Hva er Laos? Et av verdens ti fattigste land, innelukket av Thailand, Vietnam, Cambodia, Burma og Kina. Et vakkert land, med store fjellplatåer og utilgjengelig jungel hvor elefanter fremdeles tråkker rundt. Den mektige, utemmede Mekongelva er landets viktigste ferdselsåre.
Her bor omkring fem millioner mennesker. Halvparten av folket er laoter, resten hører til ulike etniske grupper. Åtti prosent er buddhister, resten tror på åndene (animister). Gjennom tidsepokene har Laos gjentatte ganger blitt invadert av naboene, med landegrensene i stadig bevegelse. Fransk koloni ganske lenge. Fremdeles sure på Thailand som stakk av med en jadebuddha etter en invasjon for et par hundre år siden. Etter Vietnam-krigen ble landet en sosialistisk republikk, og det offisielle navnet er nå Lao People’s Democratic Republic.
Turismen i dette landet er i sin begynnelse. Ingen høyrøstede amerikanske stemmer eller horder av koreanere. Men oss, et lesbisk par fra Australia i fornuftige klær og gråhårete akademikere fra Paris. Foruten backpackerne i Vang Vieng da (en by etter sigende skapt av Lonely Planet). De som enten ligger oppstøttet av puter og røyker hash og ser gamle episoder av Friends på storskjerm, eller raser ned et nærliggende stryk i innertubes. Ingen av delene helt ufarlig, særlig ikke i den rekkefølgen.
Ingen selgere som maser, ingen tiggere. Offisiell stengetid på restaurantene er kl. 21, på barene halvannen time senere.
Krigens buddha
Hørt om Krukkesletta? På fjellplatået Xieng Khouang finner vi mange hundre, digre steinkrukker. To tusen år gamle gamle, flere tonn tunge. Man lurer på om de var brukt til begravelse, likene ble plassert i krukkene for å råtne, slik at kroppens essenser kunne gå tilbake til gudene før beina ble gravd ned. Men man vet ikke helt.
Vi kom hit etter en ti timers biltur. Det er høyrekjøring i Laos, men bilistene er ikke fanatiske høyrekjørere. Vår mann tilbrakte derfor mest tid på venstre side på den sterkt svingete og meget uoversiktlige fjellveien. Det må også tilføyes at han ikke forsto et ord engelsk – ”stopp jeg må tisse”, for eksempel. Etter hvert viste det at han var analfabet og ute av stand til å lese skilt.
I dette området kjempet amerikanerne og den nord-vietnamesiske hæren en hemmelig krig under Vietnam-krigen. Laos var erklært nøytral, men ble likevel bombet sønder og sammen. Det falt halvannen gang så mange bomber her som i Nord-Vietnam. Fremdeles er Krukkesletta overstrødd av udetonerte bomber og miner og egentlig ubrukelig for de lokale bøndene. Men hva skal de gjøre? De er lutfattige og dyrker jorda allikevel, de har ikke noe annet. Trettiseks år etter krigens slutt drepes noen av dem hvert år, helst barn, av bombene.
Laos er fullt av templer og buddhaer, men her så jeg den som gjorde størst inntrykk på meg. Den står i den gamle hovedstaden Xieng Khouang, i ruinene av et stort tempel. I Vietnam var det restriksjoner på bombing under Vietnam-krigen, minst fem hundre meter fra et tempel, i Kambodsja minst tusen meter. I Laos var det ingen restriksjoner, det var jo egentlig ingen krig. Alle templene i dette området ble derfor ødelagt, en skjebne de delte med den gamle hovedstaden og de fleste landsbyene. Da dette templet ble bombet ble flere hundre munker drept. Men buddhaen overlevde, og står der fremdeles. Han ser litt trist ut?
Hmong-folket
Tjue prosent av befolkningen i Laos hører til Hmong-folket. De kommer opprinnelig fra Mongolia. I I pakt med tradisjonen lever de mer enn tusen meter over havet. Dyrker jorden etter ”slash and burn”-prinsippet. Opiumen dyrkes etter samme prinsipp. Hmongene kjempet på amerikanernes side under krigen. Nå er mange tvangsflyttet av myndighetene til å bosette seg langs hovedveien. Offisielt for å lette tilgangen til skole, sykehus osv. Sannsynligvis også for å kontrollere dem. Her ligger husene på en smal stripe med hovedveien på den ene siden og bratte skråninger eller jorder med udetonerte bomber på den andre. Unger og griser og kyllinger skvetter til siden når bilene farer forbi. Det må da gå med en del? De må passe ungene sine, sier guiden.
Hmongfolket er animister, de tror på åndene, både de gode og de dårlige. Og de praktiserer flerkoneri. Vår fantastiske guide hører til Hmongfolket. Han snakker et utmerket engelsk. Vi besøkte landsbyen han kom fra. Utrolig fattigslig. Hvordan har han klart det? Veien fra bambushytta og jordlappen, uten vann og strøm, med nakne unger og høns og griser, til utdannelse og leilighet i byen og skinnjakke og påkosta armbåndsur? Da vi ankom landsbyen, kom søstera og småbrødrene hans springende, han var den store helten. Myndighetene ville han skulle bli landsbylærer. Men han ville til byen. En landsbylærer tjener mindre enn to hundre kroner i måneden, - og får lønnt hver tredje måned hvis myndighetene har penger. Som guide får han det samme i driks for én tur.
Luang Prabang
Veien fra Krukkesletta til Luang Prabang er utrolig vakker. Mektige fjell og skoger, jorder med ananas og grønnsaker og skråninger med elefantgress. Langs hele ruta ligger små landsbyer med et yrende liv. I en av landsbyene satt alle til bords, de feiret at de fikk strøm dagen før, fortalte guiden.
Luang Prabang står på UNESCOs verdensarvliste. Byen har ti tusen innbyggere og sekstiseks templer, halvparten bygd på 1500-tallet. Først i 1989 ble den åpnet for turister, og ennå kommer de i beskjedent antall. Byen ligger på en høyde der Mekong og elva Khan møtes. Husene er lave og i gammel øst-asiatisk kolonistil. Man tar seg best frem på sykkel i de små gatene – når man skal finne sølvsmedene, eller silkeveverne eller de som lager papir av morbærtreets bark. Eller dra ned til bredden av Mekong for en Beer Lao i skyggen. Eller besøke nok et tempel og ta bilder av nok en buddha.
Om kvelden fylles hovedgata av nattmarkedet. Da kommer landsbyboerne inn til byen og sitter der på mattene på huk, med varene sine, for det meste håndarbeider. Alt er forsiktig opplyst av svake lyspærer. En trolsk stemning, ikke noe styr, bare forsiktig spørsmål: ”Buy sir, one dollar?” Det gjør vi. Vi må snart ha ny koffert. Klokken 22 er det over, da går de fleste i Luang Prabang til sengs. Vi sykler hjem til hotellet som er vidunderlig vakkert. En gammelt prinseresidens i fransk stil, med en stor og frodig hage med frangipanitrær og vannkanaler fylt med lotusblomster. Vi har aldri bodd bedre. Til frokost spiser vi mango, ananas, melon og papaya, og omelett som lages der og da etter vår bestilling, og vi drikker kaffe Lao av fransk styrke. Man lever godt i fattige land, det er en kontrast man bare må finne ut av.
"Mad about Mekong"
Vi forlater Luang Prabang og Laos med ”private slowboat”, opp Mekong til den Thailandske grensen i det gyldne triangel. Turen tar to dager. Om bord på båten er guiden, skipperen, skipperens kone, to hjelpemannskap og oss fire norske turister. Skipperens kone lager lunsj til oss, fire, fem retter – 5$ for fire personer. Skylt ned med Beelao.
Vi overnatter i Pak Beng. Der overnatter alle reisende på denne distansen av elva, og det er et underlig sted, ingen reisende blir mer enn en natt, kommer sent, drar tidlig. Lokalbefolkningen gjør sitt beste for å skvise mest mulig ut av oss den korte tiden. Her er ikke elektrisk strøm. Aggregatene brummer i kveldsmørket. De lokale innbyggerne lever i bambushytter, turistene i alle grader av luksus. De lokale selger det meste alt for dyrt, turistene bruker sine siste KIP, de er ikke verdt noe andre steder enn i Laos. For oss blir det nok en natt i et vakkert hotell i fransk kolonistil.
Den siste morgenen spiser vi vår frokost i grålysningen på hotellets terrasse høyt oppe over Mekong. Elven stiger tretten meter i regntiden, nå er det den tørre årstid. Klokken er 7.00, vi må starte tidlig for å rekke grenseovergangen til Thailand før den stenger. Langt der nede ser vi Mekong, og båten vår. Mannskapet har sovet i båten og stuper ut i elva for å ta morgenvasken. Vi ser våre overlessede kofferter bli båret på skuldrene ned til båten av en lang rekke lokale bærere. Guiden kommer for å si at vi må dra, og vi starter vår siste dag i Laos.
Vi er enstemmige, det ble for lite, vi vil ha mer. Vi kommer tilbake!
