De er blitt gamle nå, Tiananmen-mødrene. I 28 år har de bedt om en dialog med regimet. «Vi har kjempet i år etter år», skrev de i et opprop for fire år siden. «Men regjeringen har vist seg urokkelig». Det kinesiske kommunistpartiet nekter konsekvent å snakke om massakren på uskyldige sivile i Beijing i 1989. Det forbyr også andre å gjøre det. En av de største tragedier i folkerepublikkens historie er et tabubelagt tema.
Mange år er gått siden jeg møtte Tiananmen-mødrenes leder Ding Zilin. Hun var en liten og spedbygd kvinne med usigelig triste øyne. Nesten hviskende fortalte hun om sjokket hun fikk da hun forsto at hennes 17 år gamle sønn, Jiang Jielian, var drept. På veggen bak henne hang et stort portrett av ham.
I disse dager gjennomgår de tapre «Tiananmen-mødrene» sine årlige traumer. Stille tenner de sine røkelsespinner og ber. "Det er det eneste vi kan gjøre," sa en av mødrene i fjor. "Alle andre utveier er stengt."
I en uttalelse fra Tiananmen-mødrene på 28-årsdagen heter det:
Over the last 28 years, we family members of the victims have lived under perennial persecution and discrimination. Viewed as the “others,” we have been subjected to the monitoring of the public security organs, year after year: during “sensitive” periods such as the “Two Congresses,” Qingming (Tomb-sweeping Day), and June Fourth, or whenever there are major state occasions, the authorities see us as “instability factors” and send guards to our homes, monitor us, force us to travel, or put us under house arrests, and so on.
Even in the event of the death of a fellow family member of a victim, we are under the control of the public security organs and forbidden to hold memorial services. As a result of the suppression by the authorities, some of the bereaved families are afraid to stand up and seek justice for their lost loved ones even to this day.
We believe that the Chinese government bears indisputable responsibility for the June Fourth Massacre! The Chinese government must admit its crime of slaughtering innocent civilians, disclose the truth of the incident, take responsibility, and account for their actions to its people. The June Fourth Massacre is a tragic and traumatic event to not only us family members of the victims, but also the Chinese people as a whole—it has caused tremendous damage to the entire nation and people, with immeasurable impact internationally.
Les hele uttalelsen:
https://www.hongkongfp.com/2017/06/04/tiananmen-mothers-28-years-later-still-waiting-justice-lost-children/
"Hold deg hjemme!" Dagen før massakren demonstrerte flere tusen studenter og andre på Den himmelske freds plass. Sønnen var oppspilt og ville følge dramaet på nært hold. «Men det er farlig», advarte foreldrene. «Hold deg hjemme!» Kort etter hoppet han ut av baderomsvinduet og løp ned gaten.
Etter formann Maos død i 1976 overtok nye og mer reformvennlige ledere. Mye positivt skjedde, men mange syntes at reformene gikk for langsomt. Ikke minst studentene, som følte seg kuet av autoriteter på alle kanter. Opprøret begynte i det små i midten av april og vokste i styrke de neste ukene. Den himmelske fredsplass ble forvandlet til en gigantisk teltleir hvor tusener av ungdommer bodde natt etter natt. På dagtid sydet plassen av diskusjoner og kamprop: «Vekk med inflasjonen!», «Vekk med korrupsjonen!», «Gi oss demokrati!». Da mai ebbet ut, ble en minikopi av den amerikanske Frihetsgudinnen båret inn på plassen – til massenes jubel.
Tilsvarende demonstrasjoner ble holdt i flere andre byer, og partiledelsen ble urolig. 20. mai innførte Beijings byledelse unntakstilstand i hovedstaden. Til slutt bestemte partiledelsen seg for å aksjonere. Natt til 4. juni rykket flere tusen soldater inn i Beijing, og Den himmelske freds plass ble ryddet for demonstranter. Lyden av skarpe skudd flerret luften. Da en ny dag demret, lå et stort antall lik i sidegatene. En av dem var Jiang Jielian.
Hvor mange som ble drept i Beijing den natten, vet ingen. Regimet påstår at «bare» 241 menneskeliv gikk tapt. Andre har hevdet at det var langt flere. På byens sykehus hersket kaos. I «opprydningen» som fulgte, begynte soldater å skyte mot boliger og boligblokker bebodd av utlendinger. Fritz Nilsen og Terje Svabø, korrespondenter for henholdsvis NRK og Aftenposten, opplevde dramaet på nært hold. De neste dagene valgte flere tusen utlendinger å forlate Kina.
Mødrenes fem hovedkrav. Ding Zilin var en sterk kvinne. Som professor i filosofi ved Beijing-universitetet var hun vant til å tale sin egen og andres sak. Likevel følte hun seg liten i tiden som fulgte. Seks ganger forsøkte hun å ta sitt eget liv. Mellom depresjonene oppsøkte hun andre familier som hadde mistet sine sønner og døtre. Slik oppsto Tiananmen-mødrene, et nettverk av rundt 150 familier.
Mødrene formulerte sine krav i fem hovedpunkter:
1. De vil ha rett til å sørge over sine drepte barn i det offentlige rom.
2. Rett til å motta humanitær bistand fra enkeltpersoner og organisasjoner i og utenfor Kina.
3. Slutt på all forfølgelse av ofrene for tragedien.
4. Løslatelse av alle som ennå sitter fengslet for sin rolle i demonstrasjonene.
5. Full offentlig gransking av tragedien.
I 2013 ble den siste av de fengslede demonstrantene i Beijing løslatt. Han var 73 år gammel og led av Alzheimer. Om noen sitter inne i andre deler av landet, er uklart.
De andre hovedkravene er ikke innfridd, og ingenting tyder på at de vil bli det med det første. Partiet har for lengst konkludert med at opprøret i 1989 var «en kontrarevolusjonær hendelse». Siden han overtok i 2012, har partisjef Xi Jinping vært mest opptatt av å styrke kommunistpartiets grep - og ikke det motsatte. Som et ledd i tilstramningen har partiledelsen sendt ut et rundskriv som forbyr eksplisitt omtale av "hendelsen".
Overvåkning og trakassering. Ding Zilin er blitt 78 år gammel. «Det er ikke så mange av oss igjen», sa hun i et intervju i 2009. «Vi møtes sjeldnere og sjeldnere, og vi orker ikke så mye». Helt siden 1991 har hun og de andre mødrene vært gjenstand for overvåkning, telefonavlytting, razziaer og trakassering. Den 17. mai hvert år holder de en minneseremoni for sine døde sønner og døtre. Selv da dukker sivilkledd politi opp for å påse at alt går «riktig» for seg. For seks år siden ble en av mødrene, Tang Deying, arrestert da hun kom til Beijing for å kreve erstatning for tapet av sønnen sin.
Mødrene er også opptatt av å få klarhet i de nøyaktige omstendighetene rundt drapene. Det eneste Ding Zilin vet, er at sønnen hennes ble skutt mens han var på vei til Den himmelske freds plass den skjebnesvangre natten. Etter de fatale skuddene ble han liggende og blø, før han ble ført til et sykehus i nærheten. Der ble han straks erklært «død ved ankomst».
Etter formann Maos død i 1976 overtok nye og mer reformvennlige ledere. Mye positivt skjedde, men mange syntes at reformene gikk for langsomt. Ikke minst studentene, som følte seg kuet av autoriteter på alle kanter. Opprøret begynte i det små i midten av april og vokste i styrke de neste ukene. Den himmelske fredsplass ble forvandlet til en gigantisk teltleir hvor tusener av ungdommer bodde natt etter natt. På dagtid sydet plassen av diskusjoner og kamprop: «Vekk med inflasjonen!», «Vekk med korrupsjonen!», «Gi oss demokrati!». Da mai ebbet ut, ble en minikopi av den amerikanske Frihetsgudinnen båret inn på plassen – til massenes jubel.
Tilsvarende demonstrasjoner ble holdt i flere andre byer, og partiledelsen ble urolig. 20. mai innførte Beijings byledelse unntakstilstand i hovedstaden. Til slutt bestemte partiledelsen seg for å aksjonere. Natt til 4. juni rykket flere tusen soldater inn i Beijing, og Den himmelske freds plass ble ryddet for demonstranter. Lyden av skarpe skudd flerret luften. Da en ny dag demret, lå et stort antall lik i sidegatene. En av dem var Jiang Jielian.
Hvor mange som ble drept i Beijing den natten, vet ingen. Regimet påstår at «bare» 241 menneskeliv gikk tapt. Andre har hevdet at det var langt flere. På byens sykehus hersket kaos. I «opprydningen» som fulgte, begynte soldater å skyte mot boliger og boligblokker bebodd av utlendinger. Fritz Nilsen og Terje Svabø, korrespondenter for henholdsvis NRK og Aftenposten, opplevde dramaet på nært hold. De neste dagene valgte flere tusen utlendinger å forlate Kina.
Mødrenes fem hovedkrav. Ding Zilin var en sterk kvinne. Som professor i filosofi ved Beijing-universitetet var hun vant til å tale sin egen og andres sak. Likevel følte hun seg liten i tiden som fulgte. Seks ganger forsøkte hun å ta sitt eget liv. Mellom depresjonene oppsøkte hun andre familier som hadde mistet sine sønner og døtre. Slik oppsto Tiananmen-mødrene, et nettverk av rundt 150 familier.
Mødrene formulerte sine krav i fem hovedpunkter:
1. De vil ha rett til å sørge over sine drepte barn i det offentlige rom.
2. Rett til å motta humanitær bistand fra enkeltpersoner og organisasjoner i og utenfor Kina.
3. Slutt på all forfølgelse av ofrene for tragedien.
4. Løslatelse av alle som ennå sitter fengslet for sin rolle i demonstrasjonene.
5. Full offentlig gransking av tragedien.
I 2013 ble den siste av de fengslede demonstrantene i Beijing løslatt. Han var 73 år gammel og led av Alzheimer. Om noen sitter inne i andre deler av landet, er uklart.
De andre hovedkravene er ikke innfridd, og ingenting tyder på at de vil bli det med det første. Partiet har for lengst konkludert med at opprøret i 1989 var «en kontrarevolusjonær hendelse». Siden han overtok i 2012, har partisjef Xi Jinping vært mest opptatt av å styrke kommunistpartiets grep - og ikke det motsatte. Som et ledd i tilstramningen har partiledelsen sendt ut et rundskriv som forbyr eksplisitt omtale av "hendelsen".
Overvåkning og trakassering. Ding Zilin er blitt 78 år gammel. «Det er ikke så mange av oss igjen», sa hun i et intervju i 2009. «Vi møtes sjeldnere og sjeldnere, og vi orker ikke så mye». Helt siden 1991 har hun og de andre mødrene vært gjenstand for overvåkning, telefonavlytting, razziaer og trakassering. Den 17. mai hvert år holder de en minneseremoni for sine døde sønner og døtre. Selv da dukker sivilkledd politi opp for å påse at alt går «riktig» for seg. For seks år siden ble en av mødrene, Tang Deying, arrestert da hun kom til Beijing for å kreve erstatning for tapet av sønnen sin.
Mødrene er også opptatt av å få klarhet i de nøyaktige omstendighetene rundt drapene. Det eneste Ding Zilin vet, er at sønnen hennes ble skutt mens han var på vei til Den himmelske freds plass den skjebnesvangre natten. Etter de fatale skuddene ble han liggende og blø, før han ble ført til et sykehus i nærheten. Der ble han straks erklært «død ved ankomst».
I disse dager gjennomgår de tapre «Tiananmen-mødrene» sine årlige traumer. Stille tenner de sine røkelsespinner og ber. "Det er det eneste vi kan gjøre," sa en av mødrene i fjor. "Alle andre utveier er stengt."
I en uttalelse fra Tiananmen-mødrene på 28-årsdagen heter det:
Over the last 28 years, we family members of the victims have lived under perennial persecution and discrimination. Viewed as the “others,” we have been subjected to the monitoring of the public security organs, year after year: during “sensitive” periods such as the “Two Congresses,” Qingming (Tomb-sweeping Day), and June Fourth, or whenever there are major state occasions, the authorities see us as “instability factors” and send guards to our homes, monitor us, force us to travel, or put us under house arrests, and so on.
Even in the event of the death of a fellow family member of a victim, we are under the control of the public security organs and forbidden to hold memorial services. As a result of the suppression by the authorities, some of the bereaved families are afraid to stand up and seek justice for their lost loved ones even to this day.
We believe that the Chinese government bears indisputable responsibility for the June Fourth Massacre! The Chinese government must admit its crime of slaughtering innocent civilians, disclose the truth of the incident, take responsibility, and account for their actions to its people. The June Fourth Massacre is a tragic and traumatic event to not only us family members of the victims, but also the Chinese people as a whole—it has caused tremendous damage to the entire nation and people, with immeasurable impact internationally.
Les hele uttalelsen:
https://www.hongkongfp.com/2017/06/04/tiananmen-mothers-28-years-later-still-waiting-justice-lost-children/
