Kinas betydning for den globale allmentilstanden kan vanskelig overdrives. Landet står for 21 prosent av menneskeheten. Det som skjer eller ikke skjer i verdens folkerikeste land, angår oss. At landet har rett til å komme, er hevet over enhver til. Men måten det kommer på, er ikke uviktig.
Av Torbjørn Færøvik
«Den største ulykke som kan ramme verden, er et Kina i drift,» sa Walter Lippman, en kjent amerikansk kommentator, i et TV-intervju i 1971. På det tidspunkt hadde Maos destruktive kulturrevolusjon vart i fem år. Året etter landet president Richard Nixon i Beijing, og neste dag fløy bildene av to håndhilsende menn, Nixon og Mao, over verden. Henry Kissinger, som også var med, grep sjansen til å lovprise Mao for hans «store historiske rolle». Men da svarte den gamle formann: «Jeg har ikke klart å forandre noe som helst, bortsett fra enkelte steder i Beijing og omegn.»
I en viss forstand hadde han rett, for selv om Mao hadde klart å fordele fattigdommen noenlunde jevnt, forble Kina tilbakestående og grått. Fire år senere døde han, og litt etter litt ble noen av de hellige ismene som holdt landet nede, også stedt til hvile. Deng Xiaoping, den nye sterke mann, forlangte mindre tomt snakk og mer handling, og slik ble det.
Et Kina i drift ville utvilsomt ha vært en stor ulykke for menneskeheten. Likeså et India hvor det meste flyter. Desto mer gledelig er det at begge land har innledet det nye årtusen med å ta store steg i riktig retning. Kina har de siste tiåret hatt en gjennomsnittlig årlig økonomisk vekst på knappe ti prosent. India har heller ikke vært noen sinke. Flere hundre millioner kinesere og indere har fått et bedre liv, og i begge land vokser middelklassen som aldri før. Til neste år kan Kinas BNP passere Japans, mens USA trolig blir forbigått om ti år – eller vel så det. Men fremgangen har også avlet nye problemer som det er lett å overse i euforien rundt de høye veksttallene.
Utlendinger som besøker dagens Kina, blir lett fascinert av storbyenes prangende fasader. Men verdens folkerikeste land består også av én million nokså ukjente landsbyer. Få tar seg bryet med å oppsøke dem. Selv journalistene synes å trives best i storbyvrimmelen og ender altfor ofte opp med å lage nesten likelydende reportasjer fra de samme glasstårnene. Likevel får vi stadige påminnelser om at noe er galt: Et bondeopprør her, et miljøopprør der, en sitdown-aksjon, en streik. En nedbrent politistasjon, et ramponert partihovedkvarter. Blod som renner i Tibet og Xinjiang.
Dagens kinesiske ledere fortjener ros fordi de har klart å skape ny rikdom. Men fordelingen av godene er blitt skremmende skjev. Ved avslutningen av det mest ekspansive tiår i landets historie fremstår Kina som et av verdens minst egalitære samfunn. Som den engelskspråklige avisen China Daily så tørt konstaterte for noen dager siden: «De økende forskjellene mellom høy og lav blir vår største utfordring de neste ti årene.» Rett nok tjener folk flest litt mer år for år. Men noen tjener så ufattelig mye mer, og de stadige avsløringene av korrupsjon og fanteri i mørke kroker – ikke minst på høyt nivå – minner kineserne om at noe er galt fatt.
Mange av protestene i den senere tid skyldes den snikende miljøkrisen. Ofte samler de tusenvis av deltakere. Et økende antall kinesere føler at de har nådd en tålegrense. Allerede for fem år siden fastslo Pan Yue, en av lederne for regjeringens miljøarbeid, at Kinas ekspansive økonomiske satsing ikke var bærekraftig. Siden den gang har situasjonen gått fra vondt til verre, og selv om kineserne nå satser på fornybar energi, tyder alt på at miljøet vil bli mye verre før det eventuelt blir bedre. Å rydde opp i dette kaos, vil koste Kina store summer.
Kina har de siste tretti årene opplevd den største folkevandringen i historien. Rundt 300 millioner landsbyboere har begitt seg til byer og tettsteder. I løpet av de neste femten årene vil nye 300 millioner følge etter. Denne flodbølgen vil sette ny fart i industrialiseringen, og den velbrukte betegnelsen av Kina som «hele verdens fabrikkgulv» vil få et helt nytt innhold.
Å lose de jobbsøkende millionene til byene og tettstedene uten altfor store rystelser, blir en oppgave av største betydning for de kinesiske lederne. Omstillingen vil kreve et sterkt sentralt grep, men også en fleksibilitet som gir rom for dialog, kreativitet og lokale løsninger. I motsatt fall kan Kina bli en farlig trykkoker hvor motsetningene hoper seg opp og utløser en eksplosjon.
Kinas vedvarende problem er at landet mangler institusjoner for sunn konfliktløsning. En fungerende fagbevegelse ville ha vært et viktig bidrag, men siden partiet insisterer på å representere hele folket, har en falsk konsensusideologi erstattet den frie dialogen. Hva det kan føre til, fikk kineserne et eksempel tidligere i år: I storbyen Shenyang overfalt en gruppe arbeidere fabrikkens visedirektør mens han tok sin daglige morgenrunde i verkstedhallen. Arbeiderne hadde ikke fått lønn på fire måneder. Før han fikk sukk for seg, lå visedirektøren i en rød blodpøl – død. I rettssaken som fulgte, ble arbeiderne idømt strenge fengselsstraffer. Hadde de fått lov til å organisere seg i en fri fagforening, kunne konflikten ha fått et annet og lykkeligere utfall.
Mens de indre konfliktene bygger seg opp, fortsetter Kina å ekspandere på bortebane. I løpet av det kommende tiåret vil kinesiske aktører kjøpe seg tungt inn i vestlige selskaper; i mange tilfeller vil de overta dem helt. Vi vil se kinesiske eksperter i full sving på norske arbeidsplasser. Et ferskt eksempel på det som er i emning, er Telenors valg av det kinesiske teleselskapet Huawei til å fornye radionettverket i det norske mobilnettet. Vi har lenge betraktet det som en selvfølge at vestlige eksperter reiser til Kina. At kinesiske eksperter skulle reise motsatt vei, har nærmest vært ansett som naturstridig. Men det som var naturstridig i går, vil vise seg å være naturlig om noen år.
Også kinesiske arbeidere vil i økende grad sette sitt preg på arbeidslivet i andre land. Ved utgangen av 2008 svettet 740 000 kinesere på ulike arbeidsplasser rundt om i verden. Nå har antallet passert millionen, og om noen år kan vi telle dem i millioner. Her ligger kimen til nye konflikter. I Vietnam har kinesiske selskaper fått flere store arbeidsoppdrag de siste årene, men i stedet for å ansette ledige vietnamesere, har de tatt med seg arbeidskraften hjemmefra. «Rene kinesiske landsbyer dukker opp overalt», klager Pham Chi Lan, en tidligere visepresident i Det vietnamesiske handelskammer. «Vi har aldri opplevd en slik praksis før.» Tilsvarende klager kommer fra andre land i Asia, og ikke minst fra Afrika.
Mye av drivkraften bak Kinas ekspansjon er landets raskt voksende behov for energi og råvarer. At vestlige land har mye å svare for i Den tredje verden, er noe alle vet. Skal det nye Kina begå noen av de samme feilene? Kanskje er det for tidlig å felle en dom, men flere tegn i tiden gjør meg urolig. Som når kinesiske selskaper skaffer seg uante privilegier ved å bestikke lokale eliter i fattige land og til og med – fem hundre år etter Columbus – leier store landområder i fremmede land for å drive «agrobusiness».
Kinas betydning for den globale allmentilstanden kan vanskelig overdrives. Landet står for 21 prosent av menneskeheten. Det som skjer eller ikke skjer i verdens folkerikeste land, angår oss. At landet har rett til å komme, er hevet over enhver til. Men måten det kommer på, er ikke uviktig.
Vestens svar på utfordringen fra Kina skal være dialog, og, når det er påkrevet, klar tale. Derfor gjorde det godt å høre det offisielle Storbritannias karakteristikk av Kinas opptreden på klimakonferansen i København. «Hijacking,» sa miljøminister David Miliband. Ikke noe land ville hatt mer å tjene på en forpliktende klimaavtale enn Kina. Likevel nedla Beijing veto mot å tallfeste en global 50 prosents reduksjon av klimaskadelige gasser innen 2050.
I 2002 sto jeg ved Yangzielvas kilde, høyt oppe på Verdens tak. På nært hold så jeg de vikende isbreene som påskynder nedsmeltingen. Dagens Kina sitter på verdens største valutareserve. Landet vasser i penger og kvier seg ikke for å bygge det ene prestisjemonumentet etter det andre. Da burde det være unødvendig å kreve at Vesten skal kjøpe landet ut av av miljøkrisen. De store miljøsynderne i Kina er kineserne selv, ikke minst de statlige gigantene, som forurenser så det svir i øyne og svelg. Å rydde opp er primært Beijings eget ansvar. Derimot har de vestlige land mye å tilføre Kina på det miljøteknologiske området, og hånden skal være utstrakt.
Eksperter og sannsigere har de siste årene skrevet tallrike bøker rom Kinas økonomiske fremtid. Vurderingene spriker. Forfatteren av The Coming Collapse of China, økonomen Gordon Chang, hevder at landet vil rakne. Andre spår at kineserne vil dominere verden. Trolig vil ingen av delene skje, men Kina vil vokse seg sterkere. Mest sannsynlig får vi en verden med flere store og rivaliserende aktører, som Kina, India, USA, EU og Japan. Jenny Clegg behandler dette temaet på en overbevisende måte i en fersk bok, China's Global Strategy: Towards a Multipolar World.
Til neste år forventer Kina en økonomisk vekst på mellom åtte og ni prosent. India vil følge like bak. På lengre sikt er det vanskeligere spå, men mye tyder på at begge land vil få problemer med å opprettholde de høye vekstratene over tid. Ikke minst Kina, som i tillegg til en stiv miljø- og velferdsregning må belage seg på en eldrebølge uten sidestykke. Uansett gjør vi klokt i å rette blikket mot soloppgangen. Det går an å hate Kina, og det går an å elske det. Bare ett er umulig: Å stille seg likegyldig til den nye stormakten i øst.
Denne artikkelen sto på trykk i Dagens Næringsliv 31.12 2009
