos Kinas keiser artet seg. «Han satt urørlig i sin tronstol, mens ministre og embetsmenn knelte og bukket for ham,» heter det i en beretning. «Frykten var så lammende at selv fluene sluttet å summe.»
Det kinesiske keiserstyret ble offisielt avskaffet i 1911, men ennå lever det. Med kommunistenes makterobring oppkastet Mao seg til landets nye keiser, om ikke i navnet så i gagnet. Den ufeilbarlige formannen lot seg hylle i samfulle 27 år, og den som trosset ritualene, risikerte fengsel og død.
Dagens leder, Xi Jinping, er dyktigere enn Mao. Han kan mer om det meste, ikke minst om økonomi, og han dreper langt færre. Men styresettet han står som eksponent for, er stort sett det samme som før. Beviset får vi om noen dager, når kommunistpartiet åpner sin 19. kongress i Beijing. For straks Xi inntar podiet, reduseres de 2.300 delegatene til en grå, servil masse. De er der bare for å lytte til keiserens ord, og for å godkjenne resolusjoner som for lengst er vedtatt på bakrommet.
