Forfatterne Kjell Arild Nilsen og Helge Øgrim har fått rosende omtale for sin ferske bok Kina vs. Norge. Den ukjente historien fra Maos nei til dagens krise (Kagge forlag). Kinaforum har fått forfatternes og forlagets tillatelse til å gjengi et utdrag fra bokens siste kapittel.
Av Kjell Arild Nilsen og Helge Øgrim
1,3 milliarder mennesker bor i Kina. Landet har verdens nest største økonomi målt i brutto nasjonalprodukt og er på rask vei mot førsteplass. Innflytelsen vokser i alle verdensdeler, mest i Afrika, Latin-Amerika og Sentral-Asia. Russland er både en alliert og en rival. I nærområdet frykter mange naboland Kinas økende makt og vender seg mot USA for støtte. Både den økonomiske og strategiske konkurransen gjør at forholdet mellom de to store vil være konfliktfullt i overskuelig tid. Deng Xiaoping hadde som strategi å holde lav profil for å unngå konflikter som ville bremse den økonomiske oppbyggingen, og å pleie forbindelsen med USA som den viktigste for Kina. Dette har ikke lenger klar forrang i kinesisk utenrikspolitikk. Målene ble nådd raskere enn noen hadde forventet og verden ble en annen.
Yan Xuetong er rektor ved Institutt for moderne internasjonale forbindelser på prestisjeuniversitetet Tsinghua i Beijing og regnes blant de helt sentrale kinesiske akademikerne på feltet. Vurderingene hans reflekterer i stor grad også partiledelsens tenkning. Dengs strategi innebar at Kina ble stående alene på verdensarenaen i over 20 år, mener Yan. En nøytral stat uten egentlige venner som stadig anstrengte seg for ikke å skape fiender, innadvendt mot økonomisk vekst og i skyggen av en USA-ledet verdensorden. Xi Jinpings utenrikspolitikk markerer bruddet med Dengs strategi og er langt mer selvhevdende, skriver Yan:
Under Xi vil Kina begynne å behandle venner og fiender forskjellig. For dem som er villige til å spille en konstruktiv rolle i Kinas vekst, vil Kina bidra til at de skal høste større gevinst av utviklingen.
Kineserne mener linjeskiftet skaper større sikkerhet i verden og USA har offisielt rost Xis ærlighet. Vurderingene fra norsk PST og E-tjenesten avspeiler samtidig en usikkerhet i Vesten om hvor dette vil føre. Kinas folketall, vekst og geopolitiske ambisjoner gjør at alle andre land må forholde seg til stormakten på daglig eller ukentlig basis. Store problemer som klimakrisen er ikke bare uløselige uten Kinas medvirkning, landet vil oftest være tungen på vektskålen når kostnader og byrder skal fordeles gjennom internasjonale avtaler. Den faste plassen i FNs sikkerhetsråd gjør at internasjonal konfliktløsning også krever Kinas stemme eller i det minste fravær av kinesisk veto.
Dette er noe av bakgrunnen for Norges politikk overfor partistaten i Asia siden de økonomiske reformene tok tak for 35 år siden. I tillegg kommer rent økonomiske interesser. Der veier eksport og shipping tradisjonelt tungt i norsk utenrikspolitikk, mens samarbeid om teknologisk innovasjon stadig blir viktigere. Da Norge raskt anerkjente Folkerepublikken i 1950, var rederinæringen den ivrigste pådriveren. Da det politiske samarbeidet ble brutt av Kina etter fredsprisen til Liu Xiaobo, var rederne og oppdrettsnæringen aller mest bekymret. De første fulgte sin tradisjon med diskret arbeid i kulissene, mens den ennå unge oppdrettsbransjen lagde høyere bølger i offentligheten.
Noen viktige, ja helt avgjørende momenter i kinesisk politikk holdes i bakgrunnen i Kinas omgang med utlandet, ikke minst med vestlige, demokratiske stater. Også fra offisielt hold i de samme vestlige demokratiene vil man helst ikke berøre disse delene av kinesisk politikk. I stedet snakker man, som i Norge, om at Kina «har et annet styresett».
Dette er noe av bakgrunnen for Norges politikk overfor partistaten i Asia siden de økonomiske reformene tok tak for 35 år siden. I tillegg kommer rent økonomiske interesser. Der veier eksport og shipping tradisjonelt tungt i norsk utenrikspolitikk, mens samarbeid om teknologisk innovasjon stadig blir viktigere. Da Norge raskt anerkjente Folkerepublikken i 1950, var rederinæringen den ivrigste pådriveren. Da det politiske samarbeidet ble brutt av Kina etter fredsprisen til Liu Xiaobo, var rederne og oppdrettsnæringen aller mest bekymret. De første fulgte sin tradisjon med diskret arbeid i kulissene, mens den ennå unge oppdrettsbransjen lagde høyere bølger i offentligheten.
Noen viktige, ja helt avgjørende momenter i kinesisk politikk holdes i bakgrunnen i Kinas omgang med utlandet, ikke minst med vestlige, demokratiske stater. Også fra offisielt hold i de samme vestlige demokratiene vil man helst ikke berøre disse delene av kinesisk politikk. I stedet snakker man, som i Norge, om at Kina «har et annet styresett».
Partiet og makten
Den kinesiske partiledelsen har siden demokratibevegelsen i 1989, og ikke minst etter at kommunistregimene i Øst-Europa kollapset samme år og Sovjetunionen gikk i oppløsning to år senere, hatt som overordnet krav til alle endringer at de ikke skal svekke partiets makt.
Kinas nåværende partileder og president brukte ikke lang tid før han klargjorde hvor han står i dette spørsmålet. Det skjedde i en tale til partiledere sør i landet allerede i desember 2012, bare et par uker etter at han var valgt til kommunistpartiets generalsekretær på den 18. partikongressen i november. Kjernepunktene var at kommunistpartiet aldri måtte gi fra seg makten, aldri tvile på at partiet har rett, og aldri la noen vakle i troen på Lenin, Stalin og Mao eller reise alvorlige spørsmål om kommunistpartiets syn på historien. Xi etterlot lite håp om politisk reform i demokratisk retning.
I januar 2013 begynte skriftlige kopier av talen å sirkulere blant partiledere på lavere nivå i Beijing og andre steder. Den kritiske kinesiske journalisten Gao Yu fikk innsyn, kanskje en kopi av talen, og skrev en artikkel som ble publisert på engelsk på nettstedet SeeingRedinChina, som senere er overtatt av helt andre krefter. Våren 2015 fikk 71 år gamle Gao sju års fengsel for å ha «røpet statshemmeligheter». Det mest slående i Xis tale var etter Gao Yus oppfatning, det han hadde å si om kommunismens sammenbrudd:
Hvorfor gikk Sovjetunionen i oppløsning? Hvorfor kollapset det sovjetiske kommunistpartiet? En viktig grunn var at deres idealer og tro var rystet. Til slutt ble ‘herskerens flagg over bytårnet’ byttet ut over natten. Det er en grunnleggende lærdom for oss. Å avvise Sovjetunionens og det sovjetiske kommunistpartiets historie, å avvise Lenin og Stalin, og å avvise alt annet, er å drive historisk nihilisme. Det forvirrer tankene våre og undergraver partiets organisasjoner på alle nivåer.
Xi gikk videre til å snakke om hvorfor det kinesiske forsvaret er underlagt kommunistpartiet, ikke regjeringen:
Hvorfor må vi stå fast på partiets ledelse av de militære styrkene? Fordi det er lærdommen fra Sovjetunionens sammenbrudd. I Sovjetunionen, der forsvaret ble avpolitisert, atskilt fra partiet og nasjonalisert, ble partiet avvæpnet. Noen få mennesker prøvde å redde Sovjetunionen. De tok Gorbatsjov. Men i løpet av noen dager ble dette snudd opp ned igjen, for de hadde ikke instrumentene til å utøve makt. Jeltsin holdt en tale mens han sto på en stridsvogn, men de militære svarte ikke. De holdt på sin såkalte ‘nøytralitet’. Til slutt kunngjorde Gorbatsjov oppløsningen av det sovjetiske kommunistpartiet i en munter erklæring. Et stort parti var borte på et blunk. Proporsjonalt hadde det sovjetiske kommunistpartiet flere medlemmer enn vi har, men ingen var mann nok til å reise seg og stå imot.
Kinas nåværende partileder og president brukte ikke lang tid før han klargjorde hvor han står i dette spørsmålet. Det skjedde i en tale til partiledere sør i landet allerede i desember 2012, bare et par uker etter at han var valgt til kommunistpartiets generalsekretær på den 18. partikongressen i november. Kjernepunktene var at kommunistpartiet aldri måtte gi fra seg makten, aldri tvile på at partiet har rett, og aldri la noen vakle i troen på Lenin, Stalin og Mao eller reise alvorlige spørsmål om kommunistpartiets syn på historien. Xi etterlot lite håp om politisk reform i demokratisk retning.
I januar 2013 begynte skriftlige kopier av talen å sirkulere blant partiledere på lavere nivå i Beijing og andre steder. Den kritiske kinesiske journalisten Gao Yu fikk innsyn, kanskje en kopi av talen, og skrev en artikkel som ble publisert på engelsk på nettstedet SeeingRedinChina, som senere er overtatt av helt andre krefter. Våren 2015 fikk 71 år gamle Gao sju års fengsel for å ha «røpet statshemmeligheter». Det mest slående i Xis tale var etter Gao Yus oppfatning, det han hadde å si om kommunismens sammenbrudd:
Hvorfor gikk Sovjetunionen i oppløsning? Hvorfor kollapset det sovjetiske kommunistpartiet? En viktig grunn var at deres idealer og tro var rystet. Til slutt ble ‘herskerens flagg over bytårnet’ byttet ut over natten. Det er en grunnleggende lærdom for oss. Å avvise Sovjetunionens og det sovjetiske kommunistpartiets historie, å avvise Lenin og Stalin, og å avvise alt annet, er å drive historisk nihilisme. Det forvirrer tankene våre og undergraver partiets organisasjoner på alle nivåer.
Xi gikk videre til å snakke om hvorfor det kinesiske forsvaret er underlagt kommunistpartiet, ikke regjeringen:
Hvorfor må vi stå fast på partiets ledelse av de militære styrkene? Fordi det er lærdommen fra Sovjetunionens sammenbrudd. I Sovjetunionen, der forsvaret ble avpolitisert, atskilt fra partiet og nasjonalisert, ble partiet avvæpnet. Noen få mennesker prøvde å redde Sovjetunionen. De tok Gorbatsjov. Men i løpet av noen dager ble dette snudd opp ned igjen, for de hadde ikke instrumentene til å utøve makt. Jeltsin holdt en tale mens han sto på en stridsvogn, men de militære svarte ikke. De holdt på sin såkalte ‘nøytralitet’. Til slutt kunngjorde Gorbatsjov oppløsningen av det sovjetiske kommunistpartiet i en munter erklæring. Et stort parti var borte på et blunk. Proporsjonalt hadde det sovjetiske kommunistpartiet flere medlemmer enn vi har, men ingen var mann nok til å reise seg og stå imot.
"Dokument 9"
Internasjonale medier har rapportert en økende press på opposisjonelle av alle slag under Xi Jinpings styre. Fra kommunistpartiets side er det kommet omfattende, strenge instrukser. Blant de mest kjente er det som kalles «Dokument 9», ganske enkelt fordi det skal ha vært det niende direktivet fra sentralkomiteen i kommunistpartiet i 2013. Ifølge ChinFile, nyhetstedet til det amerikanske Asia Society, var det ikke definitivt bevist at direktivet stammet fra sentralkomiteen. Det kunne også være fra en fraksjon, advarte nettstedet ved publiseringen. Siden har imidlertid kinesiske myndigheter svekket tvilen om at dokumentet var ekte med dommen mot ovennevnte Gao Yu.
«Dokument 9» handler grovt fortalt om hvordan vestlig tankegods skal bekjempes i Kina. Det ble først publisert av det USA-baserte, kinesiskspråklige magasinet Mingjing Magazine i september 2013, for deretter å bli offentliggjort på engelsk av ChinaFile i november samme år. Betydningen av instruksene ble snart synlige, skrev ChinaFile: «En bekymringsfullt hard reaksjon mot menneskerettighetsadvokater, medier, akademikere og andre uavhengige tenkere har fulgt». Redaksjonen var overbevist om at dokumentet var autentisk.
Originaltittel på dokumentet var «Kommuniké om den nåværende tilstanden i den ideologiske sfæren». Undertittelen var «Notat fra hovedkontoret til Kinas kommunistiske partis sentralkomité», datert 22. april 2013.
Etter en meget lang innledning der man ramser opp alt som går bra for partiet, beskriver partiledelsen den ideologiske kampen som komplisert og intens. Så følger en katalog over fiendtlige, ideologiske fremstøt: Å fremme vestlig, konstitusjonelt demokrati, universelle verdier, det sivile samfunn, nyliberalisme, vestlige ideer om journalistikk, undergraving av det nye Kina og Kinas kommunistpartis historie, og endelig at det stilles spørsmålstegn ved Kinas reformperiode og sosialistiske karakter.
De som går inn for slike ideer, altså sentrale kjennetegn ved demokratiske samfunn, omtales som «vestlige, antikinesiske krefter» og «interne dissidenter», og de arbeider sammen i enslags sammensvergelse rettet mot den kinesiske sosialismen og ettpartistaten. «De prøver å infiltrere Kinas ideologiske sfære og utfordre vår ideologiske hovedretning», sier dokumentet, og det skjer på alle tenkelige måter som ideer fremmes på. Noe av det siste, heter det, er åpne brev og erklæringer, underskriftskampanjer for politisk reform, krav om at ledere skal oppgi sine formuer og avsløring av korrupsjon på internett.
Hvis vi tillater disse ideene å spre seg, vil de forstyrre folks eksisterende konsensus i viktige spørsmål som hvilket flagg de skal heise, hvilken vei de skal ta, hvilke mål vi skal forfølge etc., og dette vil forstyrre var nasjons stabile framgang med reform og utvikling.
Mange forsvarere av Kina liker å understreke hvor uviktige dissidentene er, at de ikke har noen støtte av betydning. Men det slående er at nettopp de demokratiske tendensene som dissidentene representerer, beskrives som så truende.
Militær ekspansjon
I flere år har Kina, under dekke av å stå for «en fredelig framvekst», den engelske frasen er «peaceful rise», gjennomført en voldsom militær opprustning. Forsvarsbudsjettet har offisielt hatt en årlig økning på ti-tolv prosent. Noen eksperter mener det virkelige budsjettet er enda høyere fordi viktige poster for den militære utvikling ikke står på forsvarsbudsjettet.I de senere år har Kina samtidig fremmet krav i Øst-Kinahavet på de ubebodde øyene som de kaller Diaoyu, men som Japan kaller Senkaku. Japan fastholder at øyene er deres. Øystriden har vært på randen av å utløse militære episoder som raskt kunne eksplodert til noe større.
I Sør-Kinahavet gjør Kina krav på 90 prosent av et havområde på størrelse med Middelhavet, i strid med kravene fra Vietnam, Filippinene, Malaysia, Brunei og delvis Taiwan. Kinas grunnlag er å henvise til et ni-strekers kart som ikke er anerkjent av noe internasjonalt organ. Kartet stammer fra Kuomintang-regjeringen i 1947 og ble Folkerepublikkens offisielle krav to år senere. Satellittbilder viser at Kina har begynt å bygge ut det som ligner havner og flyplasser på rev og øyer i havområdet, ofte ved å forstørre dem med store mengder sand og betong. Kina sier landet bare svarer på utbygging foretatt av andre stater i området.
«Dokument 9» handler grovt fortalt om hvordan vestlig tankegods skal bekjempes i Kina. Det ble først publisert av det USA-baserte, kinesiskspråklige magasinet Mingjing Magazine i september 2013, for deretter å bli offentliggjort på engelsk av ChinaFile i november samme år. Betydningen av instruksene ble snart synlige, skrev ChinaFile: «En bekymringsfullt hard reaksjon mot menneskerettighetsadvokater, medier, akademikere og andre uavhengige tenkere har fulgt». Redaksjonen var overbevist om at dokumentet var autentisk.
Originaltittel på dokumentet var «Kommuniké om den nåværende tilstanden i den ideologiske sfæren». Undertittelen var «Notat fra hovedkontoret til Kinas kommunistiske partis sentralkomité», datert 22. april 2013.
Etter en meget lang innledning der man ramser opp alt som går bra for partiet, beskriver partiledelsen den ideologiske kampen som komplisert og intens. Så følger en katalog over fiendtlige, ideologiske fremstøt: Å fremme vestlig, konstitusjonelt demokrati, universelle verdier, det sivile samfunn, nyliberalisme, vestlige ideer om journalistikk, undergraving av det nye Kina og Kinas kommunistpartis historie, og endelig at det stilles spørsmålstegn ved Kinas reformperiode og sosialistiske karakter.
De som går inn for slike ideer, altså sentrale kjennetegn ved demokratiske samfunn, omtales som «vestlige, antikinesiske krefter» og «interne dissidenter», og de arbeider sammen i enslags sammensvergelse rettet mot den kinesiske sosialismen og ettpartistaten. «De prøver å infiltrere Kinas ideologiske sfære og utfordre vår ideologiske hovedretning», sier dokumentet, og det skjer på alle tenkelige måter som ideer fremmes på. Noe av det siste, heter det, er åpne brev og erklæringer, underskriftskampanjer for politisk reform, krav om at ledere skal oppgi sine formuer og avsløring av korrupsjon på internett.
Hvis vi tillater disse ideene å spre seg, vil de forstyrre folks eksisterende konsensus i viktige spørsmål som hvilket flagg de skal heise, hvilken vei de skal ta, hvilke mål vi skal forfølge etc., og dette vil forstyrre var nasjons stabile framgang med reform og utvikling.
Mange forsvarere av Kina liker å understreke hvor uviktige dissidentene er, at de ikke har noen støtte av betydning. Men det slående er at nettopp de demokratiske tendensene som dissidentene representerer, beskrives som så truende.
Militær ekspansjon
I flere år har Kina, under dekke av å stå for «en fredelig framvekst», den engelske frasen er «peaceful rise», gjennomført en voldsom militær opprustning. Forsvarsbudsjettet har offisielt hatt en årlig økning på ti-tolv prosent. Noen eksperter mener det virkelige budsjettet er enda høyere fordi viktige poster for den militære utvikling ikke står på forsvarsbudsjettet.I de senere år har Kina samtidig fremmet krav i Øst-Kinahavet på de ubebodde øyene som de kaller Diaoyu, men som Japan kaller Senkaku. Japan fastholder at øyene er deres. Øystriden har vært på randen av å utløse militære episoder som raskt kunne eksplodert til noe større.
I Sør-Kinahavet gjør Kina krav på 90 prosent av et havområde på størrelse med Middelhavet, i strid med kravene fra Vietnam, Filippinene, Malaysia, Brunei og delvis Taiwan. Kinas grunnlag er å henvise til et ni-strekers kart som ikke er anerkjent av noe internasjonalt organ. Kartet stammer fra Kuomintang-regjeringen i 1947 og ble Folkerepublikkens offisielle krav to år senere. Satellittbilder viser at Kina har begynt å bygge ut det som ligner havner og flyplasser på rev og øyer i havområdet, ofte ved å forstørre dem med store mengder sand og betong. Kina sier landet bare svarer på utbygging foretatt av andre stater i området.
Ifølge nettstedet GlobalSecurity.org foregår Kinas ekspansjon på minst sju steder i Sør-Kinahavet. Kineserne har avvist Filippinenes henvisning av saken til FNs havrettsdomstol i 2013, men henvendte seg selv til FN om striden med Vietnam. Det norske forsvarets etterretningstjeneste fastslår i sin siste åpne vurdering for 2015 at for Asia i dag «er derimot den største umiddelbare faren knyttet til eskalering av territorialkonfliktene i Øst- og Sør-Kina-havet».
Forsvarets etterretningstjeneste fastslår at Xi Jinping ønsker å gjenreise Kinas internasjonale status, og at hans visjon, eller «Kina-drøm», er en nasjonal revitalisering, slik at landet igjen kan innta det kineserne mener er deres rettmessige plass i verden. «Det inkluderer også et ønske om at Kina, ved siden av USA, skal være én av to dominerende verdensmakter. Et sterkt Kina skal baseres på to fundamenter, en sterk økonomi og en sterk militærmakt».
Reformslutt?
Kina er en raskt ekspanderende makt der hver femte verdensborger lever under et udemokratisk, autoritært styre og er nektet både politisk frihet, stemmerett, adgang til selv å danne fagforeninger og kunstnerisk frihet. De har ikke tilgang til et uavhengig rettsvesen som kan bedømme statens anklager på grunnlag av et demokratisk vedtatt lovverk som respekterer menneskerettighetene. Det er delte meninger om på hvilke områder forholdene er blitt bedre siden partiet slo ned studentenes demonstrasjon på Den himmelske freds plass i 1989. På flere måter er 1980-tallet det frieste tiåret i Kina siden 1930-tallet. Kunstnerisk eksperimentering, uærbødig litteratur og provoserende ytringer ga i hvert fall folk i storbyene et etterlengtet pusterom fra 40 års dogmatisk maoisme og leninistisk undertrykkelse, selv om den mest høyrøstede opposisjonen nesten alltid ble slått ned. En berusende følelse av oppvåkning som hadde paralleller til ungdomsopprøret i Vesten i 1960- og 70-årene.
Siden er levestandarden økt kraftig og lovverket modernisert på flere felt. Det er innført lokalvalg som riktignok ikke rokker maktforholdet mellom parti og folk, men som i beste fall kan bli en kile for virkelige juridiske reformer. Forsvarsadvokater bruker grunnlovens formuleringer til å kreve frifinnelse av tiltalte for politiske og andre ytringer, som regel uten å lykkes. En bestemmelse fra 1955 som eksplisitt nekter domstolene å anvende grunnlovsparagrafer i straffesaker, står fortsatt i lovbøkene.
Flere reformer er halvhjertede. Mao opprettet i 1957 tvangsarbeidsleirene dit kristne som brøt forbudet mot såkalte hjemme-kirker, andre troende, folk som protesterte mot myndighetene, politisk opposisjonelle, omstreifere og prostituerte ble sendt for omskolering uten lov og dom. Der kunne de bli holdt i slaveliknende arbeid i opptil fire år. I 2008 satt offisielt 160 000 kinesere i disse leirene, men i januar 2013 erklærte myndighetene at de skulle stenges. Landet har fortsatt mange fangeleire under andre navn. Politiet i Kina gir nødig fra seg sin hevdvunne adgang til å sperre folk inne uten dom og driver selv egne psykiatriske institusjoner.
Liberale ideer
Forsvarets etterretningstjeneste fastslår at Xi Jinping ønsker å gjenreise Kinas internasjonale status, og at hans visjon, eller «Kina-drøm», er en nasjonal revitalisering, slik at landet igjen kan innta det kineserne mener er deres rettmessige plass i verden. «Det inkluderer også et ønske om at Kina, ved siden av USA, skal være én av to dominerende verdensmakter. Et sterkt Kina skal baseres på to fundamenter, en sterk økonomi og en sterk militærmakt».
Reformslutt?
Kina er en raskt ekspanderende makt der hver femte verdensborger lever under et udemokratisk, autoritært styre og er nektet både politisk frihet, stemmerett, adgang til selv å danne fagforeninger og kunstnerisk frihet. De har ikke tilgang til et uavhengig rettsvesen som kan bedømme statens anklager på grunnlag av et demokratisk vedtatt lovverk som respekterer menneskerettighetene. Det er delte meninger om på hvilke områder forholdene er blitt bedre siden partiet slo ned studentenes demonstrasjon på Den himmelske freds plass i 1989. På flere måter er 1980-tallet det frieste tiåret i Kina siden 1930-tallet. Kunstnerisk eksperimentering, uærbødig litteratur og provoserende ytringer ga i hvert fall folk i storbyene et etterlengtet pusterom fra 40 års dogmatisk maoisme og leninistisk undertrykkelse, selv om den mest høyrøstede opposisjonen nesten alltid ble slått ned. En berusende følelse av oppvåkning som hadde paralleller til ungdomsopprøret i Vesten i 1960- og 70-årene.
Siden er levestandarden økt kraftig og lovverket modernisert på flere felt. Det er innført lokalvalg som riktignok ikke rokker maktforholdet mellom parti og folk, men som i beste fall kan bli en kile for virkelige juridiske reformer. Forsvarsadvokater bruker grunnlovens formuleringer til å kreve frifinnelse av tiltalte for politiske og andre ytringer, som regel uten å lykkes. En bestemmelse fra 1955 som eksplisitt nekter domstolene å anvende grunnlovsparagrafer i straffesaker, står fortsatt i lovbøkene.
Flere reformer er halvhjertede. Mao opprettet i 1957 tvangsarbeidsleirene dit kristne som brøt forbudet mot såkalte hjemme-kirker, andre troende, folk som protesterte mot myndighetene, politisk opposisjonelle, omstreifere og prostituerte ble sendt for omskolering uten lov og dom. Der kunne de bli holdt i slaveliknende arbeid i opptil fire år. I 2008 satt offisielt 160 000 kinesere i disse leirene, men i januar 2013 erklærte myndighetene at de skulle stenges. Landet har fortsatt mange fangeleire under andre navn. Politiet i Kina gir nødig fra seg sin hevdvunne adgang til å sperre folk inne uten dom og driver selv egne psykiatriske institusjoner.
Liberale ideer
Det er liten tvil om at liberale ideer har styrket seg vesentlig i befolkningen de siste tiårene. Samtidig finnes det store konservative og nasjonalistiske befolkningsgrupper som foretrekker et autoritært system. I Kina betegnes de sistnevnte gjennomgående som landets politiske og ideologiske venstreside, og blant forskere, mens tilhengerne av demokrati og privat eiendomsrett omtales som Kinas høyre fløy. Siden Kina ikke lenger er en totalitær stat etter strenge definisjoner, ønsker partiledelsen folkelig oppslutning om sin politikk. Folkelig motstand blir en trussel og potensielt destabiliserende for regimet. Kommunistpartiet spiller gjennomgående på lag med det konservative venstre i befolkningen og motarbeider det liberale høyre med sensur, propaganda og straff.
Våren 2015 kom en ny og oppsiktsvekkende kartlegging av kinesiske holdninger fra de to forskerne Jennifer Pan og Yiqing Xu ved henholdsvis Harvard og MIT. Undersøkelsen baserer seg ikke på et tilfeldig, representativt utvalg, men på en åpen nettsurvey med 171 830 respondenter som alle svarte på 50 faglig utvalgte spørsmål om holdninger og oppfatninger. IP-adresser er brukt for geografisk fordeling. Siden bare 51 prosent av kineserne har internettilgang (2013) og undersøkelsen har klart størst oppslutning fra unge med høyere utdannelse, er råtallene etterpå vektet med metoder forskerne mener gir et representativt bilde av hvordan befolkningen ideologisk trekker mot to poler med gjennomgående samlede oppfatninger: Kinas venstre og høyre.
Venstre er gjennomgående nasjonalistisk, legger vekt på tradisjonelle verdier og moral, støtter autoritært styre og mener staten skal spille en stor rolle i økonomien. Høyre heller sterkt mot frie valg, individets rettigheter, ytringsfrihet og markedsøkonomi. De siste har gjennomgående høyere utdanning og inntekt enn de første, og kystbyene er klart mer liberale enn innlandet, med Xinjiang som grenser til Mongolia og Kazakhstan i nordvest, som den mest konservative provinsen. Shanghai er mest liberal. Når byene og middelklassen er mest liberale, demonstrerer det utfordringene den økonomiske veksten skaper for kommunistpartiet.
Foreløpig kan det likevel se ut som kommunistpartiet har sterk ryggdekning i befolkningen. Hele 85 prosent av kineserne stoler mye eller svært mye på regjeringen ifølge World Value Survey. Et stort flertall legger større vekt på stabilitet, sikkerhet og økonomisk framgang enn på frihet og liberale verdier. Domstolene, hæren, politiet og myndighetene høster stor tillit. Samtidig mener 70 prosent at demokrati er en god styreform for Kina og at ledere bør velges. Det er vanskelig å tolke disse tallene, for flertallet mener samtidig at landet er ganske demokratisk i dag.
Ved veis ende
De politiske reformene kan snart være ved veis ende, mener en kinesisk akademiker som skriver en svært interessant analyse under pseudonymet Youwei i tidsskriftet Foreign Affairs. Siden partiet la maoismen bak seg i 1978, har det ledet landet med stor suksess ved hjelp av det han kaller autoritær tilpasning, en serie politiske reformer som skal erstatte grunnleggende endring av samfunnssystemet: Under Deng Xiaoping betød det å reformere landbruket og slippe entreprenørøkonomien fri. Under Jiang Zemin ble markedsøkonomien offisiell politikk, de statseide virksomhetene reformert og Kina gikk med i Verdens handelsorganisasjon WTO. Hu Jintao og Wen Jibao reformerte det sosiale sikkerhetsnettet. Mange venter en ny runde store reformer under Xi Jinping – men de kan bli skuffet.
Youwei mener rommet for reformer snart er uttømt innenfor Kinas autoritære rammeverk. Grunnen er særlig at de endringene som nå trengs, som å avvikle statsmonopoler i sentrale økonomiske sektorer, privatisere landbruksjorda, flytte makt over finanspolitikken fra Folkekongressen og etablere et uavhengig rettsvesen, vil rokke ved partiets makt. Den andre hindringen er at motstanderne av reformer er samlet i en mektig blokk partiet må lene seg på i kampen mot de liberale.
Optimismen blant norske og andre vestlige politikere som venter at regimet vil fortsette ferden mot demokrati bare makthaverne møtes med større respekt og mer systemlojal opposisjon, kan dermed være malplassert. Det er i alle fall tvilsomt om man ensidig bør bygge norsk utenrikspolitikk overfor stormakten på slike forventninger.
Ossietzky
Fredsprisen i 2010 skapte den uten sammenlikning største krisen i forholdet mellom Norge og Kina siden anerkjennelsen i 1950 og etableringen av diplomatiske forbindelser seks år senere. Man skal vokte seg for å trekke historiske paralleller langt, men ikke siden prisen til Carl von Ossietzky i 1936 har en stat reagert like sterkt på at en dissident har fått prisen. Både Ossietzky og Liu ble sittende i fengsel, ingen fikk representere dem under overrekkelsen i Oslo, og Tyskland svarte også med statlige represalier, riktignok langt svakere enn dem Kina grep til.
Bekymringene for stormaktens reaksjon slo også inn i Storting og Nobelkomité i 1936. Utenriksminister Halvdan Koht fra Arbeiderpartiet trakk seg fra komiteens behandling av fredsprisen og fikk følge av Venstres parlamentariske leder Johan Ludwig Mowinkel, som begrunnet det med at han var utenriksminister til 1935. Nobelkomiteens leder Fredrik Stang sa seg enig i Kohts avgjørelse fordi «den helt uriktige oppfatning kan nemlig sanne sig, at utenriksdepartementet og derigjennom den norske stat er ansvarlig for Nobelkomiteens utdelinger».
Den offentlige debatten om fredsprisen gikk også uvanlig høyt da den tyske skribenten og redaktøren fikk den. Arbeiderbevegelsen og et flertall av forfatterne var blant støttespillerne, men også liberale borgerlige sluttet opp om tildelingen. Aftenposten, Morgenbladet og Nationen kritiserte kandidaten hardt i forkant av beslutningen. «Det vilde være en hån mot selve fredens ide å utdele denne pris til Ossietzky», skrev tyskvennlige Aftenposten.
Motstanderne la særlig vekt på at Ossietzky var ytterliggående og ikke hadde gjort noe som var stort nok til en fredspris, at de venstreradikale forkjemperne brukte ham som et våpen i agitasjonen mot Tyskland, og at en tildeling til tyskeren ville skade Nobelkomiteens anseelse og Norges omdømme i Tyskland.
Motstanderne la særlig vekt på at Ossietzky var ytterliggående og ikke hadde gjort noe som var stort nok til en fredspris, at de venstreradikale forkjemperne brukte ham som et våpen i agitasjonen mot Tyskland, og at en tildeling til tyskeren ville skade Nobelkomiteens anseelse og Norges omdømme i Tyskland.
Kinas reaksjon
Kina har naturlig nok reagert på sammenstillingen av fredsprisene til antinazisten og dissidenten og de to landenes reaksjon. Tyskland på 30-tallet og dagens Kina har da også lite annet til felles enn at de er udemokratiske, partistyrte og fremadstormende. Nazistregimet forberedte storkrig og masseutryddelse, Kina opptrer fredelig på verdensarenaen, og mens den første var på vei mot det totale barbari, er den andre forhåpentlig på vei mot større frihet. Harmoni er regimets fremste slagord. Den ubehagelige assosiasjonen er et produkt av måten Kina valgte å reagere på fredsprisen, et reaksjonsmønster som også har klare likhetspunkter med kinesernes iherdige protester mot karikaturtegninger på 1950-tallet, sirkusforestillinger med taiwanske flagg og fredsprisen til Dalai Lama i 1989.
Hvis opptrappingen skyldes at et sterkere Kina tar hardere økonomiske og diplomatiske midler i bruk når demokratiske land fungerer som de er ment å gjøre, er Beijings gevinst på den internasjonale arena kanskje kortvarig. Sanksjonene mot Norge skremmer nok myndigheter i flere land fra å hylle eller møte noen av landets dissidenter, slik at de ikke skal havne i samme uføre som oss. Den overdrevne og langvarige straffen skaper samtidig usikkerhet om hvor mye man bør stole på Kinas forsikringer om vennskapelig kontakt med omverdenen. Det er ingen fordel for Kinas samarbeid med vestlige land og en kostnad som kanskje vil få regimet til å ombestemme seg.
Sanksjonene mot Norge kan også være uttrykk for det kinesiske regimets usikkerhet og svakhet. Det virker direkte ustabilt å reagere slik på et komitevedtak i et annet land. De katastrofale resultatene av Maos politikk, utrenskninger og kampanjer tvang partiet inn på en ny kurs. Den nye kursen representerer samtidig en risiko for å tape kontrollen over Midtens rike og i verste fall oppløsning og opprør.
De fleste observatører tror Kina fortsetter som nå i ganske lang tid. Mulighetene for økonomisk vekst er ikke uttømt, oppslutningen om partistaten er betydelig og regimet har store ressurser og sofistikerte, udemokratiske metoder for å beholde kontrollen. Partiet styrer landet etter det gamle Mao-sitatet «En liten gnist kan starte en præriebrann", men med motsatt budskap av det opprøret Mao ville fremme da han skrev sitt essay i 1930. Alt som kan utvikle seg til en effektiv politisk opposisjon, kveles i fødselen. Partistaten kan gradvis bli mer liberal, men den kan også bli mer autoritær og få flere totalitære trekk enn i dag. Overfor et slikt system, er det nødvendig å holde fast ved noen prinsipper.
Sanksjonene mot Norge kan også være uttrykk for det kinesiske regimets usikkerhet og svakhet. Det virker direkte ustabilt å reagere slik på et komitevedtak i et annet land. De katastrofale resultatene av Maos politikk, utrenskninger og kampanjer tvang partiet inn på en ny kurs. Den nye kursen representerer samtidig en risiko for å tape kontrollen over Midtens rike og i verste fall oppløsning og opprør.
De fleste observatører tror Kina fortsetter som nå i ganske lang tid. Mulighetene for økonomisk vekst er ikke uttømt, oppslutningen om partistaten er betydelig og regimet har store ressurser og sofistikerte, udemokratiske metoder for å beholde kontrollen. Partiet styrer landet etter det gamle Mao-sitatet «En liten gnist kan starte en præriebrann", men med motsatt budskap av det opprøret Mao ville fremme da han skrev sitt essay i 1930. Alt som kan utvikle seg til en effektiv politisk opposisjon, kveles i fødselen. Partistaten kan gradvis bli mer liberal, men den kan også bli mer autoritær og få flere totalitære trekk enn i dag. Overfor et slikt system, er det nødvendig å holde fast ved noen prinsipper.
Norges troverdighet
Norge har tapt økonomisk på Kinas straffetiltak og boikotten reduserer vår slagkraft på noen internasjonale arenaer. Men det er verken slik at en løsning på klimautfordringene eller oppbyggingen av sivilsamfunn i Kina, står og faller på norsk innsats. Det er lite, om noe, som tyder på at vi kan gjøre noe for å løse konflikten med den kinesiske partiledelsen uten at det vil gå dramatisk utover vår troverdighet og internasjonale prestisje.
Professor Andrew J. Nathan ved Columbia University i New York, anerkjent som en av USAs fremste Kina-spesialister og aktiv i menneskerettighetsspørsmål, sier i et intervju for denne boka:
Hvis Norge skulle tilpasse seg Kinas krav, vil verden selvfølgelig legge merke til det. Verden har jo allerede merket seg Norges forsøk på delvis å imøtekomme Kina ved å la være å møte Dalai Lama. Det vil åpenbart ødelegge Norges ry som forsvarer av demokrati, integritet og uavhengighet. Men kanskje enda viktigere: Det vil sende et signal om kinesisk makt og skremme regjeringer og intellektuelle over hele verden fra å utfordre Kinas regjering.
Forbindelsen mellom Norge og Kina har knaket i sammenføyningene mange ganger siden kommunistpartiet grep makten i 1949. Det skyldes ikke direkte arv fra fortida, noe som spiller sterkt inn i Kinas forhold til Japan og en rekke naboer og til kolonimakter som opprettet de såkalte konsesjonene i Midtens rike for å beskytte egne forretningsinteresser. Vi var heller ikke involvert da borgerkrigen mot Kuomintang foregikk, mens USAs støtte til Chiang kai-shek før og under den kalde krigen har kastet lange skygger. Den unge staten Norge har knapt annen historisk bagasje i Kina enn misjonærer og shipping. Riktignok er det i ettertid blitt kjent at norske skipsoffiserer bisto Nato-alliertes etterretning mot Folkerepublikken på 1950-tallet og kanskje senere, men det skapte ikke varige gnisninger at dette kom fram.
Professor Andrew J. Nathan ved Columbia University i New York, anerkjent som en av USAs fremste Kina-spesialister og aktiv i menneskerettighetsspørsmål, sier i et intervju for denne boka:
Hvis Norge skulle tilpasse seg Kinas krav, vil verden selvfølgelig legge merke til det. Verden har jo allerede merket seg Norges forsøk på delvis å imøtekomme Kina ved å la være å møte Dalai Lama. Det vil åpenbart ødelegge Norges ry som forsvarer av demokrati, integritet og uavhengighet. Men kanskje enda viktigere: Det vil sende et signal om kinesisk makt og skremme regjeringer og intellektuelle over hele verden fra å utfordre Kinas regjering.
Forbindelsen mellom Norge og Kina har knaket i sammenføyningene mange ganger siden kommunistpartiet grep makten i 1949. Det skyldes ikke direkte arv fra fortida, noe som spiller sterkt inn i Kinas forhold til Japan og en rekke naboer og til kolonimakter som opprettet de såkalte konsesjonene i Midtens rike for å beskytte egne forretningsinteresser. Vi var heller ikke involvert da borgerkrigen mot Kuomintang foregikk, mens USAs støtte til Chiang kai-shek før og under den kalde krigen har kastet lange skygger. Den unge staten Norge har knapt annen historisk bagasje i Kina enn misjonærer og shipping. Riktignok er det i ettertid blitt kjent at norske skipsoffiserer bisto Nato-alliertes etterretning mot Folkerepublikken på 1950-tallet og kanskje senere, men det skapte ikke varige gnisninger at dette kom fram.
Norge som "Kinas Cuba"
De diplomatiske og politiske konfliktene med Norge har, som vi forsøker vise i denne boka, først og fremst to kilder: Kinas uvilje mot å akseptere demokratiets spilleregler også når de anvendes i utlandet, dersom det fører til handlinger kineserne finner fornærmende. Og ønsket om å sette foten hardt ned mot enkelt-regjeringer som forsvarer menneskerettighetene på måter som kan utfordre regimet i Beijing. Protester og diplomatiske noter mot sirkusforestillinger og karikaturtegninger var hyppige under Maos 27 år som diktator. Men Kina var tross folketallet en svak nasjon på den globale arena og måtte nøye seg med klager. Selv fredsprisen til Dalai Lama i 1989 ga få følbare represalier utover at det privilegiet nordmenn hadde i form at kostnadsfritt visum til Kina, falt bort. Den voldelige undertrykkelsen av studenter og sympatisører truet med å isolere Kina i lang tid, dermed var spillerommet for sanksjoner veldig trangt.
Det er annerledes nå. Victor Gao, tidligere tolk for Deng Xiaoping og senere direktør for Kinas forbund for internasjonale studier (CNAIS), står makthaverne i Beijing nær. Da han besøkte Oslo i 2012, advarte Gao Norge mot å bli «Kinas Cuba». Han pekte på at USAs boikott av Cuba hadde vart i 50 år og fryktet en liknende framtid for kontakten mellom Norge og Folkerepublikken: «Hvis dere skaper trøbbel, får dere som fortjent. Det er spillets regler.»
Slike advarsler virker selvsagt både på norsk opinion og på diplomater, politikere med globale ambisjoner og næringslivsledere. Vi mener likevel historien om konflikter i kontakten med Kina forteller at det er bedre å utstå kjeft og represalier, enn å bøye seg for presset. Det finnes motkrefter til Kinas autoritære ledere, både i og utenfor kommunistpartiet. Norge har råd til å vente på at disse vinner fram, hvis ikke Xi Jinping eller hans etterfølgere tar til fornuften i mellomtiden.
Informasjon om boken fra Kagge forlag
Kjøp boken
