"Maos rike" får terningkast seks

Fædrelandsvennens anmelder roser Torbjørn Færøviks nye bok "Maos rike - En lidelseshistorie" og gir den terningkast seks. "Knapt noe menneske i historien har påført sitt folk større lidelser enn Mao," skriver han. "Det får Færøvik frem ... Han er en sjelden dyktig formidler med et suverent fortellergrep."

 - Det er antatt at Maos år ved makten fra 1949 til hans død i 1976 kostet mellom 40 og 50 millioner mennesker livet, skriver anmelderen Alf Kjetil Igland. - Noen mener 70 millioner. Det er etter hvert kommet mye litteratur om disse årene, også fra tidsvitner. Både boken til Maos livlege, Li Zhisui «Formann Mao. Livlegens beretning» (1995) og Jung Chang og Jon Hallidays «Mao. Den ukjente historien» (2005), bare for å ha nevnt et par, har bidratt til opplysning om en despot som hadde sine venner også i vårt land. Jung Chan er mest kjent for «Ville svaner» (1993), en beretning som også omfatter denne tiden.

Torbjørn Færøvik har med sine bøker om Kina bidratt sterkt til å opplyse oss om Midtens rike, landet med sin lange historie og rike kultur, sist med ”Midtens rike. En vandring i Kinas historie” (2009). Den tok leseren frem til Maos maktovetakelse i 1949. Med årets bok skildrer han Maos år ved makten og de forderdelig følger hans sosialistiske utopi skulle få for en terrorisert, men tålmodig befolkning. Han lar mange modige vitner kommer til orde uten at han taper de store linjer av syne. Færøvik er samtidig en sjelden dyktig formidler med et suverent fortellergrep.

Særlig de tre årene med Det store spranget (1958-61) gjorde store innhugg i befolkningen, anslagene varierer fra 20 til 46 millioner, og utsatte de overlevende for forferdelige lidelser. I praksis var Maos visjon om å transformere Kina til et klasseløst samfunn i ett stort grep, et «dødssprang», skriver Færøvik. Avlingene sank dramatisk i dette enorme eksperimentet, der folk ble tvangsflyttet og delvis satt inn i meningsløst arbeid som å smelte alt som kunne oppdrives av metall til stål. Kokekar og takplater forsvant i de provisoriske masovene, der resultatet var ubrukelig . Maos visjon om å bli verdens største stålprodusent var meningsløs. Folket fikk betale, noe som aldri så ut til å bekymre ham. Mao ble som vanlig spart for kritikk. Han innrømte riktignok senere at «han kom til kort», men ingen turde røre ved Den store rormann.

Terroren under Kulturevolusjonen fra 1966 til hans død, der Rødegardistene herjet og hundset med befolkningen, ble også en lidelseshistorie. I tillegg til mange menneskeliv gikk store kulturminner tapt. Rødegardistene var helt ute av kontroll; ungdomsbander terroriserte, likviderte, plyndret og ødela i Maos navn. De hadde hans fulle støtte mens landet sank ned i kaos. Industri, skoler, offentlige tjenester gikk i stå, akademikerne ble drept eller sendt på landet for å dyrke kål.

Færøviks bok blir en studie i diktaturets logikk, basert på den fullkomne vilje til makt, totale hensynsløshet og manglende empati. Et menneskeliv er et knips. Selv ikke de eldste medarbeiderne, de som hadde fulgt ham på Den lange marsjen mot maktovertakelsen i 1949, kunne føle seg trygge. Mao hadde, som senere en Mugabe og så mange andre, mulighet til å skape et bedre samfunn, men de utviklet seg til tyranner. Mao levde som en fordums keiser langt fra folket og deres lidelser, omgitt av spyttslikkere på jakt etter å mæle sin egen kake. Hans eneste kontakt med den jevne kinsere synes å ha vært alle kvinnene han ble forsynt med.

Etter Maos død ble isolasjonslinjen forlatt, og kontakt med omverden førte som kjent til et enormt oppsving i økonomien, men landet er fortsatt styrt av en liten selvsupplerende elite, for klok til å sette i gang «revolusjoner» av Maos type, men like engstelig for å slippe folket til, skriver Igland til slutt.