Professor Einar Johan Aas: På ferie i Burma

Professor Einar Johan Aas

Et nyhetsbrev dumpet inn i Inbox’en. ”Reis på elvecruise på Irrawaddy i Burma med Escape Travel”. Burma - De gylne pagoders land. Min kone og jeg leste videre: ”Burma, eller Myanmar, et av de største landene i Sørøst-Asia, byr på en unik kulturarv med fantastiske, gulldekkede pagoder og idylliske landskaper."

Templene i Burma er over 2000 år gamle og dekket av gull, ble vi fortalt. Reisen skulle begynne i hovedstaden Yangon og fortsette med et elvecruise på Irrawaddy fra Mandalay til Pyay.

Mandalay! Var det ikke en burmapike, som Kipling mintes? Den bløte stemmen til Julius Hougen som sang Mandalay i Ønskekonserten på 1950-tallet. Og Rolf Just Nilsens bittersøte versjon av “Lille Jensen drar til Mandalay”.

Dessuten: annonsert foredragsholder var Torbjørn Færøvik. Det avgjorde saken; vi kunne dra. - Men, invendte noen bekjente, skal ikke Burma boikottes? Lonely Planet ble konsultert. TO GO OR NOT TO GO? - Aung San Suu Kyi har bedt turister om ikke å komme - Bruk av tvangsarbeid for å utvikle turiststeder og tjenester - turister kan sees på som en symbolsk godkjennelse av Myanamar sin junta - Det er umulig å reise til og i Myanmar uten at militærjuntaen sikrer seg noen av dine penger.

Men begrunnelsene for å dra var mer overbevisende: det store flertallet av burmesere ønsker at vi kommer, inkludert mange veteraner fra demokratiopprøret i 1988. Mesteparten av pengene en bevisst turist bruker (antakelig 80%), går til den private sektor. De innfødte opplever at de ikke er glemt av verden når det kommer turister som prater og handler lokalt, og tar med seg hjem inntrykk og bilder fra Burma.

Vi studerte annonsene for turen og fant ut å kunne stole på reiseoperatøren, som mente at turismen var til beste for lokalbefolkningen. "Vi gjør oppmerksom på at vi på denne reisen ikke benytter statlige, med kun private hoteller og agenter. Det privateide rederiet og dets gjester er med og støtter et lokalt skoleprosjekt.”

Dessuten har vi lest bøker og artikler fra Burma. En som gjorde sterkt inntrykk, er Pascal Khoo Thwes Fra de grønne ånders land. En fortelling fra en student fra padaungstammen. Han sluttet seg til geriljaen etter 1988-opprøret, måtte flykte gjennom jungelen fra de militære, og kom seg til Thailand. Til slutt endte han i Cambridge, hvor han studerte engelsk. Boka er meget fascinerende fordi den både viser livet og kulturen i en stamme, og beskriver hvordan militæret gikk fram i jungelen, med drap, voldtekt, stjeling og brenning for å terrorisere de som lever der.

Rederiet har sin egen lange historie. Irrawaddy Flotilla Company ble etablert av skotske handelsmenn i 1865, og i 1920-årene disponerte selskapet over 650 skip på elvene i Burma. I 1942 ble skipene senket i protest mot den japanske okkupasjon. I 1995 gjenoppsto rederiet, og i dag består flåten av seks skip, som er kopier av de gamle dampskipene med vakre teak- og messingarbeider.

Hoveddelen av turen gikk på en elvebåt nedover Irrawaddy-elven; fra Mandalay ogn sørover. Bare ordet ”Mandalay” gir jo varme følelser. Riktignok var Kipling selv aldri i Mandalay! Men vi så fram til personlig å oppleve at ”solen brøt som torden frem bak Kinabuktens kai”. Det var både avslappende og spennende å sitte på soldekket og skue ut over livet på vannet og stranden. Gå i land og se pagoder og templer. Skrangle på hestekjerre eller trishaw på vei til templer, pagoder og skoler. Studere buddastatuer opptil 90 meter høye. Oppleve munkene i sine orangefargede drakter og nonnene i rosalilla antrekk. Besøke landsbyer som lager terrakottavarer eller tekstiler. Handle på lokale markeder. Oppleve både innsmigrende og påtrengende selgere. La seg sjarmere av unge selgere som ser at du kjøper George Orwells bok Burmese Days, og som øyeblikkelig vil selge deg mange flere av samme bok.

Det hele oppleves med noe blandete følelser; er vi egentlig nye kolonialister? Bilder fra gamle dagers koloniherrer flimrer av og til over netthinnen. Dagens foredrag i salongen av Færøvik trekker fulle hus. Vi lærer om buddismen, munkene, historie, politikk, naboland og de mange etniske minoriteter. Øker vår interesse for å forstå mer, og berette hjemme om dette landet og dets folk.

Vi besøkte en skole som båtselskapet Irrawaddy Flottilla Company sponser, og var selv med på den sponsingen. Vi hørte barna synge, og sang tilbake. ”Jeg gikk en tur på stien” ble organisert som kanon. Mye glad latter.

Jeg liker å ta bilder av mennesker. Med digitalkamera, der du øyeblikkelig kan vise bildet, er det enkelt å oppnå kontakt. Mor med barn på armen, vise fram kameraet med et spørsmålstegn i ansiktet, få et nikk, ta bildet, vise det, og få en glad reaksjon fra mor og barn. Vennlige mennesker, blide smil. Men også opplevelse av følelser bak fasaden. Det er ikke helt urisikabelt for de lokale å snakke med tilreisende. På et marked var det en som tok tak i albuen til en av våre medreisende. Han sa ”We are glad you come to Burma”; så forsvant han raskt.

Vestens boikott er omdiskutert. Kina, Thailand, Singapore og andre boikotter ikke, og driver handel. Teaktømmer som hugges i Burma og fraktes ut av landet, får andre merkelapper før de sendes videre mot vest. Smart boikott diskuteres som konsept. Det bør hindre at penger går til juntaen, men må ikke gjøre de fattige enda fattigere. Kanskje er nettopp turisme en mulig mekanisme for å hindre at de fattige blir enda fattigere.

Democratic Voice of Burma (DVB) driver TV- og radiosendinger fra Oslo. I Burma ble vi fortalt at “alle” så og hørte på disse sendingene. Det var mange parabolantenner å se i Burma, rettet mot satelitter, der sendingene til DVB sendes.

I fjor høst var Burma igjen i verdens søkelys. Det ble holdt valg på ny nasjonalforsamling, som ikke imponerte demokratiforkjempere i verden. En av guidene på vår tur argumenterte for at valget er et lite skritt i riktig retning. Det vil bli en nasjonalforsamling med noen politikere som ikke er helt i hendene på de militære. Disse vil lære seg å utøve et politisk håndverk og få erfaring med arbeidet i en nasjonalforsamling. På lang sikt er det kanskje en lysning i sikte. Også den ferske løslatelsen av Aung San Suu Kyi er et lyspunkt for folk flest i Burma. ”The Lady”, som hun kalles, vil være viktig for fremtidstroen for burmeserne. Så får vi håpe at hun fortsatt får være i frihet.

Tekst og foto: Einar Johan Aas



Om forfatteren
Einar Johan Aas (født 1943) er professor ved NTNU, institutt for elektronikk og telekommunikasjon. Han har utdanning som sivilingeniør (1968) og Doktor Ingeniør (1972) innen elektroteknikk fra NTH. Arbeidet i 9 år på ELAB, SINTEF, med datamaskin-assistert konstruksjon av elektronikk, simulerings-modeller og diverse andre oppdrag. Professor i elektronisk konstruksjonsteknikk ved NTH (nå NTNU) siden 1981.

Underviser og forsker innen digital konstruksjon av mikroelektronikk. Er spesielt opptatt av metoder for å sikre at produkter har høy kvalitet, forstått som fri for designfeil, og fri for produksjonsfeil.

Han har hatt to forskningsopphold ved University of Texas i Austin, ett ved Université Joseph Fourier i Grenoble, og to opphold ved Technische Universität Kaiserslautern.

Han har publisert vel 560 vitenskapelige, tekniske og populære artikler og kronikker. Har fått antatt flere kronikker i Aftenposten. Siden 1995 har han skrevet en månedlig side i bladet Elektronikk under vignetten ”Sett fra Gløshaugen”. Han vant Teknisk Ukeblads essaykonkurranse i 1999 om Norge i år 2050.

Aas liker å reise og fotografere. Han har sammen sin kone vært 7-8 ganger i Sør-øst-Asia. Det begynte med Vietnam i år 2000, etter invitasjon fra en venn, som kom som båtflykning til Norge i 1979.


Einar Johan Aas

Nedre alle 17
7030 Trondheim
tlf: 906 74 226