Hvordan skal vi forholde oss til Kina?

Å isolere Kina, en femtedel av menneskeheten, er verken ønskelig eller mulig. Men det påhviler oss å ha en kritisk distanse til et regime som aldri har vært på valg, som sendte millioner av sine egne i døden, og som fortsetter å fengsle, mishandle og torturere sine kritikere, skriver Torbjørn Færøvik i denne kommentaren.

Av Torbjørn Færøvik

forfatter og historiker 

 

Hvordan skal vi forholde oss til et regime som ikke tør se seg selv i speilet? Som lyver uhemmet om den nære fortid og forvandler blodbad til glansbilder?

Kina er på alles lepper. Landet vokser som aldri før. Om noen år vil kinesisk økonomi passere USAs og bli den største i verden. På TV-skjermen står en alvorlig Gerhard Heiberg og sier at vi må gi den kommende supermakten en utstrakt hånd. I motsatt fall risikerer lille Norge å bli hardt straffet. Javel, tenker jeg. Så får vi bare ta den straffen.

Vårt forhold til Kina burde handle om mer enn penger og laksetoll. Vi fylles av skrekk og gru ved tanken på at seks millioner jøder ble gasset i hjel under Den annen verdenskrig. Hvorfor er ingen opptatt av at minst femti millioner kinesere døde av sult og sykdom i formann Maos styretid fra 1949 til 1976? Er Kina for langt borte, eller er tallene så høye at vi ikke klarer å absorbere dem?

Ennå henger formann Maos portrett over inngangen til Den forbudte by i Beijing. Og ennå styres landet av det partiet han var med på å stifte. Ingen anger, ingen unnskyldning til de etterlatte eller til det folket som partiet visstnok elsker så høyt. I stedet forsikrer Maos arvtakere at de akter å styre uten opposisjon til evig tid.

I min nye bok «Maos rike – En lidelseshistorie» forsøker jeg å beskrive den tragedie som rammet Kina i årene etter 1949. Tvangskollektiviseringen, arbeidsleirene, henrettelsene og – ikke minst – Maos uhyrlige «Store sprang» på slutten av 1950-tallet. Formannen ville ta en snarvei til kommunismen, det jordiske paradis, men endte opp med å forårsake et jordisk helvete for flere hundre millioner mennesker. Minst 45 millioner sultet i hjel, konkluderer den nederlandske historikeren Frank Dikötter, som har tilbrakt flere år i kinesiske arkiver.

Før Det store spranget begynte, rakk Mao og hans menn å henrette rundt to millioner såkalte kontrarevolusjonære. Under Kulturevolusjonen fra 1966 til 1976 ble nye to millioner ofret på revolusjonens alter. I tillegg døde et ukjent antall kinesere i de mange arbeidsleirene i formannens styretid. Når det kommer til stykket, kan mitt og andres anslag på femti millioner ofre vise seg å være for lavt. Det er bare å grue seg til fortsettelsen, for historien må skrives om og om igjen. Det siste ordet om Maos om vanstyre er slett ikke sagt.

Kommunistpartiets dom over Mao falt i 1981. Deng Xiaoping, den gang Kinas sterke mann, var smart nok til å gi domsmennene følgende instruks: «Det er bedre å gi en generell fremstilling og ikke gå for mye i detalj.» Og det gjorde de. I stedet for å avdekke blodbadene og massegravene valgte de å fortie, fortegne og lyve. I stedet for å gi kineserne et utilslørt bilde av det som skjedde, hoppet de bukk over millioner av døde – endelig presterte de et «stort sprang».

 I dommen ble Mao hyllet som «en stor proletarisk revolusjonær» som hadde begått «visse feil», dog ikke så alvorlige at de rokket ved hans opplagte heltestatus.

I Kina er den nære historien kommunistpartiets eiendom. Mens forskerne kan granske den fjernere fortid med forholdsvis stor frihet, bør de være forsiktige med å stikke nesen for dypt i den nyere tid. Kommunistpartiet ble stiftet i 1921. Det meste som har skjedd siden da, er partihistorikernes saksfelt. Historien etter 1949 er spesielt følsom. Derfor gjelder det å trå varsomt.

Resultatet er tragisk. Hvert år forlater flere millioner ungdommer skolebenken med mangelfulle historiske kunnskaper. På mine reiser i Kina har jeg gang på gang møtt ungdom som har stilt seg uforstående til påstanden om at millioner av kinesere sultet i hjel under Det store spranget. «Hvor har du det fra?» lyder omkvedet. At noen gjorde det, kan de godta, men millioner? Og skyldtes ikke sulten først og fremst dårlig vær? Det var jo det de lærte på skolen. Offisielt omtales perioden fra 1958 til 1961 som «de tre vanskelige årene». I lærebøkene gis ingen anslag over antallet sultrammede eller døde.

Slik, med harelabb og viskelær, får partiet en av de største tragedier noensinne til å fremstå som en bagatell.

Sju hundre millioner kinesere er født siden Maos bortgang i 1976. Samtidig, år for år, dør den gamle garde, de som vet hva som skjedde, men som nødig vil røpe for mye. Det betyr at historikerne befinner seg i et kappløp med tiden. En like mektig fiende er kommunistpartiet, som fortsetter å gjøre sitt ytterste for å undertrykke den frie tanke – og den frie forskning. Når dette skrives, er femti tusen kinesiske Internett-overvåkere på jobb for å stanse forbudte ytringer. Kinesere som forsøker å søke på stikkord som «Amnesty International» eller «Dalai Lama» kommer ingen vei.

 Like vanskelig er det oppspore Liu Xiaobo, fredsprisvinneren som går en ny kald vinter i møte i fangeanstalten nær grensen til Nord-Korea. Lius store «forbrytelse» var at han sto som medforfatter av et dokument, Charter 08, som tok til orde for frie valg og uavhengige domstoler. Selv hans kone, som ikke har gjort det minste galt, holdes innesperret. Utenfor boligblokken hun bor i, står det sivilkledde bøllepolitiet, chengguan, med sine morske blikk og truende køller. Utenlandske journalister som nærmer seg bygningen, risikerer å få et kølleslag i nakken.

Hva betyr alt dette? Skal vi la være å handle med Kina? Stanse lakseeksporten? Holde oss hjemme?

Overhodet ikke. Å isolere Kina, en femtedel av menneskeheten, er verken ønskelig eller mulig.   Men det påhviler oss å ha en kritisk distanse til et regime som aldri har vært på valg, som sendte millioner av sine egne i døden, og som fortsetter å fengsle, mishandle og torturere sine kritikere.

Denne artikkelen sto på trykk i Vårt Land 10. desember 2012