Avtalen med Kina: Et diplomatisk mesterstykke?

I to døgn har jeg forsøkt å fordøye felleskommunikeet mellom Norge og Kina om normalisering av de diplomatiske forbindelsene. Da statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende slapp nyheten, ble de fleste tatt på sengen. Få om noen hadde trodd at en normalisering var så nær forestående.

Torbjørn Færøvik

forfatter

Reaksjonene på kunngjøringen har vært blandede. Norske næringslivsledere er naturligvis fra seg av lykke. Gustav Heiberg forteller til Dagens Næringsliv at han ble så glad at han hoppet i taket. I en årrekke har Heiberg og andre reist til Kina med skylapper for øynene. De har det samme tunnelsyn som fortidens m-l-ere og evner bare å se det de vil se. Heiberg har for øvrig egne næringsinteresser i Kina og har i årevis stått på god fot med diverse kinesiske ambassadører i Norge. "Har du vært involvert?" spør DN. "Indirekte," svarer han. "Jeg har hatt veldig mye å gjøre med den nye kinesiske ambassadøren i Norge."

Også på Stortinget ble nyheten hilst med tilfredshet, skjønt Venstre og SV uttrykte visse reservasjoner. Flere Oslo-aviser minnet om at den enighet som er oppnådd, ikke må føre til at Norge blir spakere i sin kritikk av Kinas brudd på menneskerettighetene. Ellers hadde de lite å by på. Aftenpostens Harald Stanghelle, som stort sett har ført en skarp penn overfor Kina, overrasket mange med en uvanlig tam kommentar med overskriften ”Den lange marsjen”: ”Børge Brendes kinesiske gjennombrudd er ikke et knefall for uakseptable krav. Derfor er det en viktig seier for politisk fornuft.”

Stanghelle tilføyer:

“Felleserklæringen er holdt i et språk som er full av respektfull anerkjennelse av Kinas situasjon og politiske utviklingslinje. Slikt kan nok alltid problematiseres, men det har lenge ligget i kortene at dette var en nødvendighet hvis Norge ønsket seg inn i den kinesiske varmen. Det ubesvarte spørsmålet er selvsagt hvordan Norge vil opptre når vanskelige menneskerettighetsspørsmål dukker opp.”

Ja, nettopp det.

Dagen etter intervjuer Aftenposten professor Stein Ringen ved Oxford-universitetet. Ringen er internasjonalt kjent som en fremragende Kina-ekspert og forfatter av en kritikerrost bok om kinesisk politikk. “Avtalen er rett og slett ydmykende,” sier han. Han peker særlig på avtalens punkt 3, hvor Norge går svært langt i å imøtekomme Kinas krav. Som det står: “(Norway) … attaches high importance to China’s core interests and major concerns, will not support actions that undermine them, and will do its best to avoid future damage to bilateral relations.”

Dette er en indirekte innrømmelse av norsk ansvar for det iskalde forholdet de siste seks årene. 

Sett fra norsk side bør det ikke være noen tvil om at dette er avtalens svakeste punkt.

Styreleder William Nygård i ytringsfrihetsstiftelsen Norsk PEN er også fortørnet: “Det jeg i størst grad legger merke til, er at menneskerettighetene ikke er nevnt med ett ord, til tross for at Kina jo har signert FNs mennerettighetskonvensjon. Det er en hovedsak jeg ville forventet å se i en tekst som denne.”

Også dette er en viktig påpekning. Avtaleteksten er kjemisk fri for prinsippet om gjensidighet. Vi leser at Norge kommer Kina i møte, men teksten forteller oss ikke hva Kina ofret for å komme til forståelse med Norge. Ingenting, kanskje? Avtalens punkt 3 minner meg om eleven som må stå skolerett for sine synder. I ærbødige ord og vendinger kryper det offisielle Norge til korset fordi Nobelkomiteen var så frekk å gi fredsprisen til Liu Xiaobo.

Avtaleteksten sier ingenting om hva som er Kinas “core interests and major concerns”. Spurte Brende sin kinesiske motpart om hva disse er? Dette er jo et springende punkt. 

De fleste som følger med i kinesisk politikk, vet at Kina har flere “kjerneinteresser”, som disse seks:

1. At kommunistpartiet skal styre landet i all overskuelig fremtid.

2. At partiet har rett til å slå ned enhver opposisjon for å beholde sitt maktmonopol.

3. At Kina gjør krav på 85-90 prosent av Sørkinahavet, stikk i strid med territorialkravene til flere naboland og en fersk dom i Haag.

4. At Kina betrakter menneskerettighetskritikk som “innblanding i indre anliggender”.

5. At Kina betrakter Dalai Lama, fredsprisvinner fra 1989, som en kriminell, og at alle land, også Norge, plikter å nekte ham adgang.

6. At Kina betrakter Liu Xiaobo, fredsprisvinner fra 2010, som en kriminell og at han derfor skal sone bak lås og slå. 

Nå lover altså Norge å ikke utfordre Kina på disse punktene. Tenk om den norske regjeringen hadde inngått en tilsvarende avtale med Putins Russland? Da skulle det ha blitt ramaskrik, og Aftenposten ville ikke ha vært nådig i sin kommentar.

Inngåelsen av avtalen i Beijing ble så vidt jeg forstår feiret med skåltaler og gjensidig smiger. Etterpå kunne Brendes kinesiske samtalepartnere smile hele veien tilbake til partihovedkvarteret. Global Times, en regjeringstro kinesisk avis, fastslo dagen etter at Norge har lært en lekse. Med sine “fire millioner innbyggere” hadde det lille landet på den andre siden av kloden forsøkt å sette seg opp mot Kina - 1,4 milliarder mennesker. Det måtte naturligvis gå galt.

Slik endte altså denne seksårskrigen, som enkelte – uforståelig nok – har utropt til et “norsk diplomatisk mesterstykke”.