De kom i kveldsmørket. Først noen få, så enda flere. De neste dagene vokste menneskemengden til flere titusener. Så hundretusener. Så én million. Aldri hadde Kina sett maken. Et folkeopprør i hjertet av Beijing, en seks ukers beleiring av maktens fremste bastioner.
Av Torbjørn Færøvik
forfatter
Kina våren 1989. Nesten tretten år hadde gått siden formann Maos død. Under hans etterfølgere hadde flertallet av kineserne fått et bedre liv. Mange var likevel misfornøyde og krevde reformer, ikke bare økonomiske, men også politiske.
Misnøyen ble utløst den 15. april. Den dagen
døde kommunistpartiets tidligere generalsekretær Hu Yaobang. Den lille
fargerike mannen var blitt avsatt fra sitt verv to år tidligere. Partiets
øvrige ledelse med Deng Xiaoping i spissen hadde oppfattet ham som for reformvennlig.
Med hans død følte mange trang til å utrykke sin sorg og fornye sine krav til
partiledelsen. Ivrige studenter ga seg til å skrive veggaviser og male
politiske slagord. Sent på ettermiddagen den 17. april svingte de ut Beijing-universitetets
hovedport med kurs for Den himmelske freds plass, flere kilometer unna. I
tillegg til sine skrevne protester bare de på store hvite blomsterkranser, et
tegn på sorg. ”Lenge leve Hu Yaobang,” ropte de. ”Lenge leve
demokratiet. Lenge leve friheten. Ned med korrupsjonen, ned med byråkratiet.”
Uenighet om veien videre
Da Mao Zedong sovnet
inn i 1976, sverget de nye lederne at de ville videreføre hans politikk. Etter
en kort indre maktkamp ble Deng Xiaoping landets reelle leder. Som sin
forgjenger var han fast bestemt på å forby enhver opposisjon. Derimot skjønte
han at tiden var moden for økonomiske reformer. Og slik ble det.
Av flere grunner ønsket ikke Deng å bli
partiets formelle leder. Kanskje var det som han selv sa, at han ønsket å
fornye lederskapet med yngre krefter. Derfor ble den elleve år yngre Hu Yaobang
i 1981 utnevnt til kommunistpartiets nye generalsekretær. I likhet med Deng
hadde han fulgt Mao på Den lange marsjen (1934–35), kjempet mot japanerne og
Chiang Kaishek og fylt viktige verv i den nye folkerepublikken. Under
Kulturrevolusjonen (1966–1976) hadde de lidd samme skjebne og falt i unåde.
Derfor hadde de mye til felles. ”Kamerat Hu er en sann kommunist som vil
arbeide for folkets sak,” sa Deng.
Men snart skulle de komme på kant med
hverandre. Der Deng ville gå langsomt fram, ivret Hu for raskere tempo i
reformene. Noen av hans uttalelser og forslag ble oppfattet som så radikale at
Deng og hans allierte betraktet dem som en trussel mot partiets enevelde. ”Vi
kan ikke klare oss uten proletariatets diktatur,” svarte den aldrende nestor i
1986. ”Ikke bare må vi fornye vårt løfte om å opprettholde det. Vi må også
praktisere det.” Like i forveien hadde studenter i ulike deler av landet
markert seg med mindre protester mot partiledelsen.
Striden endte
med at Hu Yaobang ble avsatt og erstattet med Zhao Ziyang, en annen av Dengs
våpendragere. Reformtilhengerne bet nederlaget i seg, men med Hus plutselige
død i 1989 fikk de et påskudd til å mobilisere på ny. Mens vårsolen grep tak i
alt og alle, strømmet stadig flere til Den himmelske freds plass. Da april gikk
mot slutten, var det ruvende heltemonumentet midt på plassen omsluttet av tykke
lag med hvite blomster.
Partiledelsen var i villrede om hvordan den
skulle takle situasjonen og unnlot å gripe inn. Demonstrantene ba om en dialog med
partiledelsen, til ingen nytte. Bare
en mindre viktig partifunksjonær dukket opp på trappen utenfor Folkets store
hall. ”Vi er innstilt på å vente i dagevis inntil vi får svar på våre krav,” sa
en av dem. ”Kina har ventet i årevis på demokrati.”
Ned med diktaturet!”
Den 20. april,
to dager før den offisielle minneseremonien for Hu Yaobang, fylte mer enn
hundre tusen mennesker den store plassen i byens hjerte. Da seremonien var
over, sto de fremdeles der: ”Vi vil ha dialog. Ned med diktaturet.” Den
voksende skaren av demonstranter besto ikke lenger bare av studenter. Folk fra
alle samfunnslag bega seg til plassen, til og med offentlige tjenestemenn. De
ivrigste overnattet i telt. I et av dem bodde Chai Ling, en spinkel
psykologistudent på 23 år. Snart skulle hun spille hovedrollen i et drama uten
sidestykke.
Dagen etter minneseremonien stemplet
partikomiteen i Beijing demonstrasjonene som ”anti-sosialistiske”. Deng
Xiaoping fulgte opp med å si: ”Dette er ingen vanlig studentbevegelse, men
opptøyer. Derfor må vi iverksette resolutte tiltak for å stanse dem … Det vi nå
ser, er en planlagt konspirasjon for å lede Kina fra en lys framtid til en
framtid uten håp.” Dengs advarsel ble fulgt opp av en like krass lederartikkel i
partiorganet Folkets Dagblad. Samtidig ble politi satt til å fjerne blomsterhavet
ved heltemonumentet.
Studentene
svarte med å forene kreftene i en felles organisasjon. På universitetene og
høgskolene i Beijing skrev de den ene veggavisen etter den andre. En skribent
minnet om at nasjonalistlederen Chiang Kaishek ved en anledning i 1931 hadde
mottatt en delegasjon av misfornøyde studenter. Hvis denne angivelige
folkefienden kunne strekke seg så langt, hvorfor kunne ikke dagens ”proletære” ledere
gjøre det? De gjorde jo krav på å representere folket. En annen
veggavisskribent sammenliknet Deng med Kinas første keiser, den brutale Qin
Shihuang (260–210 f. Kr.). ”Keiser Qins tidsalder er over,” proklamerte han.
Unntakstilstand i Beijing
April ble til
mai. Ropene på dialog runget over Den himmelske freds plass, men partiledelsen
vendte det døve øret til. Samtidig nølte den med å rydde plassen og jage demonstrantene
hjem. Det var en underlig situasjon preget av usikkerhet i begge leire. Usikkerheten
ble ikke mindre av at Zhao Ziyang ved flere anledninger uttrykte en viss
sympati for demonstrantene.
Oppmuntret av Zhao og det faktum at Mikhail
Gorbatsjov, Sovjetunionens president og partisjef, var ventet på offisielt
besøk, fikk demonstrasjonene ny vind i seilene. For å sette makt bak sine krav
innledet et førtitall studenter en sultestreik. ”Det er en skinnende vakker dag
i mai,” begynte deres melodramatiske manifest. ”Vi ønsker ikke å dø, men må vi
gjøre det, har vi ikke noe valg.” I løpet av få dager fikk de følge av to tusen
andre, og Den himmelske freds plass begynte å minne om et stort utendørs
felthospital.
Da Gorbatsjov landet den 15. mai, ble
vertskapet tvunget til å avlyse den sedvanlige velkomstseremonien på plassen. I
stedet måtte han loses bakveien inn i Folkets store hall. For partiledelsens
harde kjerne var hendelsen et smertefullt tap av ansikt. Gorbatsjov følte seg
lite vel under møtet med Deng; hans monolog bar for mye preg av belæring.
Derimot fant han fort tonen med Zhao, som på ny gjentok at langt på vei forsto
demonstrantenes utålmodighet. ”Jeg er sikker
på du vil løse disse problemene til folkets beste,” svarte Gorbatsjov.
Tre dager senere reiste han hjem. Hva nå? Demonstrasjonene
hadde allerede vart i mer enn en måned. I første omgang gikk statsminister Li
Peng, også han en hard negl, med på å møte tolv av studentlederne i Folkets
store hall. En av dem ankom i pyjamas, en annen med pannebånd med påskrevne
slagord. Krangelen, som gikk for åpen mikrofon, endte i ingenting. For Deng
Xiaoping var begeret fullt. Noe måtte gjøres.
Zhao Ziyang skjønte nå at han var ferdig
som partileder. Tidlig på morgenen den 19. mai, mens det ennå var mørkt, gikk
han ut på Den himmelske freds plass for å snakke med demonstrantene. Gråtende
ba han de sultestreikende om å ta til seg mat og drikke. ”Dere er for unge til
å dø,” sa han. ”Tenk på dere selv, tenk på fremtiden.”
Noen timer
senere holdt Deng og hans protesjeer et møte som skulle bli avgjørende. Deng
krevde at Zhao Ziyang måtte avsettes som partileder og sa at demonstrasjonene,
som nå spredte seg til stadig flere byer, måtte slås ned med militær makt. Han
fikk det som han ville. Den 20. mai innførte regjeringen unntakstilstand i
Beijing. Likevel fortsatte livet stort som før. De militære enhetene som nå ble
mobilisert, var ennå ikke klare til å rykke inn i byen.
”Blod vil renne”
Utenlandske
journalister som fulgte dramaet, merket seg at demonstrantene begynte å bli
slitne. Over valplassen hang en eim av stank. I tur og orden ble de
sultestreikende ungdommene ført til sykehus i ulende ambulanser – og reddet.
Mange var likevel innstilt på å fortsette demonstrasjonene, og den 30. mai
reiste de en ti meter høy kopi av Frihetsgudinnen. ”Demokratigudinnen”, kalte
de den. I bakgrunnen sto den vevre Chai Ling, som studentene hadde utnevnt til
sin ”øverstkommanderende”. En amerikansk TV-reporter spurte henne om
hva som nå ville skje. ”Blod vil renne,” svarte hun. ”Bare når plassen blir
vasket med blodet vårt, vil folket våkne opp over hele landet.”
Tidlig i juni var færre enn fem tusen
studenter igjen på plassen. Fra byens utkanter kom alarmerende signaler om at
væpnede soldater var på vei. Natten til den 4. juni rykket de inn. I løpet av
noen dramatiske timer ble de siste gjenstridige arrestert eller jaget fra
plassen. Et ukjent antall ble drept mens de flyktet gjennom sidegatene.
Myndighetene anslo det til mellom to og tre hundre. Andre anslag var atskillig
høyere. Amnesty International mente det var ”nærmere ett tusen”.
I
grålysningen så sentrumsområdene ut som en forlatt slagmark. Men én holdt ennå
stand, mannen med plastposen, han som stilte seg i veien for den lange kolonnen
med tanks som rullet ned Den evige freds aveny. De neste dagene fór bildet av
”The Tank Man” over hele verden. Kanskje er det han vi husker aller best fra
Kinas dramatiske vår for 25 år siden.
De trassige mødrene
De begynner å bli gamle nå. Noen bruker
rullestol, andre stokk. Men «Tiananmen-mødrene», de som mistet sine kjære i
dramaet på Den himmelske freds plass, har aldri gitt opp håpet om å få i stand
en dialog med regimet. «Vi har kjempet i år etter år»,
skriver de i et opprop. «Men regjeringen har vist seg urokkelig». Heller ikke
den nye partisjefen, Xi Jinping, har opptrådt mer medgjørlig. Partiet nekter
konsekvent å snakke om det som skjedde for 25 år siden.
Ding Zilin er blitt 78 år gammel.
Natten til den 4. juni 1989 ble sønnen hennes beskutt mens han var på vei til
Den himmelske freds plass. Etterpå ble han liggende og blø, før han ble ført
til et sykehus i nærheten. Der ble han straks erklært “død ved ankomst”.
Som professor i filosofi ved Beijing-universitetet er Ding en sterk og
talefør kvinne. Likevel følte hun seg liten i tiden som fulgte. Seks ganger
forsøkte hun å ta sitt eget liv. Mellom depresjonene oppsøkte hun andre
familier som hadde mistet sine sønner og døtre. Slik oppsto “Tiananmen-mødrene”,
et løst nettverk av rundt 150 familier. Siden har de formulert sine krav i fem
hovedpunkter.
1. De vil ha rett til å sørge over sine
drepte barn i det offentlige rom.
2. Rett til å motta humanitær bistand
fra enkeltpersoner og organisasjoner i og utenfor Kina.
3. Slutt på all forfølgelse av ofrene
for tragedien.
4. Løslatelse av alle som ennå sitter
fengslet for sin rolle i demonstrasjonene.
5. Full offentlig gransking av
tragedien.
Men tiden går. «Det er ikke så mange av
oss igjen», sa Ding i et intervju i 2009. «Vi møtes sjeldnere og sjeldnere, og
vi orker ikke så mye». I et kvart århundre har hun og de andre mødrene vært
gjenstand for overvåkning, telefonavlytting, razziaer og trakassering. Den 17.
mai hvert år holder de en minneseremoni for sine døde sønner og døtre. Men selv
da dukker sivilkledd politi opp for å påse at alt går «riktig» for seg.
Det er lett å forstå hvorfor kommunistpartiet forsøker å skjule sine
blodspor. Streng sensur er en forutsetning for at kommunistpartiet skal kunne
opprettholde myten om sin egen ufeilbarlighet. Derfor er enhver ytring om
tragedien i det offentlige rom tabu. I disse dager gjennomgår de tapre
«Tiananmen-mødrene» sine årlige traumer på ny. Igjen møtes de i det stille. Andektige
tenner de sine lys og røkelsespinner, men utenfor porten står Maktens strenge
ordensmenn.
Kilder:
Liang Zhang,
Andrew J. Nathan, Perry Ling og Orville Schell: The Tiananmen Papers, Public Affairs, New York 2001
Marcia Amidon: Tiananmen Square Protests, Abdo
Publishing, Minneapolis 2010
Michael Fathers
and Andre Higgins: Tiananmen. The Rape of
Peking, The Independent, London 1989
Fritz Nilsen: Peking tapte vår, Cappelen, Oslo 1989
