Sytti år etter verdenskrigens slutt er det både riktig og naturlig å dvele ved tragediene i Hiroshima og Nagasaki. Men i mylderet av tall over døde og sårede er det lett å glemme kinesernes lidelser i krigsårene fra 1937 til 1945.
Torbjørn Færøvik
forfatter og historiker
Kina
ble invadert av Japans keiserlige armé i 1937. Japanernes offisielle mål var å
skape en ”stor-asiatisk sfære av felles rikdom”. Da krigen var over i august
1945, lå rundt 20 millioner sivile kinesere igjen på slagmarken. Den kinesiske
regjeringshærens tap ble anslått til vel 1,3 millioner, mens den Mao-ledede
Røde hær skal ha ofret 160 000 soldater. I tillegg kom det ubeskrivelig store
antall sårede og savnede på begge sider. Kineserne var bokstavelig talt på
knærne. Først etter at den påfølgende borgerkrigen var over i 1949, fikk de
krefter og pusterom til å reise seg på ny.
Som naboer hadde Kina og Japan en lang historie
preget av samarbeid og rivalisering. I århundrer hadde japanerne mottatt
viktige kulturimpulser fra Kina, som skriftspråket og buddhismen. I lange
perioder levde japanerne i skyggen av det mektige ”Midtens rike”, men på
slutten av 1800-tallet tok de sitt monn igjen. Mens det keiserlige Kina strevde
med å fornye seg, sto Japan i moderniseringens tegn. Resultatet viste seg i
1895, da kineserne led et forsmedelig nederlag i det som er blitt kalt ”Den
første kinesisk-japanske krig”.
Krigen fra 1937 til 1945 ble den andre – og
styggeste. Den 13. desember 1937 rykket japanerne inn i Nanjing, den gang
landets hovedstad. Med et ble byen forvandlet til et moderne Dantes inferno.
Soldater som sivile ble henrettet en
masse, og drapsorgien varte i flere uker.
Da krigen var over, anslo Det
internasjonale militære tribunal for Det fjerne østen at minst 260 000 sivile
ble drept under ”voldtekten av Nanjing”. Ikke engang atombomben i Hiroshima
klarte å ta livet av så mange. Senere har flere eksperter, noen av dem
kinesiske, hevdet at mer enn 300 000 ble drept. Iris Chang trekker samme
konklusjon i sin innsiktsfulle bok The
Rape of Nanjing. Japanske eksperter har operert i motsatt ende av skalaen,
med anslag på mellom 100 000 og 220 000 drepte. De sprikende anslagene skyldes
ikke bare ekspertenes ulike nasjonale og politiske ståsted, men også deres
ulike definisjoner av bygrensen og varigheten av massakren.
Før japanerne erobret Nanjing, sørget Chiang
Kaishek, Kinas daværende leder, for å evakuere regjeringsadministrasjonen til
Chongqing, en antatt tryggere by i landets indre. Men snart ble også den
angrepet av japanske bombefly. Brannbombene antente flere småbranner som snart
forente seg til et frådende flammehav. Flere tusen mennesker ble svidd til
aske, andre tusener flyktet i panikk.
Japanerne klarte aldri å utslette Chongqing.
Etter tre års krig hadde de erobret kystbyene og områdene innenfor, men det
store baklandet forble uoppnåelig. Frontene fulgte et buktende belte mellom det
fruktbare slettelandet i øst og fjellene innenfor. Heller enn å åpne nye
fronter begrenset japanerne seg til å plyndre mest mulig i de områdene de
kontrollerte. Kineserne svarte med å ødelegge veier, broer og jernbaner som
fienden kunne tenkes å dra nytte av.
Bøndene som bodde i dette beltet, blødde og led, og millioner ble drept.
Kina hadde den gang én lege pr. 45 000 innbyggere.
Lidelsene ble forsterket av
naturkatastrofene som hjemsøkte folk og land. Tørke det ene året, flom det
neste. I 1942 ble Henan-provinsen rammet av tørke. Under normale forhold var
den Nord-Kinas viktigste kornkammer. Mens vårregnet falt i 1943, reiste
journalistene Annalee Jacoby og Theodore White gjennom provinsen: ”Stillheten
var likefrem skremmende … Det lå et lik i veien. En slank og pen pike som ikke
kunne være mer enn sytten år gammel, lå på den fuktige jorden med stivnede, blå
lepper; øynene sto åpne i døden, og det regnet ned i dem.” Henan hadde den gang tretti millioner
innbyggere. Mellom 1,5 og 2 millioner innbyggere sultet i hjel, ytterligere tre
millioner la på flukt.
Det er neppe tvil om at Kinas motstandsevne
ble svekket av at landet hadde to arméer som mistrodde hverandres hensikter.
Nasjonalisthæren på den ene siden, Maos gerilja på den andre. Begge la
hindringer i veien for hverandre, og ved flere anledninger barket de sammen.
Mao anklaget nasjonalistene for vanstyre og korrupsjon, mens Chiang hevdet at
kommunistene brukte mest energi på å ekspandere på nasjonalisthærens
bekostning. Ordkrigen om hvem som gjorde hva, pågår fremdeles.
I 1944 ebbet japanernes siste offensiver
ut, og tidlig i 1945 virket det som om krigen gikk mot slutten. ”Det lå
vårgalskap i luften,” rapporterte Jacoby og White. I Chongqing ble
rickshaweierne pålagt å male vognene i lyse og vennlige farger. Fagre løfter
strømmet som konfetti fra ledernes lepper. Kina skulle bli et fullverdig
demokrati, og alle skulle få ris i bollene. Mødrene, som hadde lidd mer enn de
fleste, øynet endelig håp. ”Når det blir fred,” utbrøt en av dem, ”skal jeg
kjøpe kylling og lage kyllingsuppe til barna”. Men freden skulle ikke komme før
fire år senere.
I disse dager markeres krigsjubileet over
hele Kina. Flammende taler holdes fra talerstoler i bygd og by. Selv om
krigsgenerasjonen er gått i graven, skal det lite til for å vekke til live det
slumrende anti-japanske hatet blant kineserne. Først i 1972 opprettet de to
landene diplomatiske forbindelser. Siden har samarbeidet artet seg som en berg-
og dalbanereise. Japanske investeringer i kinesisk økonomi og andre former for
kontakt har utvilsomt bidratt til å dempe motsetningene, men mye gjenstår: En meningsmåling utført i fjor
viste at 87 prosent av kineserne hadde et ”ufordelaktig” inntrykk av japanerne.
Hele 93 prosent av japanerne svarte det samme om kineserne.
Den desidert viktigste årsaken til dagens
misstemning er den pågående øystriden i Østkinahavet. Begge land gjør krav på
de små Senkaku-øyene (Diaoyu på kinesisk). Øygruppen er isolert sett uten verdi,
men er i de senere år blitt et symbol på den uopphørlige rivalisering mellom to
av Asias viktigste land. Med fortidens kriger i minne er det desto viktigere at
partene besinner seg og løser striden på fredelig vis.
Denne artikkelen sto som kronikk i Aftenposten 19. august 2015
Denne artikkelen sto som kronikk i Aftenposten 19. august 2015
