Det var en stolt Erna Solberg som i desember i fjor kunne melde at Norges forhold til Kina, etter 6 år i fryseboksen, skulle normaliseres. Norge hadde på det tidspunktet ikke hatt politisk kontakt med Kina siden nobelkomiteen i 2010 tildelte fredsprisen til den kinesiske menneskerettighetsaktivisten Liu Xiaobo. At Erna og utenriksminister Børge Brende hadde fått på plass en slik avtale var unektelig en stor seier for regjeringen og ikke minst viktig for Norge.
Men normaliseringen kom også med en tydelig slagside, for å komme kineserne i møte hadde regjeringen inngått en slags «normaliseringsavtale» med Kina - en avtale som fikk meg til å sette kaffen i halsen da jeg leste den første gang. For i punkt tre av denne avtalen står det at norske myndigheter skal «legge stor vekt på Kinas kjerneinteresser og … ikke støtte tiltak som undergraver dem og vil gjøre sitt beste for å unngå fremtidig skade til bilaterale relasjoner.»
Men normaliseringen kom også med en tydelig slagside, for å komme kineserne i møte hadde regjeringen inngått en slags «normaliseringsavtale» med Kina - en avtale som fikk meg til å sette kaffen i halsen da jeg leste den første gang. For i punkt tre av denne avtalen står det at norske myndigheter skal «legge stor vekt på Kinas kjerneinteresser og … ikke støtte tiltak som undergraver dem og vil gjøre sitt beste for å unngå fremtidig skade til bilaterale relasjoner.»
