”Vil dere ikke spise, så skal dere. Det er en nasjonal plikt å spise!”
Beskjeden var klar da det kinesiske kommunistpartiet innkalte til massemøte på torget i Hotan. Byen ligger i Kinas vestlige del, i den muslimsk-dominerte Xinjiang-regionen. Ramadan, den årlige fastemåneden, sto for døren. Fra buldrende høyttalere ble tilhørerne, mest offentlig ansatte, befalt å gi avkall på en gammel religiøs tradisjon.
Av Torbjørn Færøvik
forfatter
Partiet har også formidlet sine instrukser via radio og fjernsyn - og tusenvis av plakater i bygd og by. "Spiseplikten" under Ramadan gjelder først og fremst offentlig ansatte, lærere, studenter og mindreårige.
Nå er fastemåneden over. Ifølge offisielle kinesiske medier har høytiden forløpt ”utmerket”, takket være regjeringens tiltak for å beskytte ”folket”. Til gjengjeld ble to kinesere forleden drept av terrorister i nabolandet Pakistan. Den islamske staten (IS) påtok seg ansvaret for drapene og varslet nok en gang hellig krig mot ”det gudsfiendtlige Kina”.
Xinjiang er fem ganger større enn Norge. Mest ørken, men også grønne sletter og frodige oaser. Her bor uighurene, et tyrkisk-talende folk som i århundrer har tilbedt sin Allah. Med kommunistenes maktovertakelse i 1949 ble deres situasjon radikalt forandret. På Maos befaling ble flere millioner han-kinesere sendt til regionen for å ”bygge landet”. Uighurene opplevde tilstrømningen som en invasjon, og tidlig på 1960-tallet svarte titusener med å flykte til Sovjetunionen. Under Maos kulturrevolusjon noen år senere ble muslimene i Xinjiang utsatt for nye påkjenninger. Moskeer ble rasert og religionsutøvelse forbudt.
Etter Maos død i 1976 ble klimaet gradvis mildere, samtidig som tilstrømningen av han-kinesere tok seg opp.
For noen år siden besøkte jeg Kashgar, en av regionens travle byer. Byen sydet av kinesisk byggeaktivitet. Selv den gamle markedsplassen hvor hester og kameler var blitt solgt i tusen år, var omringet av byggekraner og bulldosere. Nå er den borte. I den kremgule Id Kah-moskéen ble jeg trukket inn i et siderom av en eldre mann med kalott og skjegg. ”Se,” sa han og pekte på et diagram han hadde laget. ”I 1947 utgjorde han-kineserne bare sju prosent av innbyggerne i Xinjiang. Nå er de nesten like mange som oss.”
Ifølge Wikipedia er 45,8 prosent av innbyggerne i regionen uighurer, mens 40,5 prosent er han-kinesere. Kasakher, hui-muslimer og andre utgjør en mindre del av befolkningen. Tallene er ikke nødvendigvis ferske og må trolig justeres.
"Elver av blod". I nederlagenes tid har desperate uighurer angrepet kinesiske mål både i og utenfor Xinjiang. Kinesiske styrker har stort sett klart å begrense volden, men fremveksten av Den islamske staten representerer en ny usikkerhetsfaktor for lederne i Beijing. Et ukjent antall uighurer skal ha latt seg verve til kamp for IS, som har truet Kina med ”elver av blod”. Trusselen ble siste gang fremsatt i mars, etter at ”folkeforsamlingen” i Xinjiang hadde vedtatt en streng anti-ekstremistlov.
Loven forbyr uighurer å bære ”unormalt lange skjegg” og klær som kan oppfattes som ”ekstreme”. Muslimske navn som Muhammed, Mekka og Koran ble også forbudt. Strenge straffer ble varslet for ”gjenstridige elementer” som nekter å høre eller se på sendingene i den partistyrte kringkastingen. Regionens partisjef, han-kineseren Chen Quanguo, skal være en viktig drivkraft bak innstramningene. Som takk blir han trolig forfremmet til kommunistpartiets politbyrå etter den varslede partikongressen til høsten.
Kinas bakdør. Xinjiang er blitt omtalt blir som Kinas bakdør til Europa. Her trasket kameler fullastet med varer i mer enn tusen år. Hvis partisjef Xi Jinpings Silkevei-drøm blir en realitet, blir regionen hoveddøren til et stort antall land. Men i så fall må konfliktene langs den gamle handelsruten dempes. Kinas politikk synes å være en oppskrift på enda mer bråk. Når alle uighurer skjæres over én kam og behandles som mulige fiender, skjerpes frontene, og voldsterskelen blir lavere.
Uighurene blir ikke mildere stemt når de midt i Ramadan innkalles til massemøter for å rope ”Lenge leve kommunistpartiet” og synge hyllestsanger til partiets pris.
Folkets frigjøringshær har stasjonert flere hundre tusen soldater i Xinjiang, og stadig nye strømmer til. Politioppbudet er også massivt. Som Tom Phillips, The Guardians utsendte i Xinjiang, skriver i en fersk reportasje: "I Kinas fjerne Vesten tar den perfekte politistaten form." En av hans kilder omtaler regionen som "en kruttønne mye verre enn Tibet." Det siste er åpenbart riktig, for tibetanerne holder seg stort sett i ro, og voldshandlingene er få.
Partiet har også formidlet sine instrukser via radio og fjernsyn - og tusenvis av plakater i bygd og by. "Spiseplikten" under Ramadan gjelder først og fremst offentlig ansatte, lærere, studenter og mindreårige.
Nå er fastemåneden over. Ifølge offisielle kinesiske medier har høytiden forløpt ”utmerket”, takket være regjeringens tiltak for å beskytte ”folket”. Til gjengjeld ble to kinesere forleden drept av terrorister i nabolandet Pakistan. Den islamske staten (IS) påtok seg ansvaret for drapene og varslet nok en gang hellig krig mot ”det gudsfiendtlige Kina”.
Xinjiang er fem ganger større enn Norge. Mest ørken, men også grønne sletter og frodige oaser. Her bor uighurene, et tyrkisk-talende folk som i århundrer har tilbedt sin Allah. Med kommunistenes maktovertakelse i 1949 ble deres situasjon radikalt forandret. På Maos befaling ble flere millioner han-kinesere sendt til regionen for å ”bygge landet”. Uighurene opplevde tilstrømningen som en invasjon, og tidlig på 1960-tallet svarte titusener med å flykte til Sovjetunionen. Under Maos kulturrevolusjon noen år senere ble muslimene i Xinjiang utsatt for nye påkjenninger. Moskeer ble rasert og religionsutøvelse forbudt.
Etter Maos død i 1976 ble klimaet gradvis mildere, samtidig som tilstrømningen av han-kinesere tok seg opp.
For noen år siden besøkte jeg Kashgar, en av regionens travle byer. Byen sydet av kinesisk byggeaktivitet. Selv den gamle markedsplassen hvor hester og kameler var blitt solgt i tusen år, var omringet av byggekraner og bulldosere. Nå er den borte. I den kremgule Id Kah-moskéen ble jeg trukket inn i et siderom av en eldre mann med kalott og skjegg. ”Se,” sa han og pekte på et diagram han hadde laget. ”I 1947 utgjorde han-kineserne bare sju prosent av innbyggerne i Xinjiang. Nå er de nesten like mange som oss.”
Ifølge Wikipedia er 45,8 prosent av innbyggerne i regionen uighurer, mens 40,5 prosent er han-kinesere. Kasakher, hui-muslimer og andre utgjør en mindre del av befolkningen. Tallene er ikke nødvendigvis ferske og må trolig justeres.
"Elver av blod". I nederlagenes tid har desperate uighurer angrepet kinesiske mål både i og utenfor Xinjiang. Kinesiske styrker har stort sett klart å begrense volden, men fremveksten av Den islamske staten representerer en ny usikkerhetsfaktor for lederne i Beijing. Et ukjent antall uighurer skal ha latt seg verve til kamp for IS, som har truet Kina med ”elver av blod”. Trusselen ble siste gang fremsatt i mars, etter at ”folkeforsamlingen” i Xinjiang hadde vedtatt en streng anti-ekstremistlov.
Loven forbyr uighurer å bære ”unormalt lange skjegg” og klær som kan oppfattes som ”ekstreme”. Muslimske navn som Muhammed, Mekka og Koran ble også forbudt. Strenge straffer ble varslet for ”gjenstridige elementer” som nekter å høre eller se på sendingene i den partistyrte kringkastingen. Regionens partisjef, han-kineseren Chen Quanguo, skal være en viktig drivkraft bak innstramningene. Som takk blir han trolig forfremmet til kommunistpartiets politbyrå etter den varslede partikongressen til høsten.
Kinas bakdør. Xinjiang er blitt omtalt blir som Kinas bakdør til Europa. Her trasket kameler fullastet med varer i mer enn tusen år. Hvis partisjef Xi Jinpings Silkevei-drøm blir en realitet, blir regionen hoveddøren til et stort antall land. Men i så fall må konfliktene langs den gamle handelsruten dempes. Kinas politikk synes å være en oppskrift på enda mer bråk. Når alle uighurer skjæres over én kam og behandles som mulige fiender, skjerpes frontene, og voldsterskelen blir lavere.
Uighurene blir ikke mildere stemt når de midt i Ramadan innkalles til massemøter for å rope ”Lenge leve kommunistpartiet” og synge hyllestsanger til partiets pris.
Folkets frigjøringshær har stasjonert flere hundre tusen soldater i Xinjiang, og stadig nye strømmer til. Politioppbudet er også massivt. Som Tom Phillips, The Guardians utsendte i Xinjiang, skriver i en fersk reportasje: "I Kinas fjerne Vesten tar den perfekte politistaten form." En av hans kilder omtaler regionen som "en kruttønne mye verre enn Tibet." Det siste er åpenbart riktig, for tibetanerne holder seg stort sett i ro, og voldshandlingene er få.
Samtidig forsøker Kina å styrke sikkerhetssamarbeidet med de berørte naboene. Etter terrorangrepene i New York i 2001 tok de kinesiske lederne initiativet til opprettelsen av den såkalte Shanghai sikkerhetsorganisasjon. Fra starten av besto den av bare fem land. Etter at India og Pakistan sluttet seg til i forrige uke, har antallet vokst til åtte. Siden Kinas planlagte Silkevei-nett også omfatter Pakistan, anses dette landets deltakelse som spesielt viktig. Kina har tradisjonelt hatt et godt forhold til Pakistan, men pakistanske politikere er delt i synet på Kina. Mange mener at den sittende regjeringen har gått for langt i forsøket på å tekkes Beijing.
Pakistans rolle. Fem tusen kinesere er denne sommeren engasjert i ulike prosjekter i Pakistan. Engasjementet er et ledd i byggingen av den Kinesisk-pakistanske økonomiske korridor, hvor Kina skal investere i ny infrastruktur. Verdien av investeringene er blitt anslått til 57 milliarder amerikanske dollar. Nå lover regjeringen i Islamabad å gi kineserne bedre beskyttelse. En styrke på 9000 soldater skal sørge for sikkerheten til de mange som arbeider i provinsen Balutsjistan, hvor Kina har fått rettigheter til å utvikle og drive en ny dypvannshavn. Andre deler av Pakistan regnes også som utrygge - særlig de såkalte stammeområdene i nord og nordvest, hvor både Taliban og al-Qaida har vært aktive.
Lederne i Beijing frykter nå at de kan komme til å møte de samme problemer i andre Silkevei-land, som Usbekistan. Alle ”-stanene” i Sentralasia har sine utgrupper som ivrer etter å stikke kjepper i hjulene for Kina. ”Vi må være årvåkne og forberedt på terror og sabotasje”, konstaterte partiorganet Folkets Dagblad i forrige uke.
Pakistans rolle. Fem tusen kinesere er denne sommeren engasjert i ulike prosjekter i Pakistan. Engasjementet er et ledd i byggingen av den Kinesisk-pakistanske økonomiske korridor, hvor Kina skal investere i ny infrastruktur. Verdien av investeringene er blitt anslått til 57 milliarder amerikanske dollar. Nå lover regjeringen i Islamabad å gi kineserne bedre beskyttelse. En styrke på 9000 soldater skal sørge for sikkerheten til de mange som arbeider i provinsen Balutsjistan, hvor Kina har fått rettigheter til å utvikle og drive en ny dypvannshavn. Andre deler av Pakistan regnes også som utrygge - særlig de såkalte stammeområdene i nord og nordvest, hvor både Taliban og al-Qaida har vært aktive.
Lederne i Beijing frykter nå at de kan komme til å møte de samme problemer i andre Silkevei-land, som Usbekistan. Alle ”-stanene” i Sentralasia har sine utgrupper som ivrer etter å stikke kjepper i hjulene for Kina. ”Vi må være årvåkne og forberedt på terror og sabotasje”, konstaterte partiorganet Folkets Dagblad i forrige uke.
Brysomme minoriteter. Minoritetene utgjør bare ti prosent av Kinas befolkning. Kommunistpartiet har likevel slitt med å utvikle et tillitsfullt forhold til dem. En mer forsonlig minoritetspolitikk ville ha vært det beste bidraget til en avspenning. Så variert som landet er, passer ikke én politikk for alle. Tibet er et godt eksempel, Indre Mongolia et annet. Begge har vært gjenstand for massiv innvandring av han-kinesere. Når tibetanere eller andre forsøker å påpeke de negative sidene ved minoritetspolitikken, blir de raskt anklaget for å være "separatister" og "anti-sosialistiske elementer".
I dagens opphetede klima tyder lite på at de kinesiske lederne vil justere kursen. Hvilket vil avle enda mer uro på Silkeveien mellom øst og vest.
LESETIPS
Nyhetskilder:
Radio Free Asia
World Uyghur Congress
The Uyghur American Association News
Xinhua (offisielt kinesisk nyhetsbyrå)
Bøker:
Rebiyah Kadeer: Dragon Fighter - One Woman's Epic Struggle for Peace With China
Ben Hillman & Gray Tuttle: Ethnic Conflict and Protest in Tibet and Xinjiang
Nick Holdstock: China's Forgotten People - Xinjiang. Terror and the Chinese State
I dagens opphetede klima tyder lite på at de kinesiske lederne vil justere kursen. Hvilket vil avle enda mer uro på Silkeveien mellom øst og vest.
LESETIPS
Nyhetskilder:
Radio Free Asia
World Uyghur Congress
The Uyghur American Association News
Xinhua (offisielt kinesisk nyhetsbyrå)
Bøker:
Rebiyah Kadeer: Dragon Fighter - One Woman's Epic Struggle for Peace With China
Ben Hillman & Gray Tuttle: Ethnic Conflict and Protest in Tibet and Xinjiang
Nick Holdstock: China's Forgotten People - Xinjiang. Terror and the Chinese State
