Torbjørn Færøvik
forfatter
De siste ukene har flere titusener rohingya-muslimer flyktet fra landsbyene sine i det vestlige Myanmar til Bangladesh. FNs høykommissær for flyktninger omtaler regimets brutalitet som «forbrytelser mot menneskeheten». Som landets fremste leder er Suu Kyi i høyeste grad ansvarlig for det som skjer. Hun kan ikke legge all skyld på de væpnede styrker – og gjør det heller ikke. De eneste hun skylder på, er ofrene og de som forsøker å hjelpe dem. Blant dem den norske Flyktninghjelpen, som siden 2008 har drevet et viktig humanitært arbeid blant rohingyaene.
Selv om vi lever i medienes tidsalder, aner vi bare konturene av den tragedien som utfolder seg. For regjeringen slipper ikke journalistene inn, og de som ennå måtte være der, jages ut. Flyktningenes beretninger er som ventet hjerteskjærende. Bare i løpet av de siste ti dagene har rundt 60.000 forfulgte stampet seg gjennom regnvåte skoger med kurs for Bangladesh. Mange ble voldtatt, lemlestet og drept før de kom så langt. I landsbyene de forlot, er bare asken igjen. Bangladesh huser nå mer enn 400.000 rohingyaer. I de provisoriske flyktningleirene er forholdene på bristepunktet.
Regimet hevder at den militære offensiven som utløste flukten, er en reaksjon på flere angrep utført av den militante Rohingya Salvation Army. Det er muligens riktig. Men denne hærstyrken har ikke oppstått av ingenting. Den er et svar på mange tiårs undertrykkelse fra makthavernes side. Eller som en av styrkens ledere sier: «Vi hadde aldri bevæpnet oss om vi hadde fått lov til å leve i fred.»
I det buddhistdominerte Myanmar har det muslimske mindretallet lenge levd under vanskelige kår. Særlig rohingya-muslimene, som skiftende regimer har betraktet som ulovlige innvandrere fra Bangladesh. Før Suu Kyi kom til makten, ble de rammet av bølger av vold, plyndring og forfølgelse. Mange hadde håpet at en høyt profilert fredsprisvinner ville komme dem i møte og gjøre sitt ytterste for å stanse volden. I stedet har den tiltatt. Hvorfor?
En viktig del av forklaringen er at Suu Kyi ikke styrer alene. De væpnede styrker er fremdeles en betydelig maktfaktor, hvilket gir henne redusert handlingsrom. Overalt hvor hun ferdes, følger generalene henne som skygger. I nasjonalforsamlingen er en fjerdedel av plassene reservert de grønnkledde.
En annen forklaring er det sterke buddhistiske fellesskap som preger landet. Rundt nitti prosent av innbyggerne er buddhister. Muslimene utgjør bare fire prosent. Landet har i århundrer dyrket sin buddhistiske identitet ved å bygge et utall helligdommer, de skinner som gull fra Andamanhavet i sør til Kina-fjellene i nord. På en høyde i utkanten av Yangon kneiser Shwedagon, verdens høyeste stupa, hundre meter fra bunn til topp.
Enhver politiker som har ambisjoner om å vinne et valg i Myanmar, må fri til det buddhistiske flertallet. Alt annet er dødfødt. Det vet Aung San Suu Kyi, som til tross for sine 72 år akter å klore seg til makten så lenge som mulig. For å klare det er hun villig til å ofre et lite og upopulært mindretall. At verden protesterer bryr hun seg fint lite om. Bare hun vet best. Korrespondenten til den britiske avisen The Guardian skriver at hun lever i en boble, omgitt av ja-mennesker som sjelden tør motsi henne. Blir hun kritisert, har hun lett for å gå i vranglås.
Suu Kyi har alltid vært en egenrådig kvinne, og med dagens krise kommer hennes svakheter så altfor tydelig til syne. Noe av det mest deprimerende er hennes tendens til å avvise kritikk utenfra som «innblanding i indre anliggender». Slikt minner til forveksling om holdningene til visse andre land, som Kina.
På plussiden skal det anføres at hun i fjor oppnevnte en kommisjon for å vurdere rohingyaenes situasjon og fremme forslag til løsninger. Kommisjonen ble ledet av FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan. Nokså uventet ble han møtt med motvilje fra første stund, selv demonstrasjoner, og Annan innså fort at Suu Kyi hadde lite å gi. Kommisjonen avga sin rapport i forrige måned. Klart og tydelig understreket den at konflikten vil gå fra vondt til verre så sant regjeringen fortsetter i samme spor.
Kommisjonens viktigste forslag er å gi rohingyaene statsborgerskap. I dag er de statsløse uten rettigheter. Dermed kan regjeringen og de væpnede styrker ture fram som de vil. Kommisjonen anmoder regjeringen om å sette en tidsfrist for å rydde opp i problemet, og å gi medier, observatører og frivillige organisasjoner uhindret adgang til de berørte områdene. Forslagene skal nå diskuteres i nasjonalforsamlingen. Uansett vil det ta tid å behandle dem og å iverksette eventuelle lovendringer.
Det betyr enda mer lidelse og død for rohingyaene. I et land med snart 54 millioner innbyggere utgjør de bare en million. Mange anklager regjeringen for å ville fjerne dem helt fra landets territorium. Kanskje vil den klare det. I så fall vil Aung San Suu Kyi få et lite vakkert ettermæle utenfor sitt eget land.
Denne artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 4. september 2017
De siste ukene har flere titusener rohingya-muslimer flyktet fra landsbyene sine i det vestlige Myanmar til Bangladesh. FNs høykommissær for flyktninger omtaler regimets brutalitet som «forbrytelser mot menneskeheten». Som landets fremste leder er Suu Kyi i høyeste grad ansvarlig for det som skjer. Hun kan ikke legge all skyld på de væpnede styrker – og gjør det heller ikke. De eneste hun skylder på, er ofrene og de som forsøker å hjelpe dem. Blant dem den norske Flyktninghjelpen, som siden 2008 har drevet et viktig humanitært arbeid blant rohingyaene.
Selv om vi lever i medienes tidsalder, aner vi bare konturene av den tragedien som utfolder seg. For regjeringen slipper ikke journalistene inn, og de som ennå måtte være der, jages ut. Flyktningenes beretninger er som ventet hjerteskjærende. Bare i løpet av de siste ti dagene har rundt 60.000 forfulgte stampet seg gjennom regnvåte skoger med kurs for Bangladesh. Mange ble voldtatt, lemlestet og drept før de kom så langt. I landsbyene de forlot, er bare asken igjen. Bangladesh huser nå mer enn 400.000 rohingyaer. I de provisoriske flyktningleirene er forholdene på bristepunktet.
Regimet hevder at den militære offensiven som utløste flukten, er en reaksjon på flere angrep utført av den militante Rohingya Salvation Army. Det er muligens riktig. Men denne hærstyrken har ikke oppstått av ingenting. Den er et svar på mange tiårs undertrykkelse fra makthavernes side. Eller som en av styrkens ledere sier: «Vi hadde aldri bevæpnet oss om vi hadde fått lov til å leve i fred.»
I det buddhistdominerte Myanmar har det muslimske mindretallet lenge levd under vanskelige kår. Særlig rohingya-muslimene, som skiftende regimer har betraktet som ulovlige innvandrere fra Bangladesh. Før Suu Kyi kom til makten, ble de rammet av bølger av vold, plyndring og forfølgelse. Mange hadde håpet at en høyt profilert fredsprisvinner ville komme dem i møte og gjøre sitt ytterste for å stanse volden. I stedet har den tiltatt. Hvorfor?
En viktig del av forklaringen er at Suu Kyi ikke styrer alene. De væpnede styrker er fremdeles en betydelig maktfaktor, hvilket gir henne redusert handlingsrom. Overalt hvor hun ferdes, følger generalene henne som skygger. I nasjonalforsamlingen er en fjerdedel av plassene reservert de grønnkledde.
En annen forklaring er det sterke buddhistiske fellesskap som preger landet. Rundt nitti prosent av innbyggerne er buddhister. Muslimene utgjør bare fire prosent. Landet har i århundrer dyrket sin buddhistiske identitet ved å bygge et utall helligdommer, de skinner som gull fra Andamanhavet i sør til Kina-fjellene i nord. På en høyde i utkanten av Yangon kneiser Shwedagon, verdens høyeste stupa, hundre meter fra bunn til topp.
Enhver politiker som har ambisjoner om å vinne et valg i Myanmar, må fri til det buddhistiske flertallet. Alt annet er dødfødt. Det vet Aung San Suu Kyi, som til tross for sine 72 år akter å klore seg til makten så lenge som mulig. For å klare det er hun villig til å ofre et lite og upopulært mindretall. At verden protesterer bryr hun seg fint lite om. Bare hun vet best. Korrespondenten til den britiske avisen The Guardian skriver at hun lever i en boble, omgitt av ja-mennesker som sjelden tør motsi henne. Blir hun kritisert, har hun lett for å gå i vranglås.
Suu Kyi har alltid vært en egenrådig kvinne, og med dagens krise kommer hennes svakheter så altfor tydelig til syne. Noe av det mest deprimerende er hennes tendens til å avvise kritikk utenfra som «innblanding i indre anliggender». Slikt minner til forveksling om holdningene til visse andre land, som Kina.
På plussiden skal det anføres at hun i fjor oppnevnte en kommisjon for å vurdere rohingyaenes situasjon og fremme forslag til løsninger. Kommisjonen ble ledet av FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan. Nokså uventet ble han møtt med motvilje fra første stund, selv demonstrasjoner, og Annan innså fort at Suu Kyi hadde lite å gi. Kommisjonen avga sin rapport i forrige måned. Klart og tydelig understreket den at konflikten vil gå fra vondt til verre så sant regjeringen fortsetter i samme spor.
Kommisjonens viktigste forslag er å gi rohingyaene statsborgerskap. I dag er de statsløse uten rettigheter. Dermed kan regjeringen og de væpnede styrker ture fram som de vil. Kommisjonen anmoder regjeringen om å sette en tidsfrist for å rydde opp i problemet, og å gi medier, observatører og frivillige organisasjoner uhindret adgang til de berørte områdene. Forslagene skal nå diskuteres i nasjonalforsamlingen. Uansett vil det ta tid å behandle dem og å iverksette eventuelle lovendringer.
Det betyr enda mer lidelse og død for rohingyaene. I et land med snart 54 millioner innbyggere utgjør de bare en million. Mange anklager regjeringen for å ville fjerne dem helt fra landets territorium. Kanskje vil den klare det. I så fall vil Aung San Suu Kyi få et lite vakkert ettermæle utenfor sitt eget land.
Denne artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 4. september 2017
