Kina ønsker å bli et respektert medlem av den store
globale familie. Men er landet villig til å betale prisen? Spørsmålet melder
seg med stadig større tyngde.
Av Torbjørn Færøvik
forfatter
I normale internasjonale relasjoner er kritikk en del
av virkeligheten. De fleste land har lært seg å leve med dette ubehagelige
faktum. Likevel klarer de å opprettholde en anstendig dialog og samarbeide på
tvers av de motsetninger som måtte finnes.
Med Kina er det annerledes. Stadig opplever vi at
lederne i Beijing går i vranglås når landet blir gjenstand for kritikk. Å
blande seg inn i Kinas “indre anliggender” er uhyre alvorlig. En standardfrase
går ut på at kritikken har “såret det kinesiske folkets følelser”. Enhver som
leser Folkets Dagblad eller andre partistyrte aviser, vil oppdage at det
kinesiske folket blir såret så å si ukentlig, ja av og til flere ganger i uken.
Motangrepene kan ta mange former, fra økonomiske
sanksjoner til verbale skyllebøtter. Eller begge deler. Det stygge språket som
de kinesiske lederne tidvis presterer, har dype røtter i kommunistpartiet.
Mange år er gått siden formann Mao stemplet sine kritikere som “slangeånder”,
“kudjevler”, “ormeyngel”, “hundehoder” og mye mer. Heldigvis er ordbruken blitt
mindre krakilsk med årene, men mye gjenstår før vi kan kalle den sivilisert.
For to måneder siden avsluttet Gary Locke sin tjenestetid som amerikansk ambassadør i Kina. Før han dro sin vei, holdt han en avskjedstale hvor han roste vertskapet for godt samarbeid. Men han tillot seg også å kritisere visse sider ved Kinas utenrikspolitikk, som landets manglende kompromissvilje i striden om grensene i Kinahavet. Kritikken utløste et skarpt svar fra en kommentator i det offisielle nyhetsbyrået Xinhua, som skrev: “Farvel Gary Locke ... Locke er en tredjegenerasjons kinesisk-amerikaner. Han er som en banan, gul utenpå og hvit på innsiden. Som bananer flest vil han råtne etter en stund.”
I desember i fjor gjestet den britiske statsministeren
David Cameron Kina. Midt under besøket hilste den partistyrte avisen Global
Times briten med følgende salve: "Cameron-administrasjonen bør innse at
Storbritannia ikke lenger er en stormakt i kinesernes øyne. Det er bare et
gammelt europeisk land som egner seg til turisme og studier." Filippinenes
president, som forsøker å forsvare øyrikets grenser til havs, er “en tulling
uten retningssans”.
Dalai Lama, som snart kommer til Norge, er “en ulv i munkekappe”. Han har "et menneskes ansikt og et udyrs hjerte". Dessuten er han en “renkespiller”, “splittelsesmaker” og “separatist”. Fredsprisvinner Liu Xiaobo har status som “oppvigler” og “kriminell” fordi han var så frekk å motsette seg kommunistpartiets enevelde. Komiteen som ga ham prisen, sto i ledtog med “den norske regjering, Pentagon, Det hvite hus og ledende imperialistiske krefter i Vesten”.
Det skal ikke lønne seg å ryke uklar med det mektige
Kina. Som Victor Gao, en av landets propagandister i Europa, formulerte det
under et besøk i Norge i fjor: “Se på hvordan Amerika
har boikottet Cuba. Boikotten har pågått i femti år. Jeg håper at ikke Norge
blir et nytt Cuba eller Kina et nytt USA. Det er det verste som kan skje …
Skaper dere trøbbel, får dere som fortjent.” Kinas store moralfilosof Konfutse lærte sine studenter
verdighet og dannelse. Men det var for 2500 år siden.
Kinas aggressive retorikk føyer seg inn i et mønster
som vi kjenner fra andre land med samme politiske system. Kommunister har sett
lyset, de kan ikke ta feil. Fordi de forbyr kritikk som utfordrer systemet,
mangler de trening i å lytte til andre stemmer enn sine egne. Når de så
opplever å bli kritisert, svarer de med sine gamle reflekser, ikke minst når
kritikken kommer fra vestlig hold.
En annen årsak til Kinas atferd, er landets fortid som “Midtens rike”. I flere hundre år var det blant de største og rikeste i verden. Det oppfant kruttet, kompasset, papiret og trykkekunsten og sendte store ekspedisjoner ut på verdenshavene. Så, på 1800-tallet, ble det et ulykkelig offer for vestlig aggresjon. Nå er Kina i ferd med å reise seg på ny, og hvis ekspertene får rett, vil det snart gjenerobre sin gamle rolle som verdens viktigste.
Lederne i Beijing går aldri lei av å minne om den
urett Kina en gang ble utsatt for. Men hvor lenge skal de ha lov til det? De
fleste land har opplevd mørke faser i sin historie. Har ikke Norge også det? Fra 1940 til 1945 var landet vårt okkupert. Men hvilken norsk politiker ville finne på å minne om det hver gang vi har et problem i dialogen med Tyskland? Kina kan heller ikke kreve
særbehandling fordi det er stort og viktig. Uansett påhviler det oss å ha en
kritisk distanse til et regime som aldri har vært på valg, som sendte millioner
av sine egne i døden, og som fortsetter å fengsle, mishandle og torturere sine
kritikere.
I årene som kommer vil Kina komme oss stadig tettere inn på livet. Naturligvis skal vi ha en dialog med landet - hvis Kina vil. Men vi må gå oppreist inn i dialogen og ikke krype for den nye stormakten i øst. Vi må vite å sette grenser, og samarbeidet må tuftes på åpenhet og retten til frie ytringer. Alt annet vil være meningsløst. De kinesiske lederne praktiserer en streng sensur i sitt eget land, men de må aldri få lov til å sensurere oss. Derfor er det trist å legge merke til at Kina-frykten begynner å sette sine spor i Norge, om ikke i pressen, så blant våre politikere, i næringslivet og det akademiske liv. Altfor mange går på tå hev, det lyser selvsensur på lang avstand.
De fleste av oss forbinder akademisk virksomhet med uavhengighet og sannhetssøken. Hvis ikke akademikerne klarer å holde stand, hvordan kan vi forvente at politikerne skal klare det?
Fortsettelsen blir spennende. En kritisk presse og en våken folkeopinion ser ut til å bli vårt sterkeste vern.
