Mange norske politikere røper at de har et lite reflektert forhold til verden omkring oss. Utenrikspolitikk er ikke det som opptar dem mest. Mange av dem vet lite om Kina og har av flere grunner ikke tatt seg bryet med å studere virkemåten til den kinesiske partistaten. Ja, for i Kina er stat og parti ett, hvilket gjør den ekstra farlig. Dessuten er det lett å bli trukket inn i Kinas sfære i en tid hvor Europa sliter med store indre problemer og verden gremmes over USA.
Av Torbjørn Færøvik
forfatter
Norge og Kina ble i desember i fjor enige om å ”normalisere” forbindelsene. Det lød så vakkert, og politikere og næringslivsledere flokket seg rundt utenriksministeren og hyllet ham som en helt. Det som har skjedd de siste dagene, viser imidlertid at forholdet mellom våre to land ikke er normalt. Tvert om, det er unormalt. Det kan heller ikke bli normalt så lenge Kina styres av hårsåre ledere som ikke tåler kritikk.
Kina har en lang og til dels ærerik historie. Landet ble omtalt som Midtens rike - det største og viktigste i verden. Dagens ledere forsøker å gjenvinne de tapte skanser og har en sterk tro på at de skal klare det. De samme lederne er flasket opp i en tradisjon av kommunistisk selvrettferdighet. ”Vi har alltid rett, alle andre tar feil." Dette er en giftig tradisjon som har vært til stor skade for internasjonalt samkvem og sunn dialog.
Midtens rike-syndromet og den kommunistiske "vi alene vite"-tradisjon er to farlige gifter. Putter vi dem i samme gryte og rører litt, får vi en grusom blanding. I dag er den ytterst virksom. Overalt, på hvilken som helst arena, møter vi et Kina som fraber seg kritikk, og som blir snurt og går i vranglås når andre kommer med motforestillinger. Trusler om represalier hører med når motstanden blir for hard.
Bare et halvt år etter inngåelsen av ”normaliseringsavtalen” har vi fått en unormal tilstand hvor våre politikere går på tå hev overfor diktaturet. I valgkampen som nå pågår, kaster de skitt på hverandre hver eneste dag. Men får de et spørsmål om Kina, blir de vage og unnvikende, som om en usynlig makt har tatt nakkegrep på dem. I stedet for å stå fram i radio og fjernsyn velger de å kommunisere sine standpunkter skriftlig. Ja, for de kan jo risikere å si noe ”galt” på direkten.
Den amerikanske sinologen Perry Link skrev for noen år siden et essay med tittelen ”The Anaconda in the Chandelier”. Den handlet om Kinas økende nærvær på den internasjonale scene og hva det gjør med oss. Anakondaen er en stor og farlig slange. Når den angriper sitt offer, bruker den bare sekunder på å kvele det. Kina er uten tvil den nye slangen i lysekronen. Alltid til stede, alltid klar til å straffe. Men også klar til å belønne den eller de som er villige til å føye seg.
For to dager siden inviterte Kinas ambassadør den nystiftede ”Vennegruppen for Kina på Stortinget” til middag. Vennegruppen teller nå 14 representanter. De fleste er fra Frp, men Arbeiderpartiet og KrF er også med. Middagen ble nok hyggelig. Enhver som har hatt med kinesere å gjøre, vet at de kan skru på sjarmen når det trengs. Frp og andre som ivrer for et tett samarbeid med Kina, hevder at landet er så viktig at vi må samarbeide med det. De hevder også at Norges velstand avhenger av handelen med Kina.
Her er det viktig å nyansere:
For det første har de rett i at vi må samarbeide med Kina. Landet utgjør 21 prosent av menneskeheten, og vi kan ikke eliminere det fra Jordens overflate. Spørsmålet er bare hvilket omfang samarbeidet skal ha – og innholdet i det. Vi må naturligvis ha en tett dialog med Kina i internasjonale organisasjoner, om klima og mye annet som angår vår felles framtid. Men det betyr ikke vi skal eksponere oss overfor landet på ethvert område, og viktigst av alt: vi må ikke gjøre oss avhengige av handelsnasjonen Kina.
Verden har 7,5 milliarder innbyggere. Trekker vi fra Kinas 1,4 milliarder innbyggere, har vi fremdeles 6,1 milliarder innbyggere å handle med. Burde ikke det være nok for et lite land som Norge? Nettopp i en tid med så mange farer burde det være en nasjonal oppgave å styrke våre bånd til Europa, økonomisk som politisk. Hvorfor er det ingen som snakker om det?
Vi bør også minne hverandre om at en for sterk økonomisk tilknytning til Kina har et sikkerhetspolitisk aspekt. I verste fall kan vi komme i klemme hvis vi legger for mange egg i den kinesiske kurven. Det kan virke unødvendig å komme med en slik advarsel i dag. Men hvis handelsmønsteret forskyves like raskt de kommende årene, kan vi havne i en farlig situasjon. I Kina-debatten blir ikke dette nevnt med et ord. Og UD, som normalt produserer store mengder papir, har ikke klart å lage en eneste konsekvensanalyse av det nye norsk-kinesiske forholdet.
Til slutt: De politiske utsiktene i Kina er dårlige. Til høsten blir Xi Jinping gjenvalgt som partileder for nye fem år. Siden han overtok i 2012, er den politiske kontrollen blitt sterkere. Mye tyder på at han vil stramme enda hardere til. Hver dag utfordres han av intellektuelle og andre som ønsker større frihet. Hans eneste svar er enda mer overvåkning og enda flere arrestasjoner. Det lover ikke godt.
