Donald Trump har som kjent løsningen på de fleste problemer,
ikke bare i USA, men også i resten av verden. I forrige uke ble han spurt om
hva som bør gjøres med Nord-Koreas Kim Jong-un (bildet). ”Jeg vil sørge for at Kina får
denne mannen til å forsvinne på en eller annen måte,” svarte han. Trump er overbevist om at Kina har ”absolutt kontroll” over
Nord-Korea. Men er det riktig? Spørsmålet er blitt aktualisert av
nord-koreanernes angivelige kjernefysiske prøvesprengning i forrige måned. Tanken
på at den uberegnelige Kim skal utløse et kjernefysisk ragnarokk er ikke til å
holde ut. Fra mange hold ropes det på handling, og Kina oppfordres til å
aksjonere.
Av Torbjørn Færøvik
forfatter
Lederne i Beijing har uten tvil maktmidler i bakhånd. Kina
dekker rundt åtti prosent av Nord-Koreas oljeforbruk. Stenger de kranene, vil
landets beskjedne industri knele, og det meste vil gå i stå. Kina forsyner også
nord-koreanerne med andre strategiske varer og basisvarer som ris og hvete. Så
langt er alle enige. Men hva vil skje hvis Kims regime rakner? I verste fall
vil millioner av nord-koreanere ta bena fatt og flykte til Kina og Sør-Korea, mens
hjemlandet, det jordiske paradis, kastes ut i kaos.
Sporene skremmer. Irak, Syria og Libya er grelle eksempler
på hva som kan skje når forhatte diktatorer strupes eller svekkes, uten at det
foreligger troverdige politiske alternativer. Kina har derfor avvist ethvert
forslag om å innføre brede sanksjoner mot Nord-Korea. En betydelig andel av
befolkningen har i årevis levd på eksistensminimum, og mange sulter. Kvinner og
barn er spesielt utsatt. Full stans i leveransene vil med stor sannsynlighet
bare ramme de svakeste, samtidig med at partieliten går fri. Dialog er derfor
den eneste farbare vei, lyder omkvedet. Men når denne veien synes stengt, hva
da?
Det er lett å forstå USAs frustrasjon. 7. februar provoserte
nord-koreanerne på ny ved å sende en ”værsatelitt” i bane rundt Jorden. USA og
andre tror at oppskytningen var et ledd i Nord-Koreas utprøving av militær teknologi.
Ved et skjebnens sammentreff passerte ”Den skinnende stjerne” på himmelen over Santa
Clara i California samtidig med at Super Bowl, USAs store fotballfinale, ble
holdt. Utenriksminister John Kerry reagerte med sinne og krevde nok en gang kinesiske
straffetiltak, i praksis økonomiske og militære sanksjoner.
Xi Jinping, Kinas president og partisjef, liker ikke å bli
omtalt som impotent. Men i denne saken fremstår han som nettopp det. Før
Nord-Korea skjøt opp sin siste satellitt, sendte han en av sine fremste
diplomater til Pyongyang i et forsøk på å snakke Kim Jong-un til fornuft. Men
Kim vendte det døvet øret til og sørget for at satelitten dro til værs på
kinesernes nyttårsaften. Nord-Koreas handlemåte var et slag i ansiktet på Xi,
som også strever på hjemmebane med fallende vekst og økende ledighet. I håp om
å styrke sin stilling tillater han en stadig tydeligere kultus av sin egen
person. Selv om den ikke kan måle seg med persondyrkelsen i Nord-Korea, er den
et dårlig tegn.
Mer enn to hundre tusen nord-koreanere har de siste årene
flyktet over grensen til Kina. Hvis Kim-regimet faller, frykter lederne i
Beijing en masseflukt av de sjeldne. I fjor fulgte de flyktningestrømmen fra
Midtøsten til Europa med store øyne. Det siste de ønsker, er en politisk krise
i Pyongyang som kan destabilisere den koreanske halvøy og det nordøstlige Kina.
Derfor er Xi og hans kolleger så opptatt av å ta tiden til hjelp.
Kinas tilbakeholdenhet er også diktert av et annet forhold:
I Nord-Korea finnes ingen politisk opposisjon som Beijing kan alliere seg med.
Hver gang Kim Jong-un får mistanke om dissens i egne rekker, blir synderne
arrestert og henrettet. Metoden er bevisst. Ved å være så nådeløs som mulig, vil
han skremme mulige rivaler, ja hele partiet, til blind lydighet. Hans far og
bestefar, Kim Jong-il og Kim Il-sung, fulgte samme strenge kurs.
Mens krisen tilspisses, vedtok den amerikanske kongressen i
forrige uke å innføre sanksjoner mot enhver som forsyner Nord-Korea med våpen
og strategiske råvarer. Med president Obamas signatur blir vedtaket lov. Det
ligger i kortene at sanksjonene også kan ramme kinesiske selskaper som handler
med landet. I så fall kan det allerede anstrengte handelsklimaet bli enda
dårligere.
Sør-Korea har for sin del trukket seg ut av industrifellesskapet
i Kaesong, en by på nord-koreansk side. Vel femti tusen nord-koreanere og et
mindre antall sør-koreanere arbeidet i sonen. For Sør-Korea kan det nå bli
aktuelt å takke ja til et amerikansk rakettforsvar kjent som THAAD – Terminal
High Altitude Area Defense. Japan har også meldt sin interesse. Kinesiske
talsmenn har allerede rykket ut og fordømt planene. Et slikt skritt vil ikke
bare true Nord-Korea, men også Kina, sies det i Beijing.
Som et tegn på at Korea går mot en het vår, har Seoul og
Washington varslet at årets felles militærøvelser blir de største noensinne.
Disse øvelsene har alltid utløst ramaskrik
i Pyongyang, i fjor med trusler om USAs snarlige utslettelse. I lys av
de utfordringer som venter, trenger USA en president med betydelig
utenrikspolitisk innsikt – hvilket utelukker Donald Trump.
