Den kinesiske Folkets frigjøringshær fylte 90 år 1. august. Markeringen begynte med en stor militærøvelse i Indre Mongolia. President og partisjef Xi Jinping reiste til øvelsesområdet og hilste soldatene i nypresset kamuflasjeuniform. ”Våre væpnede styrker har badet i blod og overvunnet alle utfordringer”, erklærte han. Blant våpnene som ble vist fram, var en ny type interkontinental rakett som trolig kan utstyres med flere kjernevåpen.
Torbjørn Færøvik
forfatter
Ifølge offisiell kinesisk historieskrivning ble forløperen til Folkets frigjøringshær – Den røde armé – grunnlagt 1. august 1927. Den dagen angrep ”røde” soldater den sør-kinesiske byen Nanchang, og fienden ble drevet ut. Men i stedet for å holde på sin erobring, trakk de seg ut. Heller enn å innta byer skulle de skaffe seg fotfeste på landsbygda. De neste årene skulle den opprørske flokken vokse og bli en formidabel styrke på en million mann.
I jubileumsåret teller Folkets frigjøringshær nesten 2,3 millioner soldater. Det er for mange, sier den allmektige Xi. I flere taler de siste dagene har han varslet at den må slanke seg. ”Kvalitet er viktigere enn kvantitet”, lyder hans parole. Maos etterfølger Deng Xiaoping sa det samme i sine velmaktsdager. Mye ble gjort, men altså ikke nok. I enda større grad enn sine forgjengere vil Xi utstyre styrkene med moderne våpen og avansert teknologi.
Militærjubileet finner sted samtidig med at kommunistpartiet forbereder sin 19. kongress i oktober. Folkets Dagblad og andre partiaviser er fylt til randen av artikler og kommentarer om den rådende gylne tilstand. Hver lille ytring av Xi Jinping blir behørig omtalt. I forrige uke kunne han fortelle at Kinas form for sosialisme har nådd ”et nytt utviklingsstadium”. Ja, landets veivalg har vært så korrekt at det kan tjene som modell for utviklingslandene og resten av verden. Det siste lyder som et ekko fra fortiden, den gang Kina var Midtens rike og betraktet alle andre som ”barbarer”.
Så lenge Mao styrte, hadde de militære styrkene en utpreget defensiv profil. Etter at Xi overtok som partisjef i 2012, er vågestykkene blitt flere. Kina har i praksis annektert 85 prosent av Sørkinahavet, i strid med internasjonal rett og til stor forargelse for flere naboland. Atoller og rev som ingen tidligere brydde seg om, er blitt forsterket og militarisert. Samtidig blir Kinas marine stadig mer synlig på andre hav, særlig i Indiahavet. I Djibouti ved innseilingen til Rødehavet har landet fått sin første utenlandske militærbase.
”Basen vil sette oss i stand til å seile enda lenger”, skrev den partitro Global Times forleden.
Og nettopp det gjorde en kinesisk flåtestyrke i forrige uke. Etter et kort stopp i Djibouti seilte den gjennom Suezkanalen og inn i Middelhavet – og videre til nordiske farvann. Den felles russisk-kinesiske flåteøvelsen i Østersjøen pågikk i fleredager og virket unødig provoserende på de baltiske landene. Sverige følte seg heller ikke vel. Men andre lands følelser synes å bety mindre for de kinesiske lederne. De viktigste for dem er å formidle et inntrykk av styrke. De vil vise verden at de kan hevde seg med hvem som helst, hvor som helst og når som helst.
Den mye omtalte retten til fri ferdsel på havene kan bli et ubehagelig viktig tema i tiden fremover. ”Vi vil fly, seile og operere overalt hvor internasjonal lov tillater det”, lyder omkvedet i Pentagon. Under president Trump har USA ligget lavt i Sørkinahavet i håp om å få Kina med på ”laget” mot Nord-Korea. Men det kan fort endre seg. Hvis Kina etter Trumps oppfatning ikke gjør nok for å stagge Nord-Korea, kan USA velge en tøffere kurs. I mellomtiden gjør to britiske hangarskip seg klare til å utforske fjerne farvann, muligens Sørkinahavet. Kunngjøringen har vakt sterke reaksjoner i Beijing.
Tydeligere enn før ser vi at Vestens forhold til Kina preges av både samarbeid og rivalisering. Da Kina åpnet seg mot verden på 1980-tallet, var luften søt av optimisme. Opprøret i 1989 og nedslaktingen som fulgte gjorde mange urolige. Etter en tid med nedkjøling fikk optimismen tak på ny, og ”alle” skulle til Kina. Denne fasen varte i flere år, inntil Kina-trettheten på ny satte inn.
Veien videre synes uklar. Både USA og de vestlige land er i villrede. I bunnen ligger en erkjennelse av at Kina er en realitet og at landet ikke lar seg trylle bort. De er også enige om at Kina har rett til å komme. Uenigheten dreier seg om måten Kina kommer på. Inntrykket av at landet ofte følger sine egne spilleregler er en kilde til uro. Anneksjonen av Sørkinahavet er bare ett eksempel. Like urovekkende er de kinesiske lederne går i vranglås ved den minste kritikk. Slike velgjørere er verden neppe tjent med.
De neste årene akter Kina ruste opp sine væpnede styrker for nye milliarder. Sammen med Nord-Korea er landet den viktigste drivkraft bak opprustningen i Asia. Den aktivitet som den kinesiske marinen i dag viser utenfor egne grenser, er bare en forsmak på fortsettelsen. Med økende økonomisk engasjement i stadig flere land følger behovet for militær støtte – et ikke ufarlig scenario.
”Tjen folket, følg partiet og kjemp for å vinne!” ropte soldatene til partisjef Xi da han inspiserte dem fra sin militærgrønne jeep. Ingen tviler på at han blir gjenvalgt for nye fem år på kongressen til høsten. Kanskje må vi tilbake til Maos velmaktsdager for å finne en sterkere kinesisk partisjef. Den som ikke kjenner uro over utviklingen, har muligens oversett noe.
Ifølge offisiell kinesisk historieskrivning ble forløperen til Folkets frigjøringshær – Den røde armé – grunnlagt 1. august 1927. Den dagen angrep ”røde” soldater den sør-kinesiske byen Nanchang, og fienden ble drevet ut. Men i stedet for å holde på sin erobring, trakk de seg ut. Heller enn å innta byer skulle de skaffe seg fotfeste på landsbygda. De neste årene skulle den opprørske flokken vokse og bli en formidabel styrke på en million mann.
I jubileumsåret teller Folkets frigjøringshær nesten 2,3 millioner soldater. Det er for mange, sier den allmektige Xi. I flere taler de siste dagene har han varslet at den må slanke seg. ”Kvalitet er viktigere enn kvantitet”, lyder hans parole. Maos etterfølger Deng Xiaoping sa det samme i sine velmaktsdager. Mye ble gjort, men altså ikke nok. I enda større grad enn sine forgjengere vil Xi utstyre styrkene med moderne våpen og avansert teknologi.
Militærjubileet finner sted samtidig med at kommunistpartiet forbereder sin 19. kongress i oktober. Folkets Dagblad og andre partiaviser er fylt til randen av artikler og kommentarer om den rådende gylne tilstand. Hver lille ytring av Xi Jinping blir behørig omtalt. I forrige uke kunne han fortelle at Kinas form for sosialisme har nådd ”et nytt utviklingsstadium”. Ja, landets veivalg har vært så korrekt at det kan tjene som modell for utviklingslandene og resten av verden. Det siste lyder som et ekko fra fortiden, den gang Kina var Midtens rike og betraktet alle andre som ”barbarer”.
Så lenge Mao styrte, hadde de militære styrkene en utpreget defensiv profil. Etter at Xi overtok som partisjef i 2012, er vågestykkene blitt flere. Kina har i praksis annektert 85 prosent av Sørkinahavet, i strid med internasjonal rett og til stor forargelse for flere naboland. Atoller og rev som ingen tidligere brydde seg om, er blitt forsterket og militarisert. Samtidig blir Kinas marine stadig mer synlig på andre hav, særlig i Indiahavet. I Djibouti ved innseilingen til Rødehavet har landet fått sin første utenlandske militærbase.
”Basen vil sette oss i stand til å seile enda lenger”, skrev den partitro Global Times forleden.
Og nettopp det gjorde en kinesisk flåtestyrke i forrige uke. Etter et kort stopp i Djibouti seilte den gjennom Suezkanalen og inn i Middelhavet – og videre til nordiske farvann. Den felles russisk-kinesiske flåteøvelsen i Østersjøen pågikk i fleredager og virket unødig provoserende på de baltiske landene. Sverige følte seg heller ikke vel. Men andre lands følelser synes å bety mindre for de kinesiske lederne. De viktigste for dem er å formidle et inntrykk av styrke. De vil vise verden at de kan hevde seg med hvem som helst, hvor som helst og når som helst.
Den mye omtalte retten til fri ferdsel på havene kan bli et ubehagelig viktig tema i tiden fremover. ”Vi vil fly, seile og operere overalt hvor internasjonal lov tillater det”, lyder omkvedet i Pentagon. Under president Trump har USA ligget lavt i Sørkinahavet i håp om å få Kina med på ”laget” mot Nord-Korea. Men det kan fort endre seg. Hvis Kina etter Trumps oppfatning ikke gjør nok for å stagge Nord-Korea, kan USA velge en tøffere kurs. I mellomtiden gjør to britiske hangarskip seg klare til å utforske fjerne farvann, muligens Sørkinahavet. Kunngjøringen har vakt sterke reaksjoner i Beijing.
Tydeligere enn før ser vi at Vestens forhold til Kina preges av både samarbeid og rivalisering. Da Kina åpnet seg mot verden på 1980-tallet, var luften søt av optimisme. Opprøret i 1989 og nedslaktingen som fulgte gjorde mange urolige. Etter en tid med nedkjøling fikk optimismen tak på ny, og ”alle” skulle til Kina. Denne fasen varte i flere år, inntil Kina-trettheten på ny satte inn.
Veien videre synes uklar. Både USA og de vestlige land er i villrede. I bunnen ligger en erkjennelse av at Kina er en realitet og at landet ikke lar seg trylle bort. De er også enige om at Kina har rett til å komme. Uenigheten dreier seg om måten Kina kommer på. Inntrykket av at landet ofte følger sine egne spilleregler er en kilde til uro. Anneksjonen av Sørkinahavet er bare ett eksempel. Like urovekkende er de kinesiske lederne går i vranglås ved den minste kritikk. Slike velgjørere er verden neppe tjent med.
De neste årene akter Kina ruste opp sine væpnede styrker for nye milliarder. Sammen med Nord-Korea er landet den viktigste drivkraft bak opprustningen i Asia. Den aktivitet som den kinesiske marinen i dag viser utenfor egne grenser, er bare en forsmak på fortsettelsen. Med økende økonomisk engasjement i stadig flere land følger behovet for militær støtte – et ikke ufarlig scenario.
”Tjen folket, følg partiet og kjemp for å vinne!” ropte soldatene til partisjef Xi da han inspiserte dem fra sin militærgrønne jeep. Ingen tviler på at han blir gjenvalgt for nye fem år på kongressen til høsten. Kanskje må vi tilbake til Maos velmaktsdager for å finne en sterkere kinesisk partisjef. Den som ikke kjenner uro over utviklingen, har muligens oversett noe.
