Unge, fremadstormende oljeanalytikere bør unne seg en kopp te en gang iblant. Hvorfor ikke nyte den i den irrgrønne åsen utenfor Ningbo, Kinas viktigste råoljehavn?
Hit kommer tankskip fra hele verden for å losse olje. Fra åsene bak gjestehuset Xinyi er det strålende utsikt til båtene som kommer og går. Noen frakter olje fra Iran, andre fra Irak, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. I fjor håndterte Ningbo og nabobyen Zhoushan 1,4 milliarder tonn gods, mer enn noen annen havn i verden. Trafikken her forteller mye om dramaet som nå utspiller seg.
Ningbo ligger litt sør for Shanghai og har ti millioner innbyggere. Byen er som en trakt som sluser olje til det folkerike Yangtsedeltaet, et enormt marked med 250 millioner mennesker. Og selv om Kina har kastet seg på den grønne bølgen, er landet fremdeles avhengig av råolje utenfra. Landet er verdens desidert største råoljeimportør og vil sannsynligvis være det i mange år framover.
Oljen fra Iran er ikke spesielt viktig for Kina. I fjor tilsvarte den rundt 12 prosent av landets samlede råoljeimport. Donald Trump og hans finansminister, Scott Bessent, er fast bestemt på å redusere den til null. Sjansen for at de skal lykkes, er likevel liten, for Kina vil ikke la seg diktere av USA. «Vi bestemmer selv hvem vi vil handle med», lyder omkvedet i Beijing.
Til oljeterminalene i Ningbo og Zhoushan kommer både registrerte oljetankskip og fartøyer fra skyggeflåten som frakter sanksjonert olje til kinesiske kjøpere. Flåten er et løst nettverk av tankskip, eierselskaper og mellommenn som brukes til å frakte særlig iransk og russisk olje utenfor de normale systemene. Skipene skifter ofte navn, flagg, eier eller operatør slik det blir vanskelig å identifisere dem.
For å gjøre sporingen ekstra vanskelig pumper de ofte olje fra ett tankskip til et annet ute på havet, særlig utenfor Malaysia og Singapore. I tillegg blir det viktige AIS-signalet slått av, manipulert eller forfalsket, slik at skipet ser ut til å være et annet sted enn det faktisk er.
De kinesiske lederne kan være ideologisk strenge, men når det handler om penger og profitt, er de ikke så nøye. Derfor seiler den internasjonale skyggeflåten med Beijings stilltiende samtykke. Det som teller mest, er at den gir landet billig olje og større energisikkerhet. Kina mener dessuten at USAs ensidige sanksjoner mot Iran er ulovlige fordi de mangler grunnlag i folkeretten og mandat fra FNs sikkerhetsråd. Beijing avviser særlig USAs rett til å innføre sekundærsanksjoner, i dette tilfelle mot kinesiske selskaper deltar i oljehandelen.
Men nå er loddet kastet. På sin pressekonferanse tidligere i denne uken varslet Bessent at USA vil innlede «sin største finansielle offensiv noensinne mot en motstander». Men hvordan?
Å stanse eller borde de mange skipene i skyggeflåten vil ikke være bare vanskelig, men også risikabelt. Nettopp derfor vil USA gå etter de kinesiske raffineriene som kjøper oljen, eller bankene som står for pengeoverføringene. Budskapet er tydelig: selskaper som kjøper eller finansierer iransk olje, risikerer å miste tilgangen til dollar, amerikanske banker og det amerikanske markedet.
Spørsmålet er bare hvor langt USA er villig til å gå. Å straffe de små er greit nok. Men tør Trump svarteliste store og mellomstore kinesisk aktører fordi de fortsetter å håndtere iransk olje? Er svaret ja, går konflikten mellom Washington og Beijing inn i en ny og farligere fase. En slik opptrapping vil ikke bare ramme Kinas oljeimport, men kan også forstyrre den globale økonomien.
Tidspunktet er i så fall svært ugunstig, for om bare en måned tropper president Xi Jinping opp i Det hvite hus. Han lar seg ikke pille på nesen. Da han mottok Trump i Beijing i mai, opptrådte han med stor selvtillit. Etter to dagers samtaler ble de enige om å etablere et «konstruktivt forhold basert på strategisk stabilitet». Men nå gjør Trump det stikk motsatte. Samtidig vurderer han å legge ytterligere 7,5 prosent toll på kinesiske varer under henvisning til Kinas industrielle overkapasitet.
Med sine utspill setter Trump Kina under press, men ingenting tyder på at Xi vil vike – i hvert fall ikke i spørsmål av betydning. Som lederen for verdens nest største økonomi føler han seg sterk nok til å trosse USA. Dessuten har han tiden på sin side. Om to og et halvt år vil Trump forlate Det hvite hus, mens Xi vil kunne styre Kina i mange år fremover.
Hvis Kina skulle bli tvunget til å stanse all oljehandel med Iran, har Xi flere alternativer, som Russland, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Brasil. Ikke noe problem. Da er det verre med Iran, som selger rundt 90 prosent av sin olje til Kina.
Iran befinner seg allerede i en dyp økonomisk krise. Før krigen eksporterte landet rundt 1,4 millioner fat daglig, hovedsakelig til Kina. I august har utskipningene falt til rundt 534 000 fat daglig. Dersom all iransk oljeeksport til Kina opphører, blir det vanskelig for regimet å finne like store kjøpere. Dermed vil tilførselen av utenlandsk valuta tørke inn.
Det neste som skjer, er at regimet får problemer med å kjøpe mat, medisiner, maskiner, reservedeler og alt annet utenfra. Mens den iranske valutaen faller i verdi, øker misnøyen blant vanlige iranere. Men en dyp økonomisk krise som rammer flertallet av innbyggerne, fører ikke nødvendigvis til et regimesammenbrudd. Nord-Korea er et godt eksempel på at et kynisk regime kan dytte lidelsene over på befolkningen og likevel overleve.
Kim-dynastiet har i alle år basert sin makt på å premiere politiet, sikkerhetsapparat og de væpnede styrker. De iranske ayatollahene følger den samme logikken og vil satse maksimalt på å beskytte de samme livsviktige instansene. Hvis en offiser i Revolusjonsgarden fremdeles får lønn, bolig og mat til familien, mens en lærer eller industriarbeider får stadig dårligere råd, øker sjansen for at offiseren fortsatt forsvarer systemet når protestene kommer.
Kina og Iran har i mange år hatt et nært strategisk forhold basert på olje og felles sikkerhetsinteresser. Nå står det på sin største prøve noensinne. Fra åsene ved Xinyi utenfor Ningbo blir det interessant å følge skipsbevegelsene de neste ukene. Hvis tankskipene med iransk olje fortsetter å komme, har Trump et problem. Hvis de blir borte, har Iran et langt større.
