Fortidens kinesiske keisere hevdet at de hadde fått sitt mandat fra ”himmelen”. Derfor var de nøye med å utføre de foreskrevne ritualer for å tekkes de himmelske makter. Om våren dro de i høytidelig prosesjon til Himmelens tempel for å be om gode avlinger. Om høsten gjentok de ritualet for å takke for avlingene.
Uår, flom og tørke ble tolket som tegn på at keiseren hadde mistet sitt himmelske mandat. I 1976 ble industribyen Tangshan rammet av et kraftig jordskjelv. Mer enn to hundre tusen mennesker omkom. For millioner av kinesere var tragedien varsel om at den sykelige formann Maos tid var forbi. Vel en måned senere døde han.
Igjen tisker og hvisker kineserne, ikke om det som var, men om det som kan skje. Står dagens ”keiser”, den overmåte mektige Xi Jinping, virkelig for fall? Allerede nå kan vi fastslå at kineserne vil huske året 2022 som et ”annus horribilis”. I flere måneder har bøndene speidet mot himmelen og tryglet gudene om regn, men gudene har ikke latt seg påvirke. I stedet ligger store jordbruksområder mer eller mindre brakk. Blir ”himmelen” snillere til neste år? Kanskje ikke, for klimaskiftet er kommet også til Kina.
Lengre tørkeperioder og kortere, men kraftigere monsuner kan få dramatiske følger for landet. Klarer ikke bøndene å opprettholde matproduksjonen, blir Kina tvunget til å kjøpe mer korn og andre fødevarer utenfra. Det vil i sin tur drive matvareprisene i været og forstyrre det globale matforsyningssystemet. At flere andre land er i nesten samme situasjon, gir bare enda mer grunn til uro.
Samtidig som kornet visner og tusener av vannårer tørker inn, opprettholder regimet sin strenge nullstrategi i kampen mot koronaviruset. Snart tre år er gått siden de første tilfellene ble oppdaget. Siden da har flere hundre millioner arbeidsføre kinesere vært mer eller mindre uvirksomme. Bare et fåtall koronasmittede er nok til å utløse de strengeste tiltak. Nedstengningen av storbyen Chengdu 1. september rammet 21 millioner innbyggere. Tidligere i år ble Shanghai, en by med 25 millioner innbyggere, nedstengt i to måneder.
Mange spør hvordan Kina skal karre seg ut av pandemien. Mens resten av verden har vendt tilbake til normalen, virker det som om regimet har bestemt seg for å slåss mot viruset til siste slutt. Kostnadene stiger fra måned til måned. I mars varslet statsminister Li Keqiang en økonomisk vekst på 5,5 prosent i inneværende år. Nå tror eksperter at veksten kan ende på tre prosent eller mindre. Krisen rammer i særlig grad de unge. I aldersgruppen 16–24 år er rundt tjue prosent arbeidsledige. I Kinas nyere historie har misfornøyd ungdom vist seg i stand til å lage mye bråk.
Gjeldskrisen som hjemsøker landet, er nok et faresignal. I juli samlet flere tusen rasende mennesker seg utenfor en bank i Henan-provinsen. De ville ha pengene sine tilbake og nektet å betale avdrag på eiendom de hadde kjøpt. Ingen land har flere spøkelsesbyer enn Kina. Griske utbyggere har i årevis solgt leiligheter og boliger de ikke har ferdigstilt. Ennå er femti millioner boligenheter usolgte. Mangelen på finansiell styring har skapt en spiral av gjeld som truer både enkeltmennesker, bedrifter og banker.
Den hjemlige eiendomskrisen er bare en del av bildet. Også utenfor landets grenser har regimet og dets håndlangere kastet bort milliarder på dårlig funderte prosjekter. I 2013 lanserte Xi Jinping sin ambisiøse plan om å bygge en ny ”Silkevei” mellom øst og vest. Tanken var – intet mindre – å skape en helt ny infrastruktur i Asia og verden. Noen av prosjektene er blitt realisert, men mange er gått i stå. Nå slikker de kinesiske statsbankene sine sår, likeså de engstelige landene som ble med på spleiselaget. Ifølge et anslag har disse landene nå en samlet gjeld til Kina på rundt 385 milliarder amerikanske dollar. Fattige Pakistan, som de siste ukene har badet i flomvann, skylder sine kinesiske långivere rundt 30 milliarder dollar.
Kinas aller største trussel kommer imidlertid fra kvinnene, det vil si de av dem som er i fruktbar alder. I fjor økte landets befolkning med bare 480 000. Det er ikke mange år siden økningen var på 8-10 millioner i året. Xi Jinping og hans mannsdominerte politbyrå bønnfaller kvinnene om å føde både to og tre barn, men de vil ikke. Kina urbaniseres, og folk flest bor trangt. Arbeidspresset er større enn før, og utgiftene ved å ha barn har skutt i været. Shanghais vitenskapsakademi tror at folketallet heretter, i gjennomsnitt, vil falle med 1,1 prosent i året. Det betyr at Kina vil ha 587 millioner innbyggere i 2100, mindre enn halvparten av dagens befolkning.
Vitenskapsakademiets spådom er kanskje for pessimistisk. Uansett går Kina inn i en periode med en sterk befolkningsreduksjon. Dette skjer samtidig med at India til neste år passerer Kina og blir det mest folkerike landet i verden. Da vil begge ha vel 1,4 milliarder innbyggere.
En stor og sterk økonomi trenger ikke nødvendigvis mange mennesker. USA er et godt eksempel, Japan et annet. Kinas problem er at landet også er inne i en fase med akutt forgubbing. Mens arbeidsstyrken krymper, blir pensjonistene stadig flere. I dag er andelen eldre over seksti år vel atten prosent, i 2060 vil den være dobbelt så høy. Regningen blir formidabel. Noe kan gjøres for å dempe effekten av forgubbingen, som å heve pensjonsalderen og effektivisere arbeidslivet. Kinesisk økonomi vil likevel bli hardt rammet og miste sine to viktigste fortrinn, rikelige tilgang på arbeidskraft og lave lønninger. Allerede i dag koster den kinesiske arbeideren dobbelt så mye som den vietnamesiske.
Om en knapp måned åpner det kinesiske kommunistpartiet sin 20. kongress. Den forrige, for fem år siden, ble holdt i en optimistisk tone. Xi Jinping hevdet at Kina stormet seierrikt fram på alle områder og ble belønnet med rundhåndet applaus. Hva sier han nå? I en fersk bok, Danger Zone. The Coming Conflict with China, skriver forfatterne Hal Brands og Michael Beckley, at Kina har nådd høyden av sin makt. Men, tilføyer de, et Kina som er på vei nedover, vil fremdeles være farlig, for avmakt kan avle desperasjon.
Er Xis stilling truet? Neppe på kort sikt. Som tidligere herskere har Xi Jinping forskanset seg bak tykke murer. Lag på lag av beilere beskytter ham mot resten av samfunnet. Hele systemet er gjennomsyret av frykt og tydelige forventninger om at ”keiseren” har krav på respekt. I et slikt system er opposisjon forbundet med fare, i verste fall fengsel og død.
Kina og verden må derfor belage seg på fem nye år med ”rormann Xi”.
Denne artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 20.09 2022
