Forskningssamarbeid mellom Norge og Kina kan i mange tilfeller være nyttig og riktig. Men hvor langt skal norske forskere gå i å beile for de kinesiske kommunistene? Spørsmålet melder seg med full tyngde når Kari Kveseth og Rolf David Vogt, to representanter for norsk forskning, lar seg intervjue av Uniforum, avisen til Universitetet i Oslo, 23. april.
Torbjørn Færøvik
forfatter
Kari Kveseth er administrativ og vitenskapelig koordinator for Sinciere - Sino-Norwegian Centre for Interdisciplinary Environmental Research, mens kjemiprofessor Vogt er direktør for det samme nettverket. Til avisen forteller de at norske og kinesiske forskere tidligere i år ønsket å holde en stor miljøkonferanse i Beijing, men at konferansen måtte avlyses på kort varsel. Tillatelsen fra kinesiske myndigheter ble aldri gitt. Kveseth og Vogt er ikke i tvil om at avlysningen skyldtes det anstrengte forholdet mellom Norge og Kina.
Greit nok. Verre blir det når de begynner å snakke politikk. "Norske myndigheter bør lytte til kineserne og vise at de forstår at kineserne oppfatter fredsprisen som en ydmykelse," sier Kveseth. Forskere bør holde et høyt språklig presisjonsnivå. Kineserne har aldri uttalt seg om fredsprisen, og Liu Xiaobos navn er ukjent for de fleste. Vanlig kinesere har ingen stemme i det offentlige kinesiske rom. Når Kveseth snakker om "kineserne" mener hun kan hende det kinesiske kommunistpartiet, i praksis partiets lille toppledelse? At denne selvsupplerende eliten, som aldri har vært på valg, har for vane å skyve "folket" foran seg, er noe de fleste vet. Kveseth burde også vite det.
"Kinesernes grunnholdninger og verdier er etter min mening ikke så veldig forskjellige fra våre," supplerer Vogt. Hvem er "kineserne" i dette tilfelle? Det kinesiske kommunistpartiets grunnholdninger er i alle fall vesensforskjellig fra våre. Vi snakker om to forskjellige verdener. "Det er bare det at de lever i en annen virkelighet enn det vi gjør," fortsetter Vogt. "Vi må ha respekt nok til å forstå at vi ut fra en norsk virkelighetsoppfatning kanskje ikke alltid vet best hvordan et annet land bør styres."
Hvor fører denne tankegangen oss? Bytt ut navnet Kina med andre land hvor mennesker arresteres, tortureres og fengsles for sine meningers skyld: Nord-Korea, Aserbaidsjan, Usbekistan, Kasakhstan, Russland, Myanmar og Cuba, for bare å nevne noen. Vogt og Kveseths bes sjekke sine naive forestillinger mot den beske virkeligheten. Også for Kina-sugne forskere bør det være mulig å arbeide for bedre forbindelser med stormakten i øst og samtidig forsvare våre vestlige verdier. Avlysningen av konferansen i Beijing burde ha ansporet de to forskerne til visse refleksjoner om dagens kinesiske regime. I stedet retter de skytset mot norske myndigheter.
Det er riktig at Norge ved flere anledninger har kritisert Kina for menneskerettighetsbrudd. Det samme har mange andre land, organisasjoner og enkeltpersoner. Dette er legitimt. Kina har den samme rett til å kritisere vestlige land - og gjør det også. Kina har signert flere internasjonale avtaler om sivile og politiske rettigheter. Signaturmaktene har både rett og plikt til å overvåke at avtalene respekteres, og å kritisere hverandre om nødvendig. Vanskeligere er det ikke. At regimet i Beijing ikke tåler å bli kritisert, verken av sine egne innbyggere eller andre land, burde mane Vogt og Kveseth til dypere refleksjoner.
Vogt kjenner seg ikke igjen i norske mediers beskrivelse av Kina. I stedet for å skrive så mye om menneskerettighetsbruddene burde de vie mer spalteplass til fremskrittene på andre områder. Ja, kanskje det. Men for å kunne gjøre det, må norske journalister få visum til landet. Mange får ikke det. De får ikke en gang svar på visumsøknadene. De som slipper inn, blir underlagt alle slags restriksjoner og overvåket fra første til siste meter. Er Vogt og Kveseth, med sin lange erfaring fra Kina, virkelig ukjent med dette? Eller later de som om de ikke vet? For øvrig er det et faktum at også norske forskere stadig nektes adgang til Kina. Dette stadfester universitetsrektor Ole Petter Ottersen i samme avis: "Det skjer oftere enn før at UiO-forskere ikke får visum til Kina, og at kinesiske forskere blir nektet utreise til Norge."
Forskning, ja alt intellektuelt liv, springer ut av den frie, søkende tanke. Forskere i særdeleshet plikter å ha en kritisk distanse til et regime som det kinesiske. Har de ikke det, svikter de seg selv, sine verdier og sitt oppdrag. Vogt og Kveseth er åpenbart villige til å sage av den grenen de sitter på for å tekkes de kinesiske makthaverne. Uheldigvis er de ikke alene. Flere norske forskere med prosjekter i Kina har i de senere år gått betenkelig langt i å "forstå" regimet i Beijing. Etter seminarene og symposiene - og de talløse gode middager - virker det som om de har mistet den politiske retningssansen.
Det er bare å spenne setebeltene godt. Fra forskerhold må vi regne med å få enda flere pinlige Kina-"analyser" i årene som kommer.
Kina stoppet norsk-kinesisk konferanse
Kina-krisen rammer forskere
Hysj, kineserane kan høyre deg
