Av Torbjørn Færøvik
forfatter og historiker
Kulturrevolusjonen var i en tidlig fase. Startskuddet gikk med det store massemøtet på Den himmelske freds plass 18. august 1966. En million rødegardister fylte plassen da Mao – ved soloppgang – ankom til tonene av Østen er rød. Som Folkets Dagblad skrev: ”Tusener ropte: ’Lenge leve formann Mao! Måtte han leve i ti tusen år!’ Hvert nytt rop overdøvet det foregående, slik at himmelen over hovedstaden revnet.”
Mao forholdt seg keiserlig taus. I stedet lot han sine nærmeste menn, som statsminister Zhou Enlai og andre utvalgte, tale. Alle var ifølge Folkets Dagblad fylt med ”revolusjonær jernvilje” og ”lovet å knuse den gamle verden og skape en ny …” Fire dager senere fikk politiet ordre om å la rødegardistene få herje fritt. Ministeren for offentlig sikkerhet, Xie Fuzhi, tilføyde: ”Vi må beskytte og støtte rødegardistene … Si ikke at det er galt av dem å banke opp dårlige mennesker … Slår vi dem i hjel, er det ingen stor sak.”
Maos blankofullmakt innledet en klappjakt som sendte sjokkbølger gjennom Beijing. Byen hadde til vanlig sju millioner innbyggere. De neste ukene strømmet to millioner rødglødende ungdommer til fra hele landet. ”Borgerlige elementer”, ”kontrarevolusjonære” og kulturpersonligheter ble lemlestet og drept. En av landets store forfattere, Lao She, kjent for bøker som Rickshawgutten og Tehuset, ble arrestert og torturert. 23. august ble han funnet drivende i en av byens innsjøer – død. Samme dag ble 86 personer drept av rødegardistene i Beijing, dagen etter 125 personer. Alle ble kremert med det samme, uten seremoniell og uten at familiene ble varslet.
”Kapitalist, kapitalist!”
På denne tiden skulle skolene ha gjenopptatt undervisningen etter sommerferien. I stedet ble de stengt. Selv fabrikkene begynte å gå for halv maskin. Plutselig var det ikke så viktig å sette produksjonsrekorder lenger. Å revolusjonere hodene var viktigere. Over hele byen ble påståtte klassefiender slått i hjel med jernstenger og andre redskaper, ofte i påsyn av et stort antall mennesker. Private hjem ble endevendt og plyndret, og bøker og kulturgjenstander som ble klassifisert som ”borgerlige” eller ”føydale”, ble kastet på store bål. Et av dem, i Beijings vestlige del, brant i åtte døgn.
Et nytt massemøte i Beijing 31. august ga rødegardistene ny energi, og terroren steg til uante høyder. Men kommunistpartiets teoretiske organ, Røde Fane, så ikke noe galt ved det som skjedde – tvert om: ”Rødegardistene er et nytt fenomen i den østlige horisont … Derfor skal vi synge de nye kreftenes pris, hylle dem, slå på trommer og gonger og hilse dem varmt velkommen …” Røde Fane hevdet at rødegardistene hadde påtatt seg et stort historisk oppdrag: ”Så storartet det er å se de reaksjonære løpe gjennom gatene som forskremte rotter.”
Grusomme scener kunne oppstå på et blunk. Et vitne forteller: ”En dag tok jeg bussen i Beijing. Plutselig hørte jeg passasjerer ropte: ’Kapitalist, kapitalist!’, og jeg så en mann bli banket opp. Han var lamslått av skrekk og visste ikke hva han skulle gjøre. Han var en eldre mann … og ingen forsøkte å stanse dem som slo. Ingen ville finne på noe slikt, for om du forsøkte å hjelpe, kunne du selv bli kalt kapitalist og få juling. Mannen ble slått i hjel. Etterpå kastet de ham ut av bussen og ned på bakken. Det var grusomt, men jeg kunne ikke gjøre noe.”
En by i krise
Den 18. september hadde det gått en måned siden rødegardistene første store mønstring i Beijing. I dette tidsrommet hadde de – ifølge senere offentliggjorte tall – plyndret 144 000 hjem, drept 1 772 mennesker, fordrevet 77 000 fra hjemmene sine og konfiskert 2,3 millioner bøker og 3,3 millioner kunstgjenstander. Folkets Dagblad syntes det var helt i orden og oppsummerte: ”Når vi lærer å svømme, så lærer vi ikke først og svømme for så å begi oss ut i vannet. Vi lærer å svømme ved å svømme.”
Flere av eiendommene som ble plyndret, ble omgjort til ”museer”, slik at massene skulle få et innblikk i den luksus som eierne hadde levd i. I noen tilfeller ble eierne selv utstilt til spott og spe. I Shanghai (ja, for ”revolusjonen” spredte seg fra by til by”) ble auditoriet ved et av byens universiteter omgjort til et ”levende museum” hvor de besøkende fritt kunne spytte på de stakkars ofrene. Et vitne, Huang Chaoqun, kan huske at flere av dem ble tvunget ned på knærne for å slikke opp spyttet. Noen endte sine dager på dette ”museet”.
Tidlig i 1967 var Beijing på randen av sammenbrudd. Tre millioner rødegardister, mange fra andre kanter av landet, drev rundt i gatene. Det var kaldt, og alle trengte mat. De fleste gjorde sitt fornødne der det passet dem. For de fastboende var forholdene blitt uutholdelige. Selv Mao innså nå at det var best å få dem vekk. Derfor befalte han dem å dra ut i provinsene for, som han sa, ”å skaffe seg revolusjonære erfaringer”. Dermed ble hele landet satt på hodet, selv fjerntliggende områder som Tibet og Xinjiang. Først i 1969 begynte den revolusjonære gløden å avta.
Kulturrevolusjonen ble offisielt avsluttet med Maos død i 1976. I dag kan ingen med sikkerhet si hvor mange ofre den krevde. Siden kommunistpartiet ikke vil granske seg selv og uavhengige historikere nektes adgang til de viktigste arkivene, forblir omfanget av tragedien en nasjonal hemmelighet. Tall på mellom 1,5 og 2 millioner drepte blir ofte nevnt.
Mao forholdt seg keiserlig taus. I stedet lot han sine nærmeste menn, som statsminister Zhou Enlai og andre utvalgte, tale. Alle var ifølge Folkets Dagblad fylt med ”revolusjonær jernvilje” og ”lovet å knuse den gamle verden og skape en ny …” Fire dager senere fikk politiet ordre om å la rødegardistene få herje fritt. Ministeren for offentlig sikkerhet, Xie Fuzhi, tilføyde: ”Vi må beskytte og støtte rødegardistene … Si ikke at det er galt av dem å banke opp dårlige mennesker … Slår vi dem i hjel, er det ingen stor sak.”
Maos blankofullmakt innledet en klappjakt som sendte sjokkbølger gjennom Beijing. Byen hadde til vanlig sju millioner innbyggere. De neste ukene strømmet to millioner rødglødende ungdommer til fra hele landet. ”Borgerlige elementer”, ”kontrarevolusjonære” og kulturpersonligheter ble lemlestet og drept. En av landets store forfattere, Lao She, kjent for bøker som Rickshawgutten og Tehuset, ble arrestert og torturert. 23. august ble han funnet drivende i en av byens innsjøer – død. Samme dag ble 86 personer drept av rødegardistene i Beijing, dagen etter 125 personer. Alle ble kremert med det samme, uten seremoniell og uten at familiene ble varslet.
”Kapitalist, kapitalist!”
På denne tiden skulle skolene ha gjenopptatt undervisningen etter sommerferien. I stedet ble de stengt. Selv fabrikkene begynte å gå for halv maskin. Plutselig var det ikke så viktig å sette produksjonsrekorder lenger. Å revolusjonere hodene var viktigere. Over hele byen ble påståtte klassefiender slått i hjel med jernstenger og andre redskaper, ofte i påsyn av et stort antall mennesker. Private hjem ble endevendt og plyndret, og bøker og kulturgjenstander som ble klassifisert som ”borgerlige” eller ”føydale”, ble kastet på store bål. Et av dem, i Beijings vestlige del, brant i åtte døgn.
Et nytt massemøte i Beijing 31. august ga rødegardistene ny energi, og terroren steg til uante høyder. Men kommunistpartiets teoretiske organ, Røde Fane, så ikke noe galt ved det som skjedde – tvert om: ”Rødegardistene er et nytt fenomen i den østlige horisont … Derfor skal vi synge de nye kreftenes pris, hylle dem, slå på trommer og gonger og hilse dem varmt velkommen …” Røde Fane hevdet at rødegardistene hadde påtatt seg et stort historisk oppdrag: ”Så storartet det er å se de reaksjonære løpe gjennom gatene som forskremte rotter.”
Grusomme scener kunne oppstå på et blunk. Et vitne forteller: ”En dag tok jeg bussen i Beijing. Plutselig hørte jeg passasjerer ropte: ’Kapitalist, kapitalist!’, og jeg så en mann bli banket opp. Han var lamslått av skrekk og visste ikke hva han skulle gjøre. Han var en eldre mann … og ingen forsøkte å stanse dem som slo. Ingen ville finne på noe slikt, for om du forsøkte å hjelpe, kunne du selv bli kalt kapitalist og få juling. Mannen ble slått i hjel. Etterpå kastet de ham ut av bussen og ned på bakken. Det var grusomt, men jeg kunne ikke gjøre noe.”
En by i krise
Den 18. september hadde det gått en måned siden rødegardistene første store mønstring i Beijing. I dette tidsrommet hadde de – ifølge senere offentliggjorte tall – plyndret 144 000 hjem, drept 1 772 mennesker, fordrevet 77 000 fra hjemmene sine og konfiskert 2,3 millioner bøker og 3,3 millioner kunstgjenstander. Folkets Dagblad syntes det var helt i orden og oppsummerte: ”Når vi lærer å svømme, så lærer vi ikke først og svømme for så å begi oss ut i vannet. Vi lærer å svømme ved å svømme.”
Flere av eiendommene som ble plyndret, ble omgjort til ”museer”, slik at massene skulle få et innblikk i den luksus som eierne hadde levd i. I noen tilfeller ble eierne selv utstilt til spott og spe. I Shanghai (ja, for ”revolusjonen” spredte seg fra by til by”) ble auditoriet ved et av byens universiteter omgjort til et ”levende museum” hvor de besøkende fritt kunne spytte på de stakkars ofrene. Et vitne, Huang Chaoqun, kan huske at flere av dem ble tvunget ned på knærne for å slikke opp spyttet. Noen endte sine dager på dette ”museet”.
Tidlig i 1967 var Beijing på randen av sammenbrudd. Tre millioner rødegardister, mange fra andre kanter av landet, drev rundt i gatene. Det var kaldt, og alle trengte mat. De fleste gjorde sitt fornødne der det passet dem. For de fastboende var forholdene blitt uutholdelige. Selv Mao innså nå at det var best å få dem vekk. Derfor befalte han dem å dra ut i provinsene for, som han sa, ”å skaffe seg revolusjonære erfaringer”. Dermed ble hele landet satt på hodet, selv fjerntliggende områder som Tibet og Xinjiang. Først i 1969 begynte den revolusjonære gløden å avta.
Kulturrevolusjonen ble offisielt avsluttet med Maos død i 1976. I dag kan ingen med sikkerhet si hvor mange ofre den krevde. Siden kommunistpartiet ikke vil granske seg selv og uavhengige historikere nektes adgang til de viktigste arkivene, forblir omfanget av tragedien en nasjonal hemmelighet. Tall på mellom 1,5 og 2 millioner drepte blir ofte nevnt.
De glemte millionene
I dagens Beijing finnes ingen monumenter som minner innbyggerne om det som skjedde. Heller ingen levende flammer. De passer ikke inn i bildet av det ufeilbarlige kommunistpartiet som alltid arbeider for folkets beste. Partiets sentralkomité tok riktignok et slags oppgjør med den nære fortid i 1981. Men Deng Xiaoping, som da førte tømmene, ga klar beskjed om at granskerne ikke skulle grave særlig dypt. I så fall risikerte Mao å miste sin heltestatus – og kommunistpartiet sin legitimitet. I dag er historiefaget et av Kinas farligste, særlig når det handler om historien etter 1921, det året kommunistpartiet ble grunnlagt.
Femti år etter dramaet i Beijing fortsetter partiet å hylle Mao, som ikke bare ga støtet til Kulturrevolusjonen, men også Det store spranget framover i 1958. Den treårige kampanjen endte med mer enn 40 millioner menneskers død. Likevel står tusener av kinesere hver dag i kø for å slippe inn i Mao-mausoleet på Den himmelske freds plass. Mange begynner å gråte ved synet av det balsamerte liket. Verre kan det ikke bli. Når mennesker blir så forledet at de betrakter sine egne lenker som smykker, står det virkelig ille til.
Et sitat av Nordahl Grieg, som besøkte Kina på slutten av 1920-tallet, synes passende for anledningen: ”Ung må verden ennu være.”
I dagens Beijing finnes ingen monumenter som minner innbyggerne om det som skjedde. Heller ingen levende flammer. De passer ikke inn i bildet av det ufeilbarlige kommunistpartiet som alltid arbeider for folkets beste. Partiets sentralkomité tok riktignok et slags oppgjør med den nære fortid i 1981. Men Deng Xiaoping, som da førte tømmene, ga klar beskjed om at granskerne ikke skulle grave særlig dypt. I så fall risikerte Mao å miste sin heltestatus – og kommunistpartiet sin legitimitet. I dag er historiefaget et av Kinas farligste, særlig når det handler om historien etter 1921, det året kommunistpartiet ble grunnlagt.
Femti år etter dramaet i Beijing fortsetter partiet å hylle Mao, som ikke bare ga støtet til Kulturrevolusjonen, men også Det store spranget framover i 1958. Den treårige kampanjen endte med mer enn 40 millioner menneskers død. Likevel står tusener av kinesere hver dag i kø for å slippe inn i Mao-mausoleet på Den himmelske freds plass. Mange begynner å gråte ved synet av det balsamerte liket. Verre kan det ikke bli. Når mennesker blir så forledet at de betrakter sine egne lenker som smykker, står det virkelig ille til.
Et sitat av Nordahl Grieg, som besøkte Kina på slutten av 1920-tallet, synes passende for anledningen: ”Ung må verden ennu være.”
