Kina og den store råvarejakten

Før levde kineserne av hvert ord som gikk ut av formann Maos munn. I det nye årtusen blir de stadig mer avhengige av olje og gass. Uten sikker tilførsel av energi stanser Kina, skriver Torbjørn Færøvik i Dagsavisen.

Av Torbjørn Færøvik

forfatter

Derfor er den kinesisk-russiske energiavtalen som nå er inngått, viktige for kineserne. Etter sine samtaler i Shanghai i går og i dag signerte presidentene Xi Jinping og Vladimir Putin et dokument av stor betydning for begge land. Eksperter mener avtalen har en verdi av fire hundre milliarder amerikanske dollar. Før kranene åpnes i 2018, skal russerne bygge en ny gassrørledning til Kina.

Vårherre var lite raus da han forsynte Kina med råvarer. Det eneste som landet har nok av, er kull. Som Marco Polo skrev for åtte hundre år siden: ”I Kina har de noen underlige svarte steiner som gløder og avgir varme …” Ellers har kineserne for lite av det meste. Derfor har de i det nye årtusen fått det travelt med å skaffe seg adgang til råvarer i andre land. Jakten har så langt gitt gode resultater. Med sin fete lommebok er Kina i stand til å kjøpe det meste, både olje og gass, og gummi, mineraler og trevirke.

I mesteparten av formann Maos styretid var Kina og Sovjetunionen bitre fiender. Ideologisk skittkasting hørte til dagens orden, men nå har praktiske håndverkere grepet roret i Beijing og Moskva. Etter at Xi Jinping overtok som partisjef i Kina for snart to år siden, reiste han sporenstreks til Moskva. Xi og Putin sies å gå godt overens. Samholdet har fått ny næring av at begge har knuter på tråden med USA.

Avtalen som de nå forhandler om, tjener naturligvis begge parter. Kina får dekket tjue prosent av sitt gassbehov, mens Russland får en gyllen mulighet til å fordele sine leveranser på flere land. Like viktig er det at samarbeidet vever de to stormaktene sammen i et tettere skjebnefellesskap. Som likeverdige må de i økende grad ta hensyn til hverandre. Trolig ser vi konturene av et samarbeid som vil vokse, og som vil bli utvidet til å omfatte stadig flere områder. 

Mens Kina nødig vil utfordre de etablerte stormaktene, stiller det seg annerledes med de små og mellomstore land. I disse dager får vietnameserne gjennomgå i Sørkinahavet. Igjen har Kina tatt seg til rette, denne gang ved å starte boring etter olje i et område som også Vietnam gjør krav på. Boreriggen ble eskortert til det omstridte området av kinesiske marinefartøyer og kampfly. Vietnameserne har reagert med harme og voldshandlinger, men stilt overfor overmakten kan de lite gjøre.

Nå truer Kina med økonomiske sanksjoner hvis det uskikkelige vietnameserne fortsetter å yppe seg. Samhandelen beløp seg til femti milliarder dollar i fjor. Om kineserne vil, kan de langt på vei lamme vietnamesisk økonomi. De kan også stenge den felles grensen og vise muskler på annet vis.

Og her er vi ved poenget: Kina ser at det konstante presset mot svakere aktører lønner seg. Landet får kjeft, ja vel, men strategien fungerer. Skritt for skritt flytter Beijing sine merkesteiner. Bare vissheten om Kinas mulige straffereaksjoner kan være nok til at de små og svake føyer seg. Norge er et utmerket eksempel.

Både Vietnam og Filippinene føler seg i økende grad overkjørt av Kina. Begge gjør krav på å bli hørt når grensene i Sørkinahavet fastsettes. Men de kinesiske lederne er ikke interesssert. Når det passer dem, insisterer de på dialog som eneste virkemiddel i internasjonale relasjoner. De bruker vakre ord og snakker ustanselig om ”Kinas fredelige vekst”. Når det ikke passer dem, handler de ensidig uten forvarsel. Dette mønsteret viser seg i en tidlig fase av landets moderniseringsprogram. Da melder spørsmålet seg: Hvordan vil de kinesiske lederne opptre om ti, femten eller tjue år, når landet er langt mektigere enn i dag?

Med stor sannsynlighet vil Kinas råvarejakt føre til rekke konflikter i årene som kommer. Vi ser konturene av dem allerede, i Australia, Latin-Amerika og Afrika. Naturvernere og andre har for lengst slått alarm. Kina har naturligvis rett til å skaffe seg råvarer på linje med alle andre. Men måten det gjør det på, er ikke uviktig.  Hvis landet skal få den fred det visstnok ønsker, må det lære seg til å lytte til kritikk. Ikke minst den kritikk som flommer inn fra det nære nabolag.

Mens Xi og Putin drikker te i Shanghai, innleder den nyvalgte statsminister Narendra Modi sin arbeidsdag i India. Også han vil delta i den store råvarejakten. Kina og India har til sammen 2,7 milliarder innbyggere. Om et par tiår vil de ha ytterligere to hundre millioner munner å mette. Nå som før er fremtiden farlig spennende.

Denne artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 21. mai 2014